PROFILPELAJAR.COM

Den australasiatiske antarktisekspedisjonen var en australasiatisk forskningsekspedisjon til Antarktis som ble gjennomført fra 1911 til 1914. Den ble ledet av den australske geologen Douglas Mawson som ble adlet for sin innsats. I 1910 startet han planleggingen av en ekspedisjon som skulle kartlegge den 3 200 kilometer lange kystlinjen av det antarktiske kontinent som ligger sør for Australia. Australian Association for the Advancement of Science godkjente hans planer og bidro med betydelig finansiering av ekspedisjonen. Den resterende finansieringen ble skaffet til veie gjennom offentlig innsamling og andre donasjoner.

Forberedelser

Mannskapet til ekspedisjonen kom hovedsakelig fra universiteter i Australia og New Zealand. Av de som deltok i landekspedisjonen var det 22 australiere, fire newzealendere, tre briter og én sveitser. Tre av lederne (Mawson, Wild og Davis) hadde erfaring fra tidligere antarktisekspedisjoner.

Selfangstskuta «Aurora» fra Newfoundland ble utrustet som ekspedisjonsskip. Hun hadde en lengde på 165 fot (50 m) med en tonnasje på 380 tonn, og var utstyrt med en dampmaskin med ytelse på 98 bhp. Kaptein var John King Davis.

Skuta avgikk 2. desember 1911 for Macquarieøya, beliggende halvveis mellom Australia og Antarktika, og ankom ni dager senere etter en stormfull kryssing. Et hjelpeskip, «Toroa», fulgte etter med forsyninger og passasjerer. Etter avreise fra Macquarieøya 23. desember startet «Aurora» utforskning av kyststrekningen og oppdaget og navnga King George V Land og Queen Mary Land.

Blant eksepdisjonsmedlemmene deltok Frank Hurley som offisiell fotograf, Frank Wild som leder for den vestlige leiren, Charles Hoadley som geolog og Cecil Madigan som meteorolog.

Leirer

Ekspedisjonen etablerte sin hovedleir ved Cape Denison i Samveldebukta. Leiren var vinterkvarter for atten menn gjennom vinteren 1912, vinteren etter for syv. Hyttene finnes der fremdeles – to intakte og to i ruiner. De oppførte også to feltstasjoner: en støtte- og reléstasjon på Macquarieøya og en vestlig leir på Shackleton Ice Shelf.

Plasseringen Mawson valgte for hovedleiren viste seg å være en av de mest forblåste plasser på kloden. Den lokale geomorfologien, med den steile gradiente mellom polarplatået og Sørishavet, skaper forhold som gir nesten kontinuerlige karabatiske vinder.

Mannskapene ved de tre stasjonene gjennomførte rutinemessige vitenskapelige og meteorologiske observasjoner som ble detaljert nedtegnet i de omfattende ekspedisjonsrapportene, som ikke ble publisert før 1922–1942. De overvant også månededer med utstyrsproblemer da de omsider fikk etablert den første trådløse radioforbindelsen fra det antarktiske kontinent, koblet til Hobart via Macquarieøya.

Sledeturer

Sledeturer langs kysten og i innlandet brakte deltakerne til hittil ukjent land. I det siste halvåret av 1912 var det fem lengre turer fra hovedleiren og to fra den vestlige leiren.

Mawson selv deltok i et tremanns sledelag med Xavier Mertz og løytnant B. E. S. Ninnis som satte kursen østover 10. november 1912 for å undersøke King George V Land. Etter tre uker med ypperlig framdrift krysset de en isbre, da Ninnis falt gjennom en snødekt bresprekk. Seks hunder, mesteparten av matrasjonene, teltet og annet uunnværlig utstyr forsvant i dypet, 480 km unna basen på Cape Denison. Mertz og Mawson observerte én død og én skadet hund på en avsats 150 meter ned, men det var ingen tegn til Ninnis.^[1]

Mawson og Mertz visste at skipet ville dra fra basen på en fastsatt dato og at de med lite forsyninger og hunder ville ha problemer med å nå avreisen. De vendte tilbake umiddelbart, og deres knappe forsyninger tvang dem til å spise de få gjenværende hundene. Mertz ble ute av stand til å gå videre, og i et forsøk på å få ham til hektene igjen, fôret Mawson ham med hundelever. Han var uvitende om at det høye Vitamin A-innholdet i hundelever kan være svært helseskadelig og føre til hypervitaminose A, og Mertz døde kort tid etter. Mawson fortsatte alene med én av sledene som han hadde delt i to. Med sleden lastet med geologiprøver og minimalt med mat, gikk han de 160 siste kilometerne tilbake til Cape Denison. Under denne reisen falt han i en sprekk, men ble reddet av at sleden ble hengende igjen på overflaten. Da Mawson endelig ankom Cape Denison 8. februar 1913, uttalte den første som møtte ham: «Gode Gud, hvem av dere er du?»^[2]

Det var imidlertid bare timer siden «Aurora», som skulle hente ut ekspedisjonsdeltakerne, hadde avgått fra Cape Denison. Skipet ble tilbakekalt over trådløst samband, men kom ut for uvær som forhindret henne i å gå tilbake. Mawson og seks andre menn som hadde blitt igjen for å vente på Mawsons sledelag ble derfor nødt til å overvintre en sesong til, fram til desember 1913.

To av breene som ble krysset av Mawsons sledelag, Ninnisbreen og Mertzbreen, har blitt navngitt etter de to omkomne deltakerne.

Geologi

Siden ekspedisjonens leder selv var geolog, var undersøkelser av isfrie stein- og fjellformasjoner i Wilkes Land en av hovedaktivitetene til ekspedisjonen.

Ekspedisjonen var den første som oppdaget en meteoritt, en kondritt, i Antarktika. I det påfølgende århundre har det vært gjort en rekke meteorittfunn i denne regionen av Antarktis.

Etterspill

Det har i ettertid blitt spekulert i om grunnen til at Mawson overlevde var at han spiste liket til Mertz for å få næring, Mawson benektet naturlig nok dette. I november 2007 sendte Channel 4 et program, When Hell Freezes, hvor man gjenskapte forholdene som Mawson og Mertz opplevde. Resultatene kunne tyde på at Mawson kunne overlevd uten at han måtte ha tydd til kannibalisme.

Referanser

^ www.south-pole.com
^ Bickel, Lennard (2000): Mawson's Will: The Greatest Polar Survival Story Ever Written, Hanover, New Hampshire: Steerforth Press. ISBN 1-58642-000-3