Dubbing

Stemmeskuespiller i arbeid med dubbing av film.

Dubbing (dub på engelsk, også kalt versjonering på norsk) er å spille inn en ny versjon av lydsporet til en film eller en TV-serie på et annet språk enn det originale.[1] I Norge er dubbing mest brukt på tegne- og animasjonsfilmer, særlig ettersom de er rettet mot barn. I andre sammenhenger er undertekster blitt mest vanlig. I senere tid har de som legger til slik stemme ofte blitt omtalt som stemmeskuespillere.

Etymologi

Dubbing er avledet fra engelsk dub i betydningen «å legge til eller endre lyden på film», først dokumentert i 1929, og er en forkortelse av double; kalt slik ettersom det involverer å legge til en ekstra innspilling av stemmer og kombinere det med lydsporet.[2]

Andre betydninger av dubbing

  Dubbing av filmer for barn, ellers bare teksting
  Blandede områder: Land som noen ganger dubber og noen ganger tekster.
  Voice-over: Land som bruker det originale lydsporet med en eller flere stemmeskuespillere.
  Dubbing: Land som dubber både filmer og TV-serier.
Land som noen ganger produserer egene dubbinger, men bruker dubbede versjoner fra andre land som har språk som likner. (Belgia og Slovakia)

Dubbing kan også bety et materiale fluebindere legger inn i kroppen på flua for å få denne mer livaktig eller for å flyte bedre.

Dub er også en moderne musikkstil (som kommer fra reggae fra 1974 der man tar prøver av et lydspor og forvrenger dette for å oppnå en effekt. Denne effekten kan være gjerne en spesielt dyp bassklang eller at vokalistens stemme gjengis én eller to oktaver lavere enn i virkeligheten. Bruk av trommer og bass er også fremtredende i denne musikkstilen.[2]

Fordeler og ulemper

Fordelen med dubbing er at seeren slipper å se ned på teksten, og dermed kan konsentrere seg om hva som skjer i bildet. Dette er kanskje viktigst for mindre barn, som leser sakte eller ikke kan lese i det hele tatt.

Ulempen er at det verbale som originalskuespillerne bidrar med, kan delvis gå tapt i oversettelsen. Forholdet til dette varierer imidlertid sterkt fra land til land. I land som Frankrike og Tyskland er innbyggerne vant til at utenlandske filmer er dubbet, og synes dette er helt naturlig. Her legges det ofte mye arbeid i dubbingen for at den skal bli så nær opp til originalen som mulig.

En kommersiell ulempe er at dubbing kan forsinke premieren på filmen med flere måneder i forhold til premieredatoen i opprinnelseslandet. Dette har gjort at en del filmer først dubbes når de kommer på tv, mens de vises i tekstet versjon på kino.

Dubbing og engelskkunnskaper

I flere europeiske land dubbes alle utenlandske filmer og TV-serier. Lydsporet spilles inn i helt ny versjon. Noen andre enn original-skuespillerne snakker for eksempel tysk, spansk eller italiensk – og forsøker som best de kan å snakke i takt som skuespillernes leppebevegelser. Ulempen er at de gir glipp av filmens egentlige lyd.

Bruk av dubbing er ofte brukt som en forklaringsfaktor på at engelskkunnskapene er lavere i Sentral-Europa, enn i for eksempel de skandinaviske landene der dubbing er mye mindre utbredt. Noen steder som i Nederland, Sverige og Danmark bekrefter over 80 prosent av innbyggerne at de kan føre en samtale på engelsk. I andre land er andelen klart lavere. En intereuropeisk forskningsgruppe har gått systematisk gjennom hvilke land som har dubbing eller teksting. Deretter sammenlignet de dette med hvor gode innbyggerne er i engelsk. Undersøkelsen viser at land med dubbede engelskspråklige filmer og TV-serier, skårer hele 23 prosentpoeng dårligere enn land uten. En EU-undersøkelse gjort i 2006 viste at flere enn 90 prosent i tekste-landene Norge, Sverige, Danmark og Nederland, vil ha tekstede filmer. De vil ikke ha dubbing.[3]

Referanser

  1. ^ «dubbing», NAOB. Sitat: «det å erstatte dialogen på et lydspor med en tilsvarende på et annet språk»
  2. ^ a b «dub (v.1)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ Amundsen, Bård (26. januar 2019): «Nordmenn er bedre i engelsk fordi filmer ikke dubbes», Forskning.no

Litteratur

Eksterne lenker