Edvard Fliflet Bræin

Edvard Fliflet Bræin
Født23. aug. 1924[1][2][3]Rediger på Wikidata
Kristiansund
Død30. apr. 1976[1][2][3]Rediger på Wikidata (51 år)
BeskjeftigelseDirigent, komponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges musikkhøgskole
FarEdvard Bræin
BarnHans Christian Bræin
NasjonalitetNorge
Musikalsk karriere
SjangerOpera
IMDbIMDb

Edvard Fliflet Bræin (født 23. august 1924 i Kristiansund, død 30. april 1976[4]) var en norsk komponist, organist og dirigent. Han hørte til en gammel musikerslekt i Norge.

Kjell Bækkelund beskriver Bræin som en neo-klassisk komponist med romantiske innslag.[5]

Bakgrunn og familie

Bræin kom fra en slekt av fiolinister og musikere i Gudbrandsdalen. Navnet Bræin skriver seg fra husmannsplassen Bræina ved Jørstadmoen i Fåberg.[6] Hans bestefar, Christian Bræin, var organist i Molde i 10 år og flyttet deretter til Kristiansund der han fikk fart på musikklivet.[7] Edvard Bræin (1887-1957), Edvard Fliflet Bræins far, var også den ledende figuren i musikklivet i Kristiansund og medvirket sammen med Christian Bræin til at byen fikk symfoniorkester i 1919. I 1927 ble Christoph Willibald Glucks Orfeo ed Euridice og etablerte Kristiansund som operaby.[5] Edvard Bræin reiste rundt på Nordmøre og samlet inn folkemusikk. I Kristiansund er det minnesmerker over tre generasjoner Bræin i «Bræin-lunden».[7]

Bræin var gift med Karen Frivold (som han møtte 18 år gammel), og de fikk tre barn.[5] Skuespilleren Andrea Bræin Hovig er barnebarn. Hustruen Karen var i mange år sekretær for operasjefen ved Den norske Opera. Sønnen Hans Christian Bræin[4] er professor i klarinett og kammermusikk ved Norges musikkhøgskole og datteren Anne er cellist i Kristiansand Symfoniorkester.

Han studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo i 1942–45,[5] samt med Bjarne Brustad (komposisjon) og Odd Grüner-Hegge (dirigering).[5] Bræin avla organisteksamen i 1943, og debuterte som dirigent i Bergen 1947. Videre fulgte komposisjonsstudier ved MK i Paris med Jean Rivier 1950–51[5] med stipendium fra Norsk Komponistforening. Bræin virket som kor- og orkesterdirigent i Kristiansund og Oslo. Han debuterte som organist i Nordlandet kirke 17 år gammel.[4]

Virke

Han slo igjennom som komponist med det fargerike orkesterverket Konsertouverture (op. 2, 1948),[5] men allerede i sitt første opus – De glade musikanter (1947) for klarinett og tre strykere – hadde han vist sin forkjærlighet for det diverterende og det musikantiske. Med utgangspunkt i romantikkens tonespråk skapte han en personlig stil hvor det melodiske står sentralt, gjerne med trekk fra norske folketoner og ikledd en kontinental neoklassisk form. Burlesk humor og brå innfall er ikke uvanlig i hans verker. Den diverterende stil går igjen i komposisjoner som Serenade for orkester (op. 5, 1952) og Capriccio for klaver og orkester (op. 9, 1958), og den får sin fullendelse i hans siste store verk, operasuksessen Den stundesløse (op. 21, som han brukte tre år på,[5] uroppført ved Den Norske Opera høsten 1975) til Hans Kristiansens libretto (etter Ludvig Holbergs skuespill).

Mer alvorlig preget er Adagio for strykere (op. 6, 1953) og symfoni nr. 2 (op. 8, 1954) i tre satser. Her er det musikantiske avløst av et episk, dyptloddende tonespråk av stor virkning. Det samme er tilfelle i hans andre betydelige opera: Anne Pedersdotter[5] (op. 18, uroppført ved Den Norske Opera 1971), også til libretto av Hans Kristiansen (etter Wiers-Jenssens skuespill).

Bræin har også skrevet vel 20 romanser og en rekke korsanger, og flere av disse er blitt folkeeie. Mest kjent er «Ut mot havet». Tekster hentet han gjerne fra Jakob Sande, Einar Skjæraasen og Johan Herman Wessel. Bræin oppnådde å bli en populær komponist i ordets egentlige og rette betydning. I dag regnes han som en av Norges fremste komponister i etterkrigstiden.

Referanser

  1. ^ a b Musicalics, Musicalics komponist-ID 82722[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 811781, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6nm69hn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Williamsen, Odd W. (1998). God gedigen musikk: Kristiansund symfoniorkester 80 år 1999. Kristiansund: Nordmøre museum. 
  5. ^ a b c d e f g h i Bækkelund, Kjell (1977). Norske komponister. Oslo: Tiden. ISBN 8210015486. 
  6. ^ Halvorsen, Karl. Edvard Bræin: fra husmannsplassen i Fåberg til den keiserlige opera i St. Petersburg. Mesna-trykk. 
  7. ^ a b Frå Geiranger til Grip. [Oslo]: Rikskonsertene. 1981. 

Eksterne lenker