Chathamøyene (engelsk: Chatham Islands) er en øygruppe i Stillehavet som tilhører New Zealand. Den ligger 860 km øst for Christchurch. Arealet er 966 km², spredt på rundt ti øyer innenfor en radius på 40 km, den største er Chathamøya og den nest største er Pittøya. De mindre øyene er ubebodde. Arkipelet er kalt for Rekohu («Tåkete sol») på det opphavelige, men nå utdødde språket moriorisk, og Wharekauri på maorisk. Det har offisielt vært en del av New Zealand siden 1842, og omfatter også landets mest østlige punkt, Forty-Fours, en liten øygruppe som ligger rundt 50 km øst for selve Chathamøya. Ved folketellingen i 2001 hadde øygruppen i alt 717 innbyggere i 6 bosetninger: Waitangi, Kaingaroa, Te One, Port Hutt, Owenga og Pittøya. Per 2013 var befolkningen sunket til rundt 600 innbyggere.[2]
Tidssone
Ettersom øyene ligger så langt øst for New Zealand har de sin egen tidssone, UTC+12:45, som ligger 45 minutter foran resten av landet. Den er den ene av kun to tidssoner i verden som har et annet tidsavvik enn hele eller halve timer i forhold til UTC. Den andre er Nepaltid, som ligger på UTC+5:45. I likhet med landet for øvrig bruker Chathamøyene sommertid mellom siste søndag i september og første søndag i april, og ligger da i tidssone UTC+13:45.
Historie
Moriorifolket
Moriorifolket praktiserte kunsten med trerissing, momori rakau.
Den første menneskelige befolkningen på Chathamøyene var innvandrende polynesiske stammer som bosatte seg i tiden rundt 1500 e.Kr.[3] I deres isolasjon utviklet de seg til moriorifolket. Forståelsen av deres opprinnelse ble fullstendig revidert i slutten av 1900-tallet. Den tidligere antagelsen om deres opphav, som oppsto på 1800-tallet, var at de opprinnelige morioriene innvandret direkte fra de polynesiske øyene som lå lengre nord, akkurat som den opphavelige bosetningen av New Zealand var forfedrene til maorifolket. Imidlertid har lingvistiske forskning indikert at forfedrene til moriorifolket var maorier som seilte fra New Zealand.[4][5][6][7] Som forskeren Kerry R. Howe (2003) har sagt det: «Forskningen i løpet av de siste 40 årene har radikalt revidert modellen som ble fremmet et århundre tidligere av Smith: morioriene er et før-polynesiske folk som forsvunnet (betegnelsen moriori er nå en teknisk betegnelse som refererer til forfedrene til de maoriene som bosatte seg på Chathamøyene).»[8]
Moriorifolket, foto fra slutten av 1800-tallet.
De plantene som ble kultivert av maoriene som ankom øyene var dårlige egnet for de kaldere Chathamøyene, og moriorifolket levde som jegere og samlere, samt drev med fiske. Mens deres nye miljø ikke ga dem ressurser til å bygge havgående farkoster for lengre sjøreiser, oppfant morioriene det som er kjent som «waka korari», et delvis neddykket farkost, konstruert av linblader og med luftblærer langsetter fra tang. Denne farkosten ble benyttet til å padle seg til de ytre øyene for drive jakt på fugler.[7] Moriorienes samfunn var fredelig og pasifistisk. Drap var forbudt av høvding Nunuku etter generasjoner med krigføring. Uenighet ble løst med overenskomster eller til og med dueller framfor krig, men ved første tegn på blod og skader var duellen over.
Europeernes ankomst
Opprinnelsen til navnet Chathamøyene kommer fra det britiske skipet HMS «Chatham» fra Vancouver-ekspedisjonen (1791–1795). Skipets kaptein, William R. Broughton, gikk i land den 29. november1791, og tok øyene i besittelse for Storbritannia. Han døpte øyene etter først lord av Admiralitetet, John Pitt, 2. jarl av Chatham. En slektning av lorden, Thomas Pitt, var medlem av Vancouver-ekspedisjonen. Etter dette begynte britiske fangstmenn på hval og sel snart å jakte i havene rundt og benyttet øyene som base. Det er beregnet av mellom 10 og 20 prosent av de innfødt morioriene døde fra sykdommer de ble smittet av fra europeerne. Sel- og hvalfangsten opphørte rundt 1861, men fiske fortsatte å være en betydelig økonomisk aktivitet.
Chathamøyene har deres årsdag den 29. november, og feirer den dagen etter.
Erobring og folkemord
Satellittbilde av øyene. Chatham Island er den største, Pitt Island den nest største.
