PROFILPELAJAR.COM

Elisabeth Schwarzkopf
Født	9. des. 1915; Jarocin (Kongeriket Preussen)
Død	3. aug. 2006 (90 år); Schruns (Østerrike)
Beskjeftigelse	Operasanger, musikkpedagog
Utdannet ved	Universität der Künste Berlin
Ektefelle	Walter Legge
Partner(e)	Hugo Jury
Parti	Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet	Tyskland; Østerrike (1945–); Storbritannia (1953–)
Gravlagt	Zumikon
Medlem av	Bayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser	6 oppføringer Pour le Mérite for vitenskap og kunst; Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden; Kommandør av Order of the British Empire; Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres; Pour le Mérite; Dannebrogordenen
	Musikalsk karriere
Sjanger	Opera
Stemmetype	Sopran
IMDb	IMDb
	Elisabeth Schwarzkopf på Commons

Olga Maria Elisabeth Frederike Legge-Schwarzkopf (1915–2006) var en tysk operasangerinne, og en av etterkrigstidens mest fremtredende sopraner. Hun er særlig kjent som Mozart- og Strauss-tolker. Gjennom sitt ekteskap med den fremtredende britiske klassiske musikkprodusenten og senere direktøren for Royal Opera House i Covent Garden i London Walter Legge, ble hun i 1953 britisk statsborger. I 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II.

Oppvekst

Hun ble født Olga Maria Elisabeth Frederike Schwarzkopf i Jarotschin i den prøyssiske provinsen Posen i det nåværende Polen, og viste interesse for musikk allerede i meget ung alder. Hun sang sin første operarolle i 1928, som Evrydike i en skoleoppsetning av Orfevs og Evrydike i Magdeburg.

I 1934 begynte Schwarzkopf å studere ved Berlins musikkhøyskole, først som mezzosopran, senere som koloratur-sopran. Hun gjorde sin profesjonelle debut ved Staatsoper Berlin den 15. april 1938 som andre blomsterpike i annen akt av Richard Wagners Parsifal. Hun sang i Berlin i fire år, og ble blant annet medlem av nazipartiet, en beslutning som førte til at hun lenge ble boikottet i USA etter krigen.

Karriere

Hun forlot Berlin i 1946 og sluttet seg til Theater an der Wien i Østerrike, hvor hennes roller inkluderte Mimi i La bohème og Violetta i La traviata. Da Wiens statsopera dro på turné fra 1947 til 1948 sluttet Schwarzkopf seg til dem og fikk muligheten til å besøke en rekke av Europas ledende operahus. Med wienerne opptrådte hun på Londons Royal Opera House i Covent Garden den 16. september 1947 som Donna Elvira (Don Giovanni) og på La Scala i Milano den 28. desember 1948 som marsjallinnen (Der Rosenkavalier). Hun sang senere Pamina i Mozarts Tryllefløyten på Royal Opera House den 16. januar 1948, deretter sang hun den 29. juni i Beethovens Missa solemnis (Beethoven) i La Scala-operaen.

Den 11. september 1951 opptrådte hun som Anne Trulove i verdenspremièren på Igor Stravinskijs The Rake's Progress.

I mars 1946 ble Schwarzkopf invitert til å prøvesynge for den klassiske musikkprodusenten Walter Legge. Hun sang Hugo Wolfs lied Wer rief dich denn? og Legge ga henne en eksklusiv kontrakt med EMI. De innledet et nært samarbeide og Legge ble Schwarzkopfs manager. De giftet seg den 19. oktober 1953.

På 1960-tallet konsentrerte hun seg nesten utelukkende om fem operaroller: Donna Elvira, grevinne Almaviva (Figaros bryllup), Fiordiligi (Così fan tutte), grevinne Madeleine (Capriccio (opera)), og, kanskje hennes mest mest berømte rolle, marsjallinnen i Der Rosenkavalier. Hun debuterte i Metropolitan Opera i New York den 13. oktober 1964 i denne rollen.

Schwarzkopfs siste operaopptreden var som marsjallinnen den 31. desember 1971 i La Monnaie i Brussel. I de følgende årene arbeidet hun utelukkende med liedersang. Den 17. mars 1979 fikk Legge et hjerteattakk. Han tok ikke hensyn til legens råd om hvile og var til stede på Schwarzkopfs siste forestilling den 19. i Zürich. Legge døde tre dager senere.

Schwarzkopf ble beundret for sitt vakre ytre såvel som sin stemme, men ble kritisert for sitt stadig mer kokette skuespill og kunstlete sang.^[7]

Etter at hun pensjonerte seg, gav Schwarzkopf undervisning og mesterklasser. Hun bodde i Zürich. Hun ble æresmedlem ved Wiener Staatsoper i 1990, ble utnevnt til professor av Württemberg i 1990 og mottok medaljen Litteris et Artibus av Sveriges kong Carl Gustaf. Hun har også mottatt ordenen Pour le Mérite, og i 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II av Storbritannia.

