Deceptionøya
Deception Island
Geografi
Plassering		Antarktis
Øygruppe / del av		Sør-Shetlandsøyene
Areal		98,5 km²
Lengde		14,4 km
Bredde		12,2 km
Høyeste punkt		Mount Pond (539 moh)
Administrasjon
Land		Konsultative møter under Antarktistraktaten
Demografi
Befolkning		Ingen fast bosetning, men to sommerbemannede forskningsstasjoner
Posisjon
Deceptionøya 62°58′37″S 60°39′00″V
Deceptionøya på Commons

Deceptionøya (engelsk: Deception Island) er en aktiv vulkanøy i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Deceptionøya har en av de sikreste havnene i Antarktis og var en viktig base for hvalfangst fra 1906 til 1931. Vulkanutbrudd i 1967 og 1969 forårsaket store skader på øyas forskningsstasjoner, og det er nå bare Argentina og Spania som har baser der.

Deceptionøya er utpekt som et spesielt forvaltningsområde i Antarktis for å ivareta hensyn til natur, forskning, turisme og kulturvern. På grunn av den vulkanske aktiviteten har øya en flora som er unik i antarktisk sammenheng. Den er samtidig blant de mest besøkte stedene i Antarktis.

Det er uvisst hvem som observerte Deceptionøya først, men Sør-Shetlandsøyene ble oppdaget av William Smith den 19. februar 1819. Deceptionøya inngår i Storbritannias, Argentinas og Chiles krav i Antarktis.

Deceptionøya er blant de minste av de elleve hovedøyene i Sør-Shetlandsøyene, beliggende sørvest i øygruppen. Øya ligger ca. 100 km nord for Antarktishalvøya, skilt av Bransfieldstredet, og 1 000 km fra havnebyen Ushuaia i Argentina som er utgangspunkt for de fleste cruise til Antarktis.

Øya er ringformet med en diameter på omtrent 15 km. Over 57 % av øya er dekket av isbreer, og høyeste punkt er Mount Pond (539 moh.) på øyas østre del. Det totale landarealet inkludert omliggende øyer er 98,5 km².

Øyas senter er en kaldera som ble formet av et gigantisk vulkanutbrudd og senere oversvømt. Dette har skapt havnebassenget Port Foster som er omkring ni km langt og seks km bredt, med en utstrekning på over 30 km² og en dybde på rundt 180 meter. Det eneste innløpet til Port Foster ligger i sørøst og er bare et par hundre meter bredt og kalles Neptune’s Bellows («Neptuns blåsebelg»). Midt i Neptune’s Bellows på 2,5 meters dyp ligger undervannsskjæret Ravn Rock, oppkalt etter hvalskuta «Ravn». Chr. Salvesens hvalbåt «Southern Hunter» grunnstøtte her i 1956, og rester av akterspeilet ligger fremdeles på stranden vest for Neptune’s Bellows.

Flere eksplosjonskratere finnes langs kalderaens strand, og enkelte inneholder kratersjøer. Andre danner de mindre buktene Whalers Bay rett innenfor Neptune’s Bellows, Pendulum Cove, Telefon Bay og Fumarole Bay. Kroner Lake^[2] er den eneste geotermiske lagunen i Antarktis.

Den østre kysten fra Macaroni Point i nordøst til Baily Head i sørøst består av den åtte kilometer lange og nesten snorrette stranden Costa Recta, en av flere svarte lavasandstrender på øya, hvorav flere er dampende på grunn av den geotermiske aktiviteten.

Deceptionøya er en aktiv basaltvulkan og den største av Sør-Shetlandsøyenes tre vulkanske sentre. Den har en nedsunket basal diameter på omtrent 30 km og reiser seg 1 500 meter over havbunnen.

