Den etiopisk-ortodokse kirke (egenbetegnelse: den etiopisk-ortodokse tewahedokirke) er en av de orientalsk-ortodokse kirker som følger den aleksandrinske ritus. Den anslås å ha rundt 40 millioner medlemmer, hovedsakelig i Etiopia, der knapp halvparten av befolkningen er etiopisk-ortodoks. Kirken er dermed den største orientalsk-ortodokse kirke. Den var lenge en del av den koptisk-ortodokse kirke, men ble erklært autokefal i 1959, og ledes nå av patriarken av Etiopia med sete i Addis Abeba.
Den etiopisk-ortodokse kirke bruker tradisjonelt ge'ez som liturgisk språk. Gudstjenestene holdes nå likevel mest på amharisk.
Navnet tewahedo (som betyr «enhet») refererer til læren om at Jesus kun har én natur (jf. monofysittisme). Denne læren ble avvist på konsilet i Kalkedon i 451, noe som skapte splittelsen mellom de orientalsk-ortodokse og de kalkedonske kirkene (dagens katolske, ortodokse og protestantiske kirker), som aksepterte læren om Kristi to naturer.
Historie
Antikken
Kirken hevder å ha sin opprinnelse i evangelisten Filips dåp av en etiopisk tjenestemann rundt 50 e.Kr. Allerede før denne tid hadde Etiopia regelmessig kontakt med middelhavslandene. Kongene anså seg for å nedstamme fra Menelik, sønn av kong Salomo av Israel og dronning Makeba av Aksum og Saba, og befolkningen praktiserte den jødiske tro.
Etablert ble kristendommen først på 300-tallet, da kong Ezana gjorde kristendommen til statsreligion i kongeriket Aksum. Ifølge tradisjonen var han blitt døpt av Frumentius, en romersk borger fra Tyrus. Frumentius og hans bror Aedesius hadde som barn overlevd et overfall på onkelens skip i Rødehavet og blitt solgt som slaver til kongen av Aksum. Kongen ga dem etter hvert viktige verv og løste dem fra slavetilværelsen. Frumentius ble huslærer til kronprins Ezana, som han omvendte til kristendommen. Da Frumentius reiste til patriark Athanasius av Alexandria for å be ham om å utnevne en biskop for Etiopia, viet patriarken Frumentius selv til biskop (sannsynligvis mellom 328 og 346). Han returnerte som den første biskop av Aksum og fikk tilnavnet Abune Selama, «Vår Freds Far».
Fra denne tid av ble biskopene, og senere erkebiskopene, av Aksum alltid innsatt av patriarken av Alexandria, og var alltid koptere. Da den alexandrinske kirke forkastet konsilet i Kalkedon i 451, fulgte derfor også den etiopiske kirken med, og utgjorde dermed en del av den koptisk-ortodokse kirke.
Middelalderen
Under de islamske erobringene ble Etiopia isolert fra de andre kristne områdene. Likevel forble kristendommen statsreligion også når keiserriket Abyssinia fortrengte kongeriket Aksum. Keiserne ble alltid kronet av erkebiskopen. Kirken opplevde en blomstringstid fra 1000- til 1400-tallet. Det ble utviklet et rikholdig repertoar av kirkemusikk og mange teologiske og filosofiske skrifter ble oversatt til det etiopiske skriftspråket ge'ez. Berømt er også Etiopias mange «monolittkirker», kirker som er hugget ut av en enkelt steinblokk.
1622 konverterte keiser Malak Sagad III (Susenyos, 1608–1632) under jesuittenes innflytelse til katolisismen. Han gjorde i 1624 den katolske tro til statsreligion og innsatte portugiseren Afonso Mendes som patriark. Etter opptøyer med flere tusen døde snudde han imidlertid i 1632: Han innførte religionsfrihet, opphevet alliansen med paven og abdiserte. Sønnen og etterfølgeren Basilides gjeninnførte den etiopisk-ortodokse statsreligionen og kastet jesuittene ut av landet. Det neste forsøk på katolsk misjonering bestod i opprettelsen av det apostoliske prefekturet Abyssinia to hundre år senere. Siden 1839 eksisterer den etiopisk-katolske kirke, en liten avspaltning fra den etiopisk-ortodokse kirke som aksepterer paven som sitt overhode.