Den 19. november1835 og senere den 5. desember ankom rundt 900 maorier, bevæpnet med geværer, klubber og økser, med briggen «Lord Rodney». Styrmannen om bord hadde blitt kidnappet og truet med drap om han ikke tok med seg maoriene. De besto av menn, kvinner og barn, foruten 78 tonn med potetfrø, 20 griser og sju wakaer (kanoer).[9] De kom fra to stammer på New Zealand, Ngāti Tama og Ngāti Mutunga. Innledningsvis ble de tatt gjestmildt og godt imot av de lokale morioriene, antagelig rundt 2000 i antall. Det ble klart at maoriene aktet å bli værende, trakk morioriene seg tilbake til sitt marae ved te Awapatiki.
Morioriene besluttet å holde fast på sin lov om ikkevold, mens maoriene begynte å takahi, «gå landet», det vil si gjøre krav på det. Deretter massakrerte de rundt 300 av de innfødte,[9]kannibaliserte de døde og gjorde resten til slaver. Et minne fra en som overlevde: «[Maoriene] begynte å drepe oss som sauer... [Vi] var forferdet, flyktet inn i buskene, skjulte oss i huler under bakken, og hvor som helst for å unnslippe fienden. Det var til ingen nytte; vi ble oppdaget og drept — menn, kvinner og barn uten skille.» En av de maoriske overgriperne har sagt: «Vi tok i besittelse... i henhold til våre skikker og fanget alle. Ingen unnslapp. Noen løp fra oss, de drepte vi, og andre drepte vi [også], men hva så? Det var i henhold til våre skikker.»[10]
Utsyn over et gårdsbruk med sauer.
Den tyske naturforskeren Ernst Dieffenbach som besøkte Chathamøyene i 1840, rapporterte at morioriene var maorienes slaver og ble brutalt mishandlet. Da slavene ble frigjort i 1862 var det kun 160 igjen, rundt 10 prosent av den opprinnelige befolkningen i 1835.[9]
I 1841 foreslo selskapet New Zealand Company å opprette en tysk koloni på øyene, men New Zealand gjorde kjent at øyene ville bli gjort til en del av nasjonen New Zealand og eventuell tysk koloni vil bli betraktet som utlendinger.[11] Isteden kom en gruppe med tyske lutheranskemisjonærer, kun menn, i 1843. Tre år senere ble en gruppe kvinner sendt til dem, og flere ekteskap oppsto. Mange medlemmer av dagens befolkning kan spore sine forfedre til misjonærfamiliene.
I 1865 ble maorilederen Te Kooti forvist til Chathamøya sammen med en stor gruppe av maoriske opprørere. De hadde myrdet misjonærer og kjempet mot myndighetenes militære styrker på New Zealands Nordøya. Fangene ble betalt en shilling om dagen for å arbeide på sauegårdene til noen få europeiske bosettere. De ble i begynnelsen voktet av 26 vakter hvorav halvparten av disse var selv moarier. Fangene bodde med sine familier, og bygde også veier og tre fengselsceller i stein.
Dagens forhold
Byen Waitangi på Chathamøya. Tatt rett nord for byens sentrum, 2008.
Dagens moriorisamfunn er organisert som stiftelsen Hokotehi Moriori.[12] Morioriene er blitt anerkjent av Kronen og New Zealands regjering. En del av deres krav mot de institusjoner som i generasjoner har sviktet og undertrykt, har blitt akseptert og utbedret. De er anerkjent som det opphavelige folket av Rekohu (Chathamøyene). Kronen har også anerkjent de innvandrende maoriene (Ngāti Mutunga)[13] med status som urbefolkning på Chathamøyene ved deres rett av rundt 160 år med okkupasjon.
Befolkningen på øyene er rundt 600 mennesker (2013), [2] inkludert medlemmer av begge etniske grupper. I januar 2005 feiret morioriene åpningen av det nye Kopinga Marae (møtehuset). Etterkommerne av de maoriske erobrerne fra 1835 hevder å eie særskilte fiskerettigheter fra deres forfedre. Dette kravet har blitt akseptert. Etter at den opphavelige etniske befolkningen, morioriene, har blitt anerkjent, til tross for protester fra en del maoriere, har de også fått en andel i maorienes fiskerettigheter. Begge gruppene har fått fiskekvoter.
Clark, Ross (1994): «Moriori and Māori: The Linguistic Evidence» i: Sutton, Douglas G., red.: The Origins of the First New Zealanders. Auckland: Auckland University Press.
Davis, Denise & Solomon, Māui (2006): «Moriori» i: Te Ara – the Encyclopedia of New Zealand, oppdatert 9. juni 2006.
New Zealand (2008): Chatham Islands: Heritage and Conservation (Rev. og utv. utg.). Christchurch, N.Z: Canterbury University Press in association with the Dept. of Conservation. ISBN 978-1-877257-78-0.
.svg)