Et voldsomt og eksplosivt vulkanutbrudd for bortimot 10 000 år siden fjernet omtrent 30 km³ steinmasser fra Deceptionøya. Vulkanen kollapset og dannet en kaldera, det naturlige havnebassenget Port Foster. Påfølgende askenedfall og tsunamier hadde en betydelig miljøinnvirkning på området rundt Den antarktiske halvøy, og utbrudd fra de siste 8 700 år har blitt datert fra askelag i innsjøsedimenter i området.^[4]

Den vulkanske aktiviteten var særlig høy på 17- og 1800-tallet. På 1900-tallet inntraff utbrudd i to perioder – omkring 1906–1910 og fra 1967 til 1970. 4. desember 1967 førte eksplosive utbrudd i Telefon Bay i nordenden av Port Foster til dannelsen av den nye øya Yelcho Island, 900 m lang, 250 m bred og 120 m høy. Tefravolumet fra utbruddene ble beregnet til 50 millioner kubikkmeter. 21. februar 1969 førte eksplosive utbrudd vest for Mount Pond til is- og gjørmestrømmer som ødela Chiles og Storbritannias forskningsstasjoner. Tefravolumet var ca. 30 millioner kubikkmeter, og det ble registrert jordskjelv med styrke 5,3 på Richters skala i forbindelse med utbruddene. Det foreløpig siste utbruddet fant sted nord for Telefon Bay 12. august 1970 og spredte aske over store deler av Antarktishalvøya og Sør-Shetlandsøyene. I 1992 utløste økende seismisk aktivitet deformasjoner i grunnen og høyere vanntemperaturer. Bunnen av Port Foster hever seg raskt i geologisk perspektiv, ca. 30 cm per år, og kalderaen er klassifisert som urolig med betydelig vulkansk risiko.^[4][5]

Store deler av øyas isbreer er delvis dekket av vulkansk aske, og morenevoller forekommer ved breenes ytterkanter. En nesten komplett ring av fjell omkranser Port Foster og utgjør vannskillet på øya. Efemeriske (kortvarige) bekker renner mot den indre og den ytre kysten, og flere innsjøer befinner seg på innsiden av vannskillet.

Den spanske forskningsstasjonen Gabriel de Castilla overvåker seismografene på øya årlig fra slutten av november til slutten av februar, perioden med størst menneskelig aktivitet på øya. Det er etablert et varslingssystem og en evakueringsstrategi i tilfelle økende fare for vulkansk aktivitet.^[6]

Deceptionøya har ifølge Köppens klimaklassifisering et tundraklima, karakterisert ved middeltemperatur under 10 °C i alle månedene, men over 0 °C i de varmeste månedene. Longyearbyen på Svalbard ligger i samme klimasone.

Øya ligger like langt fra ekvator som Færøyene, men nærheten til Antarktika medfører at klimaet er mye kaldere. Lufttemperaturen varierer mellom 11 °C og –28 °C med et årsgjennomsnitt på –3 °C, og årlig nedbør er ca. 500 mm. De fremtredende vindretningene er fra nordvest og fra øst. Port Foster fryser til fra juni til midten av november. Det er registrert økende temperaturer i regionen, spesielt sommerstid.^[6]

Ekstremt mikroklima forekommer rundt dampende fumaroler og geotermisk oppvarmet vann, hvor temperaturer opp mot 70 °C har blitt registrert.^[7]

Deceptionøya har en sparsom flora, som allikevel er eksepsjonell i antarktisk sammenheng. Blant annet finnes det her minst 18 arter mose og lav som ikke er observert andre steder i Antarktis, hvorav to er endemiske. Av spesiell viktighet er plantelivet på øyas geotermiske områder, der den største kjente forekomsten av den moselignende nellikblomsten antarktisk perleurt finnes mellom Baily Head og South East Point. Planten ble nesten utryddet av de siste vulkanutbruddene i perioden 1967–1970, men har tatt seg opp igjen, og har nå betydelig større utbredelse enn før utbruddene. Viktig er også områdene der overflaten ble dannet av disse utbruddene, og som har blitt raskt kolonisert. Kroner Lake^[2] inneholder en unik koloni med brakkvannsalger.

Elleve områder av spesiell botanisk interesse ble i 2005 vedtatt som Spesielt verneområde i Antarktis (Antarctic Specially Protected Area, ASPA) nr. 140, mens ASPA nr. 145 dekker deler av Port Foster, der det økologiske miljøet er betydelig påvirket av vulkansk aktivitet og sedimentering.^[8]

Åtte arter av sjøfugler hekker på øya. Verdens største koloni med ringpingviner finnes på Baily Head. Bestanden var omkring 100 000 par i 1989, men har senere sunket til anslagsvis under 75 000 par.^[9] Totalt hekker det mellom 140 000 og 191 000 par ringpingviner på øya, i tillegg til et mindre antall gulltoppingviner.

