Weinberger var sønn av en advokat. Hans far ga ham kallenavnet «Cap», og dette tilnavnet fulgte ham også i voksen alder.
Han var skoleflink[trenger referanse] og ble tatt opp ved Harvard University. I 1938 tok han bachelorgrad i faget statsadministrasjon («government») ved Harvard, og i 1941 en juridisk bachelorgrad samme sted.
Fra 1945 til 1947 arbeidet Weinberger som assistent («law clerk») for en dommer ved en føderal domstol, og ble deretter ansatt ved et advokatkontor i San Francisco.
Tidlige valgte embeter
I 1952 ble han valgt inn i Underhuset i Californias delstatsforsamling (California State Assembly) som representant for Det republikanske partiet. Han ble gjenvalgt i 1954 og i 1956. I 1958 stilte han til valg som attorney general i California, men tapte valget. Han fortsatte imidlertid som aktiv politiker, og ble i 1962 formann for Republikanerne i California.
1967–1980
Guvernør Ronald Reagan utnevnte ham i 1967 til formann for California State Government Organization and Economy og i begynnelsen av 1968 til finansdirektør, noe som innebar at han var Californias finansminister.[trenger referanse] I januar 1970 kom Weinberger til Washington, D.C., der han ble formann for Federal Trade Commission, og fra 1970 til 1972 var visedirektør og fra 1972 til 1973 direktør for Office of Management and Budget. Ved Office of Management og Budget gjennomførte han store kostnadsreduksjoner, og fikk tilnavnet «Cap the Knife».[trenger referanse] Fra 1973 til 1975 var han statsråd for helse og velferd i USA, under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford.
Fra 1975 til 1980 var Weinberger visepresident og advokat i Bechtel Corporation i California; et selskap som var USAs største byggefirma.
1980–1988
Selv om Weinberger ikke hadde noen bred kompetanse i militære saker, ble han i Washington ansett som en dyktig embetsleder.[trenger referanse] Han delte president Reagans overbevisning om at Sovjetunionen utgjorde en alvorlig trussel mot USA, og at landets forsvar måtte forsterkes og moderniseres.[trenger referanse] Til tross for tilnavnet «Cap the Knife» støttet Weinberger som forsvarsminister uforbeholdent Reagans framlegg om å styrke forsvarsbudsjettet.[trenger referanse] Kampberedskap, utholdenhet og modernisering ble nøkkelord for hans forsvarsprogram.[trenger referanse] Weinberger fikk derfor et nytt tilnavn: «Cap the Ladle» (norsk: «Øsen Cap»), fordi han gikk inn for å øse ut penger til forsvarsformål.[trenger referanse]
Caspar Weinberger (første rekke til høyre) i Ronald Reagans regjeringskabinett (1981)
Som forsvarsminister stod han for den massive amerikanske opprustningen som bidro til å føre Sovjetunionen til sammenbrudd.[trenger referanse] Weinberger foretok en dramatisk styrking av det amerikanske atomvåpenarsenal[trenger referanse] og var en sterk forkjemper for Strategic Defense Initiative, i mediene gjerne kalt Star-Wars-programmet, som gikk ut på å opprette et rombasert rakettbestyttelsesskjold. Han gikk inn for at de vesteuropeiske NATO-partnerne skulle ta del i det amerikanske forskningsprogram med egne utviklingsprosjekter. I virkeligheten holdt USA alle sine mer sensitive militære nyutviklinger for seg selv.[trenger referanse] Mens andre land (eksempelvis Vest-Tyskland) hovedsakelig skulle få være med på å betale, og utføre en del av det mer konvensjonelle tekniske arbeidet.[trenger referanse]
Weinberger fikk en markant forsvarsprofil ved en tale i National Press Club den 28. november 1984, der han på bakgrunn av ferske amerikanske erfaringer med utenlandsoperasjoner, fremfor alt i Vietnam og i Libanon, fremla seks grunnforutsetninger (Six Tests).[9] Talen er en tidlig versjon av den senere Weinberger-Powell-doktrinen.[trenger referanse]
Iran-Contra-affæren
Weinberger hevdet selv at han hadde vært motstander av å selge TOW-våpen til Iran, men det ble senere klart at han hadde spilt en aktiv rolle i å få salget gjennomført.[trenger referanse] Saken begynte å bli rullet opp i offentligheten i november 1986, og ble etter hvert kjent som Iran-Contra-affæren. Ettersom Weinberger flere ganger hadde avgitt falsk forklaring under den uavhengige Iran-Contra-komiteens arbeide, ble det reist tiltale mot ham.[trenger referanse] I alt fjorten personer i Reagan-administrasjonen ble tiltalt i saken, og Weinberger gikk av som forsvarsminister.
I 1987 ble avsløringene fra Iran-Contra-affæren og dessuten voksende problemer med forsvarsbudsjettet en tung byrde for Weinberger. Den 23. november 1987 trakk han seg og begrunnet det med sin hustrus helsetilstand.[trenger referanse] Pressen formodet imidlertid at det var vel så meget hans motstand mot SALT-II-avtalen og det US-sovjetiske INF-våpenkontrollavtalen som begrunnet hans fratreden.[trenger referanse] Han bestred dette, og hevdet at avtalen stammet i det vesentligste fra ham selv.[trenger referanse]
Den 24. desember 1992 fikk Weinberger amnesti av president George Bush, få dager før rettssaken skulle ha begynt.[10]
Etter politikken
Weinberger var forsvarsminister i seks år og ti måneder. Bare Robert McNamara og Donald Rumsfeld hadde innehatt embetet lengre. Etter at han forlot Pentagon ble han utgiver av Forbes Magazine, og skrev dessuten en rekke kronikker om forsvar og sikkerhet. Fra 1988 virket han dessuten igjen som advokat.
^«Weinberger, Caspar W.». Katalog der Deutschen Nationalbibliothek - portal.dnb.de. Besøkt 7. januar 2019. «Minister im Kabinett Nixon und Reagan; Amerikan. Rechtsanwalt und Politiker.»
^Jfr. Weinberger, Caspar: Arkivert[Date missing] hos airforce-magazine.com [Error: unknown archive URL] (PDF; 67 kB) Rede vom 28. November 1984, National Press Club, Washington, D. C., I: Air Force Magazine. n. d. Lest 9. januar 2012.
