PROFILPELAJAR.COM

DS «Morgenen»
	DS «Morgenen» Foto: Th. Larsen, Tønsberg
	Generell info
Andre navn	1903–1914: SY «Morning»
Skipstype	Barkrigget skruedamper; Dampskip-fregatt
Bygget	1871 ved Mathias Foyns skipsverft på Teie
Flaggstat	1872–1901: Norge; 1901–1914: Storbritannia
Rederi	1871–1879: Svend Foyn og Julius Hansen; 1879–1901: Svend Foyn
Status	Forlist 1914
Kjølstrekking	Februar 1870
Sjøsatt	27. september 1871
	Tekniske data
Lengde	43 m
Bredde	9,6 m
Hovedmaskin	Dampmaskin
Ytelse	80 nhk
Tonnasje	162 kommerselester
	DS «Morgenen» på Commons a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

DS «Morgenen» var et barkrigget dampskip, bygget for Svend Foyn og Julius Hansen i Tønsberg i 1871. Det var en solid sel- og hvalfangstskute som var konstruert for å kunne seile på alle hav. «Morgenen» var det største fartøyet i Foyns ishavsflåte.

«Morgenen» ble i 1901 solgt til Storbritannia og benyttet som unnsetningsskip på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon 1901–1904. Hun gjennomførte to seilinger til Antarktis for å etterforsyne og støtte ekspedisjonen. Mellom de to turene, i 1903, ble hun omdøpt SY «Morning».

Høsten 1914 forliste hun ved Færøyene på vei til Kvitsjøen med ammunisjon til tsarens styrker.

Konstruksjon

«Morgenen» var det siste skipet som ble bygget ved Mathias Foyns skipsverft på Teie, med Samuel Josephsen i Tønsberg som skipsbygger.^[3] Fartøyet skulle erstatte ishavsskuta «Eliezer» fra 1853 som forliste da fuktig kull selvantente under selfangst ved Jan Mayen. Den samlede investeringen for den nye skuta beløp seg til over 280 000 kroner, om lag det dobbelte av «Eliezer»s forsikringsverdi. Dette gjorde henne til det foreløpig dyreste fartøyet i den norske ishavsflåten. Fra slutten av 1860-årene gjennomgikk flåten en kraftig vekst med overgang til solide, dampdrevne fartøy. Frem til 1874 var det mer enn en dobling i antall fartøyer, fra 15–17 på sekstitallet til om lag 35 i toppåret 1874.^[4] «Morgenen» ble av en besiktigelsesmann fra Det Norske Veritas betegnet som et av verdens sterkeste fartøy utenom krigsflåten.^[1] Bilbrevet fra byggingen er bevart ved Statsarkivet i Kongsberg^[5]^[6] og viser at skipet ble bygd av eik, bøk, teak, furu og bjerk.^[3]

Fartøyet ble målt i Christiania 11. november 1871 til 162 kommerselester, om lag 330 registertonn. Da desimale målenheter var blitt innført, ble hun i 1877 målt til 292,94 brt.^[3]

Selfangstskute

Svend Foyn startet med selfangst i Vestisen allerede i 1844, og året etter kontraherte han Norges første spesialbygde selfangstskute, «Haabet».^[7] Gjennom en lang årrekke ga Foyns flåte et enormt utbytte, og han bygde opp en av Norges største formuer.

Foyn og nøttlendingen Julius Hansen fikk «Morgenen» overlevert i oktober 1871 etter at dampmaskinen hadde blitt installert i Christiania.^[8] Den 26. februar 1872 ble hun sendt til Jan Mayen med Hansen som kaptein. I løpet av de tre månedene fangstsesongen varte, ble utbyttet hele 8 200 seler.^[9] I stedet for å returnere til Tønsberg sammen med resten av flåten, gikk «Morgenen» rett til Vadsø, der Foyn var i ferd med å bygge opp en landstasjon for hvalfangst. Fangsten ble losset, før «Morgenen» satte kursen østover mot Karahavet. Vanskelige isforhold medførte imidlertid at fangsten begrenset seg til én hvalross, én isbjørn og åtte seler. Året etter fanget «Morgenen» 13 000 seler ved Jan Mayen.^[10]