Andre sjøfugler som hekker i området er sørhavsjo, taremåke, flekkpetrell, oseanstormsvale, sørhavsterne og antarktisslirenebb.^[10]

Det er store forekomster av sel, men de yngler ikke på øya. Antarktisk pelssel, weddellsel, elefantsel og leopardsel trekker opp på strendene både på den indre og ytre kysten.^[10] Også krabbeetersel oppholder seg sporadisk ved Baily Head.^[9]

Av virvelløse landdyr og ferskvannsdyr er det registrert en flueart, 18 arter midd, 14 rundormer, ni arter spretthaler, fem arter hjuldyr, tre arter bjørnedyr, tre arter krepsdyr og en art bukhårsdyr.^[10]

Det er uvisst hvem som observerte Deceptionøya først, men Sør-Shetlandsøyene ble oppdaget av kaptein William Smith på handelsskipet «Williams» den 19. februar 1819. Han fikk øye på det som i dag heter Williams Point, den nordøstligste spiss av Livingston Island, etter å ha kommet ut av kurs sør for Kapp Horn. Han returnerte senere samme år og foretok ilandstigning på King George Island 16. oktober 1819 og gjorde krav på øyene for kong Georg III. Den britiske marine sendte deretter en ekspedisjon under ledelse av Edward Bransfield med Smith som kaptein på «Williams» for å utforske og kartlegge øyene. 22. januar 1820 ble det igjen gått iland på King George Island, og 4. februar ble det foretatt ilandstigning på Clarence Island. Øyene ble igjen gjort krav på, nå for den nye kongen, Georg IV. Deretter ble flere øyer utenfor Den antarktiske halvøy kartlagt.^[11]

Fra slutten av 1700-tallet drev britiske og amerikanske selfangere intensiv fangst på antarktisk pelssel i Sørishavet. Etter oppdagelsen av Sør-Shetlandsøyene tok det ikke lang tid før de første selfangerne var på plass – allerede 25. desember 1820 var et av besetningsmedlemmene fra «Williams» tilbake for å gjøre fortjeneste.

I sesongen 1820/21 var det ikke mindre enn 91 selfangstskuter som opererte ved Sør-Shetlandsøyene. Deceptionøya ble da benyttet som havn av den amerikanske selfangeren Nathaniel Palmer, sannsynligvis førstemann som brukte kalderaen som havn. William Smith deltok også i seljakten dette året, og returnerte med 60 000 skinn. Det gikk ikke mer enn et par sesonger før pelsselen var nærmest utryddet i området, og det skulle gå et halvt århundre før selfangere i et større antall oppsøkte øyene igjen. I perioden 1871–1874 fanget en håndfull amerikanske selfangere omkring 33 000 pelssel fra den langsomt økende bestanden. I 1888/89 rapporterte en skute om kun 39 skinn, to år senere 41.^[11]

I 1906 begynte Adolf Amandus Andresen og hans chilenske hvalfangstselskap Sociedad Ballenera de Magallanes å bruke Whalers Bay som base for det flytende kokeriet «Gobernador Bories».^[12] Andre selskap tok etter, og i 1914 lå 13 hvalkokerier oppankret side om side i bukta, de fleste av dem norske. Whalers Bay gikk under navnet Ny-Sandefjord blant de norske hvalfangerne.

I sesongen 1912–1913 etablerte hvalfangstselskapet Hektor fra Tønsberg en landstasjon i Whalers Bay, Hektor Hvalfangststasjon, med bygninger som ble tatt med fra Norge.^[13] Mens hvalspekket ble behandlet ombord i kokeriene, ble hvalskrottene kokt på landstasjonen og lagret på store jerntanker. Frem til da hadde hvalskrottene bare blitt liggende langs skutesidene etter flensing og lå i tusentall langs stranden og råtnet.

