Christoph Willibald Ritter von Gluck (født 2. juli1714 i Erasbach ved Berching, død 15. november1787 i Wien) var en tysk komponist. Han regnes som en av de mest betydelige operakomponister i klassisismen.
Bakgrunn
I årene 1748–1749 var Gluck kapellmester for kong Frederik Vs operatrupp i København. Det vites ikke om han selv skrev operaer til truppen, men ved kronprinsens (Christian VII) fødsel i 1749, komponerte Gluck opptrinnet La Contesa dei Numi (Gudenes trette), hvor de olympiske gudene samledes ved Storebælt for å diskutere hvem som i særlig grad skulle beskytte den nye prinsen.[10]
I 1750-årene ble han engasjert som operakomponist i Wien. Her innledet han sammen med sin librettist, Ranieri Calzabigi, et reformprogram av den seriøse opera-sjangeren, opera seria, som i stigende grad ble utsatt for kritikk og var i ferd med å miste popularitet til fordel for konkurrerende sjangrer som opera buffa og det tyske og wienske Singspiel. I 1770-årene oppholdt Gluck seg i perioder i Paris, hvor han bearbeidet sine operaer for den franske scenen, og skrev nye operaer som Iphigenia i Aulis (1774), Armide (1777) og Iphigenia på Tauris (1779).
Gluck komponerte over 30 operaer. De syv siste var «reform-operaer», som alle er skrevet over emner fra gresk mytologi. Best kjent er Orfeo ed Euridice. Glucks operaer vakte beundring over hele Europa.
Glucks opera-reform
I sitt arbeid for å slå gjennom i Frankrike, søkte Gluck Rousseaus støtte og vennskap. Paris-versjonen Orphée et Eurydice hadde premiere først tolv år etter at Orfeo ed Euridice hadde skapt sensasjon i Wien, og Gluck var blitt mer avslappet i forhold til de rousseauske idealene om det naturlige, så han tillot nå en del ornamentering i ariene. Likevel traff stykket det franske publikumet som noe helt nytt. Dels varte Glucks opera knapt halvannen time, og var ytterst enkel i stil og oppsett. Dertil kom den sentrale scenen, dvs. Orfeus' møte med furier og fiendtlige ånder ved ankomsten til underverdenen, hvor han i løpet av ett minutt vinner dem over på sin side. Han akkompagnerer seg selv på harpe mens han synger til skyggevesnene og til publikum at han vet hvordan de føler det, fordi hans smerte er som deres. Skyggene trekker sig dermed tilbake, åpner portene til Hades og lar scenen ende «in un confuso mormorio» (= i en forvirret mumling). Publikum og de opptredende ble alle deltakere i stykket, for Orfeus sang til dem alle.[11]
Gluck forsøkte å reformere den italienske opera med sitt krav om at musikken skulle underordnes teksten, og var dermed på kollisjonskurs med Mozart som satte musikken høyest. Under Mozarts besøk i Paris havnet han midt i striden om dette mellom Gluck og Niccolò Piccinni, der den fredsommelige Piccinni helt uforvarende ble gjort til fører for Glucks motstandere.[12]
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Christoph-Willibald-Gluck, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