I 1879 overtok Svend Foyn Hansens eierandel i «Morgenen» etter en uoverensstemmelse, og han ble dermed eneeier.^[11] Hansen sluttet også som fører av skipet, og fra 1881 var han fangstbestyrer i Tufjord på Magerøya i Finnmark.^[12] Hansens sambygding Even Amandus Evensen overtok som kaptein i sju sesonger.^[3] Etter en toppsesong i 1883, var det en dramatisk nedgang i selfangsten de følgende sesongene. Etter at «Morgenen» i 1886 kom hjem med bare 1650 skinn, ble skipper Evensen byttet ut med nok en nøttlending, Johan Fredrik Olsen, uten at det hjalp på lønnsomheten.^[13]

Hvalfangstskute

Som en reaksjon på de dårlige selfangstene valgte Foyn i 1890 å sende selfangstskuta «Isbjørnen» til Spitsbergen som flytende hvalkokeri og moderskip for hvalbåten «Arctic», med godt resultat. Forsøket ble gjentatt ved Island året etter, men i mai 1891 drev «Isbjørnen» på land og gikk tapt etter at begge ankrene hadde slitt seg under en storm. Dermed ble «Morgenen» utrustet med kokekjeler og kjøttkvern og sendt som erstatning.^[13] Ny tonnasje var 242,2 brt.^[3] Med en besetning på 19 gikk hun til Island sammen med «Arctic». I løpet av to sesonger ble fangsten totalt 24 hval, noe som neppe ga noen lønnsom forretning. Forsøket ble ikke gjentatt i 1894, men «Morgenen» ble igjen sendt til Jan Mayen og Danmarkstredet på selfangst og returnerte med et godt utbytte på 6500 seler.^[13] I 1893 sendte for øvrig den 84 år gamle Foyn en ekspedisjon til Sørishavet for å kartlegge fangstmulighetene der. Han døde året etter, før «Antarctic» med Henrik Johan Bull vendte tilbake fra toktet.^[14]

Ekspedisjonsskip

Foyns dødsbo solgte i 1901 «Morgenen» til Storbritannia for £3880. I september 1901 seilte «Morgenen» fra Norge til England, der hun ble satt i stand og utstyrt som unnsetningsskip for British National Antarctic Expedition, bedre kjent som Discovery-ekspedisjonen etter ekspedisjonens hovedskip «Discovery».^[15] Discovery-ekspedisjonen var den første offisielle britiske utforsking av Antarktis siden James Clark Ross' reise seksti år tidligere. Den omfattende ekspedisjonen ble organisert i fellesskap av Royal Society og Royal Geographical Society, og tok sikte på å gjennomføre vitenskapelige og geografiske undersøkelser i det som hovedsakelig var et uberørt kontinent.

«Morgenen» seilte fra London 2. juli 1902 og ankom Lyttelton Harbour på New Zealand 16. november samme år. Kaptein var William Colbeck, som fire år tidligere hadde vært med Carsten Borchgrevink på Southern Cross-ekspedisjonen, den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis. Blant offiserene ombord var førstestyrmann Edward Evans, som senere ble Scotts nestkommanderende på Terra Nova-ekspedisjonen.

Første antarktisreise

«Morgenen» seilte fra Lyttelton med kurs for Antarktis den 6. desember 1902. Første juledag observerte de to hittil ukjente øyer, Scott Island og Haggits Pillar. En ilandstigning på Scott Island ble arrangert, og det ble gjort krav på øyene for det britiske imperiet. Det ble også gjennomført ilandstigninger på Possession Island og Beaufort Island, og det ble samlet geologiske prøver.^[16] En melding som ble lagt igjen på Possession Island ble funnet av besetningen på en av hvalbåtene til det flytende hvalkokeriet «James Clark Ross» da de gikk i land her i 1930.^[17]

«Morgenen» anløp flere forhåndsavtalte meldingsposter i et forsøk på å lokalisere «Discovery». Ved Cape Crozier fant man en melding som angav posisjonen til hennes vinterkvarter. «Discovery»s master ble observert i McMurdo-sundet rett før midnatt den 23. januar 1903. Etter at det var klart at isen ikke ville brekke opp, ble forsyningene fraktet på sleder over isen til «Discovery». Ernest Shackleton, som led av skjørbuk, sluttet seg sammen med åtte andre til besetningen på «Morgenen». Den 2. mars 1903 forlot hun McMurdo-sundet og ankom New Zealand 23 dager senere.