En kirkegård ble anlagt i 1908 som inneholdt 35 graver samt ti minnesmerker over menn som ble borte på sjøen, gravene ble i likhet med mye annet sterkt ødelagt av vulkanutbruddet i 1969. Av disse var 38 nordmenn, tre svensker, en brite, en chilener, en russer og en av ukjent opprinnelse.

Mesteparten av den antarktiske hvalfangsten foregikk ved Sør-Shetlandsøyene frem til 1926–1927, da den pelagiske fangsten for alvor var i ferd med å gjøre landstasjonene overflødige. Da hvaloljeprisene sank under den store depresjonen, ble driften ved stasjonen ulønnsom. Den stengte i 1931, men fremdeles finnes spor etter rustne kjeler og oljetanker, i tillegg til flere bygninger.

Storbritannia har gjort formelt krav på Sør-Shetlandsøyene siden 1908, og i 1962 ble de en del av bilandet Britisk Antarktis. Argentina og Chile gjør også krav på øygruppen. Argentina innlemmer øyene i provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur, mens chilenerne definerer dem som en del av Provincia de Antártica Chilena. Ifølge Antarktistraktaten skal de tiltrådte partene hverken hevde, støtte eller benekte territorielle krav om suverenitet over området, som kan benyttes fritt til ikke-militære formål.

Fra sesongen 1912–1913 ble det av guvernøren på Falklandsøyene utnevnt en magistrat som også fungerte som postmester, med tilhold på landstasjonen i Whalers Bay.^[14] Den første magistraten var Edward B. Binnie.

I februar 1942 seilte det argentinske skipet «Primero de Mayo» til Deceptionøya og andre øyer i området, samtidig som myndighetene proklamerte at området sør for 60° S og mellom 25° og 68°34' V tilhørte Argentina. Dette ble formelt rapportert til britiske myndigheter syv dager senere. Britene reagerte ved å sende skipet HMS «Carnarvon Castle» for å fjerne alle argentinske markeringer og sette opp britiske markeringer og heise unionsflagget. I mars 1943 returnerte «Primero de Mayo» og fjernet de britiske merkene. Denne gang svarte britene med å iverksette Operasjon Tabarin, en militærekspedisjon med formål å etablere permanente baser i Antarktis. 3. februar 1944 ble Base B etablert nær den forlatte norske landstasjonen. ^[15]

Situasjonen tilspisset seg igjen da Argentina og Chile i 1952 oppførte hver sin bygning ved britenes flystripe i Whalers Bay. Britene sendte i 1953 marinefartøyer og fikk fjernet bygningene og brakte deretter med seg to argentinere til Sør-Georgia. Disse ble utvist og returnert til Argentina. Året etter var det stasjonert britiske marinesoldater ved basen.^[11][16]

I 1961 besøkte Argentinas president Arturo Frondizi Deceptionøya for å vise landets interesse i området.^[17]

Den første vitenskapelige ekspedisjonen til Deceptionøya ble foretatt i 1829 med orlogsskipet «Chanticleer» under ledelse av kaptein Henry Foster, som har gitt sitt navn til havnebassenget Port Foster. Ekspedisjonen gjennomførte gravitasjonsmålinger, foretok magnetiske observasjoner og kartla øya.^[18]

Den franske polarforskeren Jean-Baptiste Charcot besøkte Deceptionøya på sin andre Antarktis-ekspedisjon i desember 1908. Han beskrev den hektiske aktiviteten i Whalers Bay og var imponert og forbløffet over det han så. Det lå da fire hvalkokerier og en rekke hvalbåter og flensebåter i bukta, og stanken var uutholdelig. Her møtte han kaptein Andresen og overleverte verdifull informasjon angående hvalforekomster, nye kartlagte farvann og havnemuligheter samt værobservasjoner.^[19]

Under Endurance-ekspedisjonen i 1916 gjorde Ernest Shackleton et forsøk på å nå Deceptionøya med livbåtene sine, etter at ekspedisjonsskipet «Endurance» var blitt skrudd ned i isen og knust i Weddellhavet. Ugunstige vind- og strømforhold førte dem imidlertid til Elefantøya, der mannskapet var strandet mens Shackleton og seks andre seilte til Sør-Georgia for å varsle norske hvalfangere.^[20]