Kultursentrisk informasjon med begrenset generell relevans

I Norge opptrådte hun i Oslo Konserthus i 1974. Blant de som akkompagnerte hennes sang i en del andre sammenhenger var den norske pianisten Robert Levin.^[8]^[9]

Diskografi

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem. EMI Classics, mit Dietrich Fischer-Dieskau, Dir.: Otto Klemperer
Wolfgang Amadeus Mozart: Don Giovanni. EMI Classics – mit Eberhard Waechter, Joan Sutherland und unter Carlo Maria Giulini
Wolfgang Amadeus Mozart: Così fan tutte. EMI Classics, mit Léopold Simoneau, Sesto Bruscantini, Dir.: Herbert von Karajan
Wolfgang Amadeus Mozart: Così fan tutte. EMI Classics, mit Alfredo Kraus, Giuseppe Taddei, Dir.: Karl Böhm
Elisabeth Schwarzkopf singt Lieder von Schubert, Schumann und Richard Strauss, EMI
Elisabeth Schwarzkopf sings Operetta, Johann Strauß, Carl Zeller, Karl Millöcker, Franz Lehár u. a., Dir.: Otto Ackermann, EMI (1959)
Engelbert Humperdinck: Hänsel und Gretel, EMI Classics, mit Elisabeth Grümmer, Dir.: Herbert von Karajan
Johann Strauß: Die Fledermaus, mit Nicolai Gedda, Erich Kunz, Dir.: Herbert von Karajan
Richard Strauss: Ariadne auf Naxos. mit Rita Streich, Irmgard Seefried, Hermann Prey, Dir.: Herbert von Karajan
Richard Strauss: Capriccio. EMI Classics – mit Eberhard Waechter, Dietrich Fischer-Dieskau und unter Wolfgang Sawallisch
Richard Strauss: Der Rosenkavalier. EMI Classics – als Marschallin unter Herbert von Karajan in einer Aufnahme von 1956
Richard Strauss: Vier letzte Lieder und 12 Orchesterlieder, Dir.: George Szell, Emi-Classics, in Aufnahmen von 1966 und 1969
Hugo Wolf: Italienisches Liederbuch, mit Dietrich Fischer-Dieskau, Gerald Moore, EMI Classics – Aufnahme von 1965/66
Verdi: Requiem – Aufnahme 1964, ES, Christa Ludwig, Nicolai Gedda, Dir. C. M. Giulini,
Verdi: Requiem – Aufnahme 1954, ES, di Stefano, Siepi, Dir. Victor de Sabata, Chor und Orch. Mailänder Scala
Beethoven: Missa solemnis D-Dur op. 123, Aufnahme Sept. 1958, ES, Ludwig, Gedda, Dir. H.v.Karajan, Philh. Orch. London

Litteratur

Roger Hauert, Bernard Gavoty: Elisabeth Schwarzkopf. Kister, Frankfurt am Main 1957.
Walter Legge, Elisabeth Schwarzkopf: Gehörtes. Ungehörtes. Memoiren. Noack-Hübner, München 1982.
Alan Jefferson: Elisabeth Schwarzkopf. Die Biographie. Langen/Müller, München 1996, ISBN 3-7844-2586-0.
Alan Sanders: Elisabeth Schwarzkopf. A Career on Record. Amadeus Press, Milwaukee 1996, ISBN 0-931340-99-3.
Michael H. Kater: Die mißbrauchte Muse. Musiker im Dritten Reich. Piper, München 2000, ISBN 3-492-23097-0.
Elisabeth Schwarzkopf – Lesen und Hören. Die Zeit – Klassik Edition, Band 03, Metzler, Stuttgart 2006, ISBN 3-476-02203-X.
Kirsten Liese: Elisabeth Schwarzkopf. Vom Blumenmädchen zur Marschallin. Molden, Wien 2007, ISBN 978-3-85485-218-6.
Die Kopf-Stimme des Jahrhunderts. Der Sängerin Elisabeth Schwarzkopf zum 90. Geburtstag. Arkivert 11. august 2014 hos Wayback Machine. I: Berliner Zeitung, 9. desember 2005
Hendrik Bebber: Es war ein wundervolles Leben. Arkivert 11. august 2014 hos Wayback Machine. Alan Jeffersons umstrittene Schwarzkopf-Biographie ist gestern in London erschienen. I: Berliner Zeitung, 12. januar 1996

Nekrologer

Klang der Vollendung. I: Die Welt, 4. august 2006
Gerhard R. Koch: Die Jahrhundertsängerin: Zum Tod von Elisabeth Schwarzkopf. In: FAZ, 4. august 2006
Anthony Tommasini: Elisabeth Schwarzkopf, Opera Singer, Dies at 90. I: The New York Times, 4. august 2006
Eine Sirene des Intellekts. Arkivert 11. august 2014 hos Wayback Machine. I: Berliner Zeitung, 4. august 2006
Alle gehen, Herz, zur Ruh. I: Der Tagesspiegel, 5. august 2006
Cornelius Hauptmann: Ein anderer – sehr persönlicher – Nachruf. I: Neue Musikzeitung, august 2006
Michael H. Kater: Triumph of the Wilful. I: The Guardian, 24. august 2006

Referanser

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, oppført som Dame Elisabeth Schwarzkopf, Munzinger IBA 00000006925, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0061477^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id schwarzkopf-elisabeth^{[Hentet fra Wikidata]}
^ filmportal.de, Filmportal-ID 533bfee303b749299d997c28fde7bba2, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c Notable Names Database, NNDB 333/000179793^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Eleonore Büring (22. desember 2015). «Für das höchste der Gefühle». Frankfurter Allgemeine Zeitung. Besøkt 22. desember 2015.
^ https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/robert-levin-1.6198315
^ https://nbl.snl.no/Robert_Levin