Autokefali
Under den italienske okkupasjonen av landet (1936–1941) ble den etiopisk-ortodokse kirke undertrykt. Italienernes forsøk på katolisering kulminerte i brenningen av kirker og drap på biskoper og munker, blant annet de 300 munkene i kirkens viktigste kloster, Debre Libanos. Etter at den koptiske metropolitten (Kirellos IV) hadde blitt fordrevet fra landet, utnevnte en del av kirken med italiensk støtte egne, etiopiske metropolitter (Abraham 1937–39, Johannes 1939–45). Etter at keiser Selassie hadde frigjort landet med britisk hjelp i 1941, ble Kirellos gjeninnsatt som metropolitt og Abrahams og Johannes' støttespillere ekskommunisert.
Den etiopiske kirken hadde ved flere anledninger bedt patriarken av Alexandria om å få egne, etiopiske erkebiskoper. Men først på slutten av 1920-tallet viet patriark Yoannis XIX fem etiopiske munker til biskoper. Samtlige døde under den italienske okkupasjonen. I 1948 ble ytterligere fem etiopiske biskoper viet av patriark Yusab II, blant disse Basilios, itjsegen (abbeden) av Debre Libanos. Da metropolitt Kirellos IV døde to år senere, ble Basilios i 1951 innsatt som den første etiopiskfødte metropolitten av Etiopia. I 1959 gikk patriark Kirellos VI med på å gjøre den etiopiske kirke til en autokefal kirke i den orientalsk-ortodokse kommunion. I en høytidelig seremoni opphøyet han Basilios til patriark av Etiopia. Basilios døde i 1970 og ble etterfulgt av Tewophilos.
Derg-juntaen avskaffet statskirken etter at den tok makten i 1974. Patriark Tewophilos og de fleste biskopene ble arrestert i 1976, og patriarken drept i fengsel. Hans to etterfølgere, Tekle Haimanot og Merkorios, ble innsatt av Derg-regimet. Mens den etiopiske synoden anerkjente innsettelsene, avviste de andre orientalsk-ortodokse kirkene disse patriarkene som ikke-kanoniske, siden den siste rettmessige patriarken Tewophilos' død ikke var kunngjort, og han ikke hadde fått noen begravelse.
Etter Derg-regimets fall abdiserte Merkorios i 1992 og forlot landet. Tewophilos' levninger fikk en verdig begravelse og Paulos ble innsatt som kirkens femte patriark. Merkorios tilbakekalte imidlertid senere sin abdikasjon og opprettet en eksil-synode i USA.
Etter Eritreas uavhengighet i 1993 begynte de kristne i landet å kreve en egen patriark. Patriark Shenouda III av Alexandria oppfylte ønsket i 1998 ved å opphøye biskop Philipos til patriark av Eritrea. Samtidig ble den eritreisk-ortodokse kirke anerkjent som autokefal av den etiopisk-, den koptisk- og de andre orientalsk-ortodokse kirkene.
Liturgi og særegenheter
Kirkens liturgi er veldig lik som i den koptisk-ortodokse kirke, men kirkene har noen forskjellige høytider. Inntil nylig brukte man bare det gamle språket ge'ez. I dag holdes lokale prekener på moderne språk, som amharisk. Kirkemusikken spiller en stor rolle i den kristne tradisjonen.
Kirken følger en rekke særegne skikker og seremonier, som delvis skyldes kirkens århundrelange isolasjon fra andre kristne områder. Noen av skikkene nedstammer helt fra urkristendommen og har klare paralleller med jødedommen, andre har oppstått i landet. Blant annet praktiseres omskjæring av guttebarn, det gjør også flere av de israelittiske lovene om kosthold, og både sabbaten (lørdag) og søndag holdes hellig.
Blant de hellige skriftene innehar Det gamle testamentet en spesiell plass, og kirkens kanon omfatter flere apokryfe skrifter, bl.a. Enoks bok. Tilbedelse av helgener og engler kombineres med troen på gode og onder ånder og demoner. Prestene gjennomfører regelmessig eksorsisme.
Paktens ark spiller en spesiell rolle i liturgien, og hver kirke har en etterligning av arken. Den originale arken oppbevares angivelig i et kapell ved Vår Frue Maria av Zion-katedralen i Aksum erkebispedømme.
Bispedømmer
Den etiopisk-ortodokse kirke har rundt 40 (erke)bispedømmer. I tillegg til 32 erkebispedømmer i Etiopia fins det erkebispedømmer for
- Afrika (for øvrig)
- Jerusalem
- Nord- og Vest-Europa (med sete i London)
- Syd- og Øst-Europa (med sete i Roma)
- Karibia og Latin-Amerika (med sete på Trinidad og Tobago)
- USA
- Canada
Forholdene i Nord-Amerika er noe uoversiktlige, siden motpatriark Merkorios, som lever i US-amerikansk eksil, også har utnevnt flere biskoper.
Referanser
Eksterne lenker
.jpg)