Den 16. november 1928 tok australieren Hubert Wilkins i en Lockheed Vega av fra en flystripe som var anlagt et par hundre meter vest for landstasjonen og foretok en 20 minutter lang flytur. En måned senere, den 20. desember, gjennomførte han en flygning på 2 100 kilometer langs Antarktishalvøya til omtrent 71°20'S.^[11] Sommeren 1933/34 var Deceptionøya utgangspunkt for Lincoln Ellsworths og Bernt Balchens forsøk på å fly tvers over det antarktiske kontinentet fra Weddellhavet til Rosshavet, men på grunn av vanskelige værforhold og motorproblemer måtte forsøket oppgis. Året etter lyktes det Ellsworth å gjennomføre den første kryssingen av kontinentet med sitt fly «Polar Star», denne gang med Dundee Island som utgangspunkt.^[21]

I 1944 etablerte britene en permanent base (Base B) ved den forlatte hvalstasjonen som en del av Operasjon Tabarin. Etter krigens slutt ble basen overlevert til Falkland Islands Dependecies Survey, senere omdøpt til British Antarctic Survey (BAS), og sesongen 1946/47 ble stasjonen gjenoppbygd etter at den var blitt ødelagt av brann i september 1946^[18]. Sommeren 1961/62 ble det bygget en hangar ved flystripa vest for landstasjonen. Hangaren er bevart, men flykroppen til en de Havilland Otter ble fjernet i 2004 fordi det ble fryktet at den ville bli stjålet.^[22] 5. desember 1967 fremtvang et vulkanutbrudd en midlertidig fraflytning. Basen ble igjen benyttet fra 4. desember 1968 til 21. februar 1969, da ytterligere vulkansk aktivitet medførte at britene oppga basen. Forskningsaktivitetene omfattet blant annet meteorologi og geologi.^[23]

Argentina anla stasjonen Decepción i Fumarole Bay sørvest i Port Foster 25. januar 1948.^[18] Stasjonen er fremdeles i sommerdrift, og den nåværende kapasiteten er 65 personer.^[24]

I sesongen 1947/48 sendte Norsk Hvalfangstselskapers Forbund en ekspedisjon under ledelse av Holger Holgersen og kaptein Nils Larsen med «Brategg» for å gjennomføre oseanologiske undersøkelser vestover fra Peter I Øy til 174°31'. Det ble foretatt ilandstigning på Peter I Øy og Deceptionøya for geologiske og zoologiske undersøkelser.^[18]

I 1955 etablerte Chile en stasjon, Pedro Aguirre Cerda, ved Pendulum Cove for å øke sitt nærvær i området som landet gjør krav på. En de Havilland Beaver ble benyttet for å skaffe forsyninger fra Punta Arenas. Chile opprettet også forskningsstasjonen Gutierrez Vargas på 1960-tallet, men stasjonene ble ødelagt under vulkanutbruddene i 1967 og 1969 og er ikke gjenoppbygd.

I sesongen 1989–1990 etablerte Spania forskningsstasjonen Gabriel de Castilla i nærheten av Argentinas stasjon Decepción for å opprettholde sitt nærvær i regionen og drive polarforskning. Siden 2000 har Gabriel de Castilla og Decepción vært bemannet i sommerhalvåret. Forskningen fokuserer hovedsakelig på overvåking av vulkansk aktivitet og bentiske studier.

Deceptionøya ble i 2005 vedtatt som et Spesielt forvaltningsområde i Antarktis (Antarctic Specially Managed Area, ASMA) for å ivareta hensyn til natur, forskning, turisme og kulturvern. En gruppe bestående av representanter for Argentina, Chile, Norge, Spania, Storbritannia og USA ble etablert for å overvåke implementeringen av en forvaltningsplan for øya.^[6]

Hvalfangststasjonen i Whalers Bay og restene av gravplassen samme sted er oppført på listen over historiske steder og kulturminner i Antarktis som er anerkjent av Antarktistraktatsystemet. Restene etter forskningsstasjonen Pedro Aguirre Cerda står også på denne listen. Riksantikvaren utarbeidet i 2003 en forvaltningsplan for kulturmiljøet i Whalers Bay.^[25]

