Dizzie Tunes og Grethe Kausland under generalprøven til Melodi Grand Prix 1974. Fra venstre Tor Erik Gunstrøm , Øyvind Klingberg, Yngvar Numme, Kausland, Svein Helge Høgberg og Einar Idland. Foto: Petter R. Iversen
Deres revyer, som vanligvis ble skrevet av Alfred Næss, regissert av Yngvar Numme, og produsert av Jørg Fredrik Ellertsen, hadde som regel fast spilletid først på Chat Noir og siden i Stockholm. Gruppen videreutviklet den ensembleformen i norsk revy som ble til med The Monn Keys.
Oppstarten
I 1959 dannet Numme, Høgberg og to andre gutter (Tom Tvedt og Fred Samuelsen) som var med i Skien byforenings barneteater, et band som spilte på barneteaterets oppsetninger, og etter hvert også på andre tilstelninger.[1] De ble etter kort tid et ordinært danseorkester, og kalte seg Rex Band. I 1960 ble Tom Rønningen med som trommeslager, og noe senere sluttet Samuelsen i bandet.[1] Deretter ble Einar Idland ny gitarist i bandet.[1] Da Rønningen sluttet en tid senere, ble han erstattet av Tor Erik Gunstrøm på trommer.[1] Ved påsketider 1961 ble Svein-Helge Høgberg nytt bandmedlem; han startet å spille kontrabass, men byttet til bassgitar.[1] I oktober 1961 sluttet Tom Tvedt, og Øyvind Klingberg (som den gang het Olsen[1]) kom inn som pianist.[1] Samme år skiftet Rex Band navn til Dizzie Tunes.[1]
Dizzie Tunes platedebuterte i 1963 med singlen «Mette, Mette»/«Tog går til og fra» (Viking Music VM 23), tett fulgt av «Nå går det bra»/«Vi drar til syden» (Triola).
Gjennombruddet på plate kom med singelen «Store Føtter» (Troll TR 115 (1964) og på scenen med Chat Noir-revyen Å, så heldig vi er (1967). Gruppen etablerte seg med plateinnspillinger og TV-opptredener og ble i begynnelsen ansett som et pop-band, men siden debuten på Chat Noir i 1967 konsentrerte de seg hovedsakelig om musikalske revyer og show, først i samarbeide med Ivar Medaas og Wenche Myhre, siden tidlig på 1970-tallet med Kirsti Sparboe, Grethe Kausland og Benny Borg, og etter det med Hege Schøyen. Grethe Kausland var fra 1970-tallet en permanent del av gruppa.
Musikalsk
Som plateartister var Dizzie Tunes mest aktive frem til 1973. Den største singlesuksessen var «I et bitte lite miniskjørt», utgitt i 1968 (Troll TR 241. LP-debuten var Dizzie Tunes (Troll TRLP 3) (1967). 1969 kom den kontroversielle jazz/pop-innspillingen av Griegs melodier og norske folketoner, The New Sound Of Edvard Grieg. Den ble møtt med ramaskrik og krav om forbud ved lov fra tradisjonalister i det klassiske miljøet, noe som medførte uvanlig godt salg for en så smal utgivelse.
Musikalsk fjernet de seg allerede på denne tiden fra samtidig pop-musikk og nærmet seg jazz, men tidlig på 1970-tallet gjorde de med et visst hell flere forsøk på coverversjoner av samtidige svenske hits. Størst suksess hadde de imidlertid med plater for barn. Juleplatene God Jul (1967) og Glad jul (1978), samt TV-serien Ra-ta-ta-ta-ta resulterte i tre bestselgende plater i første halvdel av 1970-tallet. Fra midten av 70-tallet begrenset de seg til tidvise plateutgivelser fra revyene. De vant Spellemannprisen 1973 for beste barneplate for Den aller siste ra-ta-ta/Hei-hå, hei-hå.
Oppsummering
Dizzie Tunes har stått for noen av de største revysuksessene på norsk scene på 1970-, 1980- og 1990-tallet, både kunstnerisk og publikumsmessig. De har også vært sentrale skikkelser i flere Montreux-belønnede TV-show samt i spillefilmen Tut og kjør. Gruppen har en stjerne i fornøyelsesparken Liseberg og fikk Hedersprisen under Komiprisen 2006 og Telemark fylkeskommunes kulturpris 2000.
Etter flere avskjedsforestillinger siden slutten av 1990-tallet ble gruppa til slutt oppløst i 2001.
^«Dizzie Tunes er på platemarkedet igjen». Porsgrunns Dagblad. 26. november 1964. s. 2. «Gruppen har spilt inn tre nye plater hvorav den ene er med den nye vokaliststjernen fra distriktet, lille Kirsti-Lill Toft fra Tollnes.»