Andre antarktisreise

«Morgenen», som nå var omdøpt «Morning», vendte tilbake til Antarktis sammen med «Terra Nova» senere i 1903.^[16] De ble observert fra Hut Point den 5. januar 1904.^[15] Colbeck hadde fått klare instrukser fra admiralitetet om at dersom «Discovery» ikke kunne frigjøres fra isen innen en bestemt dato, skulle skipet forlates og utstyret bringes hjem på de to unnsetningsskipene. Fristen som ble avtalt mellom de tre kapteinene var 25. februar, og det ble et kappløp med tiden for unnsetningsskipene å nå «Discovery», som fortsatt satt fast i isen ved Hut Point. Den 10. februar innså Scott at han måtte forlate skipet, men den 14. februar brøt plutselig mesteparten av isen opp. Den 19. februar returnerte de tre skipene sammen via Ballenyøyene og Aucklandøyene.^[18]

Erindringer

Løytnant Gerald Doorly ga i 1916 ut The Voyages of the Morning, beretningen om de to turene med «Morning» til Antarktis 1902–1904. En loggbok fra begge turene, nedtegnet av sjømannen Leonard Burgess, er bevart i Macmillan Brown Library ved Universitetet i Canterbury.^[19]

The Songs of the «Morning»

The Songs of the Morning var en samling av sanger skrevet på reisene. I de fleste tilfellene ble tekstene skrevet av en av offiserene, mens løytnant Gerald Doorly satte musikk til. Sangene ble utgitt av Melbourne Wine and Cheese Club i 1943. To tilhørende beretninger er også bevart.

I 2002 ble det utgitt en innspilling kalt The Songs of the Morning: a Musical Sketch. Dette er en blanding av sanger, dikt og fortellinger som for det meste er knyttet til seilingen fra London til Lyttelton og den første turen til Antarktis. Royalty fra innspillingen deles mellom Dundee Heritage Trusts Antarctica 100 Discovery Restoration Fund og New Zealand Antarctic Heritage Trust.^[20]

Siste år

Etter sin karriere i Antarktis ble «Morning» igjen satt inn i hvalfangst, nå for den skotske ishavsflåten. I 1910 ble fangsten sju retthvaler i Jonessundet i Davisstredet. I 1913 reiste hun imidlertid tomhendt hjem fra feltet.

Den tilårskomne SY «Morning» ble satt inn i transporttjeneste under første verdenskrig, men allerede høsten 1914 forliste hun i en storm ved Færøyene, på vei til Kvitsjøen lastet med ammunisjon til tsarens styrker.^[21]

Referanser

^ ^a ^b Jacobsen, s. 202
^ ^a ^b ^c Paulsen (1986), s. 542–543
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Paulsen (2003), s. 391
^ Jacobsen, s. 196
^ Paulsen (1986), s. 551
^ Arkivreferanse: Statsarkivet i Kongsberg, Tønsberg Magistratsprotokoll nr. 3 (1870–1887), fol. 16
^ Johnsen, s. 160
^ Paulsen (2003), s. 222
^ Jacobsen, s. 218
^ Jacobsen, s. 237
^ Paulsen (2003), s. 52
^ Unneberg, s. 554
^ ^a ^b ^c Jacobsen, s. 276–277
^ Johnsen, s. 365
^ ^a ^b Robert Falcon Scott south-pole.com besøkt 22. februar 2010
^ ^a ^b Headland, s. 236
^ Headland, s. 290
^ Headland, s. 237
^ «Burgess diary». Besøkt 8. desember 2010. ^{[død lenke]}
^ «Music echoes Antarctic heroes» BBC News, 30. oktober 2002
^ Jacobsen, s. 295

Kilder

Headland, Robert K. (2009). A Chronolgy of Antarctic exploration (på engelsk). London: Quaritch. ISBN 978-0-9550852-8-4.
Jacobsen, Alf R. (2008). Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger. Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-232169.
Johnsen, Arne O. (1959) Den moderne hvalfangst historie, bind 1.
Paulsen, Helge (1986) Nøtterøy. 1800-årene, Nøtterøy kommune. ISBN 82-9915-04-1-8.
Paulsen, Helge (2003) Nøtterøy inn i 1900-årene, Nøtterøy kommune. ISBN 82-9915-04-3-4.
Unneberg, Sigurd H. (1971). Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie. Nøtterøy: Nøtterøy kommune.