Deceptionøya er blant de mest besøkte stedene i Antarktis, først og fremst på grunn av nærheten til Sør-Amerika, de kulturhistoriske minnene og dens vulkanske opprinnelse og aktivitet. I løpet av sesongen 2006–2007 var omtrent 20 000 turister i land, en firedobling på 15 år.^[26] Ilandstigningsplasser for turister finnes i Whalers Bay, Pendulum Cove, Baily Head og Telefon Bay. Deceptionøya gir besøkende en unik mulighet til å lære om vulkaner, geotermisk aktivitet, antarktisk forskning og hvalfangsthistorie. Det er utarbeidet regler for opptreden for de som gjester øya.

Den 30. januar 2007 grunnstøtte hurtigruteskipet MS «Nordkapp» i Neptune’s Bellows^[27] ved Deceptionøya. Ytre skrog ble skadet og sprang lekk, og det ble sluppet ut anslagsvis 500–750 liter lett dieselolje. På grunn av dårlig vær ble ikke de 294 passasjerene evakuert før 24 timer senere. De ble tatt ombord i søsterskipet MS «Nordnorge» som var i farvannet, og brakt til Argentina. Det er ikke observert tegn som tyder på at dyrelivet er skadet som følge av utslippet.^[28]

En rekke tagginger på bygningene og tankene i Whalers Bay har i den senere tid blitt rapportert. Skriblerier på disse historiske minnesmerkene er forbudt og anses å forringe den historiske verdien av området.^[29]

1819 – Sør-Shetlandsøyene oppdages 19. februar av William Smith

1820 – Den amerikanske selfangeren Nathaniel Palmer benytter øya som havn

1829 – Henry Foster gjennomfører den første vitenskapelige ekspedisjonen hit

1906 – Adolf Amandus Andresen tar i bruk Whalers Bay som havn for flytende hvalkokerier

1908 – Storbritannia gjør krav på Sør-Shetlandsøyene

1912 – Hektor Hvalfangststasjon etableres i Whalers Bay

1931 – Landstasjonen nedlegges

1944 – Britene etablerer en base i forbindelse med Operasjon Tabarin

1948 – Argentina etablerer forskningsstasjonen Decepción i Fumarole Bay

1953 – Royal Navy fjerner argentinske og chilenske bygninger i Whalers Bay. To argentinere blir utvist

1955 – Chile etablerer forskningsstasjonen Pedro Aguirre Cerda i Pendulum Cove

1961 – Argentinas president Arturo Frondizi besøker Deceptionøya

1967 – Vulkanutbrudd gjør stor skade på øyas forskningsstasjoner, og Chiles to stasjoner nedlegges

1969 – Vulkanutbrudd medfører ytterligere ødeleggelser på den britiske stasjonen i Whalers Bay, som legges ned

1970 – Siste vulkanutbrudd på øya

1989/90 – Spania oppretter forskningsstasjonen Gabriel de Castilla

1992 – Seismisk aktivitet utløser store deformasjoner i grunnen

2005 – Deceptionøya blir vedtatt som et Spesielt forvaltningsområde i Antarktis

2007 – Hurtigruteskipet MS «Nordkapp» grunnstøter ved øya

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «kroner» i <references> gruppe «» har ikke noe innhold.

• Jeff Rubin (2005). Antarctica (på engelsk). Lonely Planet. s. 187–191. ISBN 1741045495. 
• Ian B. Hart (2006). Whaling in the Falkland Island Dependencies 1904–1931. A history of shore and bay-based whaling in the Antarctic (på engelsk). Pequena. ISBN 0955292409.  [Inneholder blant annet en rekke unike bilder fra Whalers Bay]

• Offisielt nettsted
• (en) Deception Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Forvaltningsplan. Deception Island Management Group
• (en) Topografisk kart over Deceptionøya
• Satellittbilde av Deceptionøya wikimapia.org
• (en) Deception Island – A restless volcanic giant that still haunts the island... Arkivert 1. juli 2007 hos Wayback Machine.. Eco-Photo Explorers