Purple Heart Presidentens frihetsmedalje Four Freedoms Award – Freedom from Fear Lasker-Bloomberg Public Service Award (1978)[6] Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Honorary doctor of the University of Miami (1989)[7]
I slutten av juni 1970 ble Richardson valgt til helse, utdanning og velferdsminister av president Richard Nixon, en anonym stilling han hadde i fem måneder til slutten av januar 1973 da han ble utnevnt til forsvarsminister. Etter å ha tjenstegjort i dette embetet i fire måneder ble han utnevnt til ny justisminister etter Richard Kleindienst av Nixon. I oktober samme år fikk Richardson oppgaven med å sparke juristen Archibald Cox, som var den ledende skikkelsen bak etterforskningen av Watergateskandalen, noe han nektet å gjøre. Resultatet ble at Richardson gikk fra embetet, samtidig som hans viseminister William Ruckelshaus også trakk seg etter å ha fått samme oppgave. Robert Bork, som var den tredje i kommandokjeden i justisdepartmentet truet også med å trekke seg som følge av oppgaven, men ble overbevist av Richardson til å bli for ikke å ødelegge ledelsesstrukturen i departementet.[8]
Rett før avskjeden til visepresident Spiro Agnew ble Richardson portrettert som en tegneseriefigur sammen med Agnew og Nixon på forsiden av Time Magazine datert den 8. oktober1973.[9] I perioden fra 1945 til 1976 var Richardson ambassadør i Storbritannia før han i februar 1976 ble utnevnt til landets neste handelsminister av den etterfølgende presidenten Gerald Ford, et embete han beholdt til 1977.
I 1980 fikk Richardson en æresdoktorgrad ved Bates College, og på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet arbeidet han ved det Washington D.C.–baserte advokatselskapet Milbank, Tweed, Hadley & McCloy som John J. McCloy var med på å grunnlegge. I 1994 kom Richardson igjen i søkelyset da han offentlig støttet president Bill Clinton under hans kamp mot seksuelle anklager fra Paula Jones. I 1998 ble han for øvrig tildelt Presidentens frihetsmedalje av Clinton for lang og tro tjeneste. Elliot Lee Richardson døde den 31. desember1999 i hjembyen Boston i en alder av 79 år, og nasjonale medier som CNN anerkjente han som en «Watergate–martyr» fordi han nektet å utføre oppgaven han fikk av president Nixon om å sparke Archibald Cox.[10]
Referanser
^abMunzinger Personen, oppført som Elliot L. Richardson, Munzinger IBA 00000012294, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abGeneaStar, GeneaStar person-ID richardsone[Hentet fra Wikidata]
^abFind a Grave, oppført som Elliot Lee Richardson, Find a Grave-ID 19476, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abSocial Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6708164, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]