Celia Sánchez Manduley (født 9. mai1920 i Manzanillo, død 11. januar1980 i Havanna). Sánchez var en av grunnleggerne av 26. juli-bevegelsen, en svært nær venn av Fidel Castro og regnes som en av de fremste heltene i den cubanske revolusjonen, 1956–1959.
Ved sin død i 1980, var hun medlem av sentralkomiteen i PCC (Cubas kommunistparti / Partido Comunista de Cuba) og sekretær for statsrådet og ministerrådet.
Før og under revolusjonen
Mens Castro og de overlevende fra det mislykkede angrepet på militærleiren Moncada (juli 1953) satt fengslet på Isla de la Juventud (september 1953 – mai 1955), sørget Celia for matforsyninger og kommunikasjon med fastlandet, og mens Castro dannet sin geriljagruppe i Mexico (mai 1955 – desember 1956), var det Celia som ivaretok informasjonsflyten mellom Castro og lederne i 26. juli-bevegelsen som befant seg på Cuba. Etter Granmas ankomst til Cuba, var det også hun som først bistod Castro og de 11 andre utsultede overlevende med mat, utstyr og våpen. Under kamphandlingene mot Fulgencio Batistas tropper i Sierra Maestra viste hun seg å være en fremragende organisator som stadig forsynte Castros revolusjonære gruppe med nye rekrutter og nesten alt de trengte av forsyninger. I mange tilfeller organiserte hun motstandsarbeidet så kloss opp til Batistas politi og militærenheter at det nærmest var et under at hun ikke ble tatt (Alvarez 1996).
Det er derfor ikke vanskelig å forstå at geriljasoldatene beundret henne og ga henne tilnavnet La Paloma (duen), dels for hennes milde vesen, dels fordi hennes forsyningslinjer var de mest pålitelige og dels fordi hun alltid fikk overbrakt informasjon som geriljaen var avhengig av. Journalisten Andrew St. George (1963) beskrev henne som «Den absolutt modigste kvinnen jeg noensinne har møtt».
Etter revolusjonen
Etter revolusjonen ble hun sekretær for statsrådet og ministerrådet. Celia Sánchez var også en svært nær og viktig person for Fidel Castro. Gjennom 23 år og fram til hennes død, samarbeidet de svært tett, både i statsapparatet og i hennes lille leilighet på 11. gate i Havanna der Castro også ofte tilbrakte natten. Selv om de hadde hver sin leilighet i bygget, sies det å ha oppstått et ekte, men diskret kjærlighetsforhold mellom dem. Fidel Castro har alltid vært ekstremt taus om såvel familie som privatliv, og har aldri verken benektet eller avkreftet dette. Han skal også ved flere anledninger ha uttalt at uten Celias innsats i Sierra Maestra og i tiden etter, ville revolusjonen neppe lyktes på Cuba. Utsagnet kan i det minste tas som et uttrykk for stor hengivenhet og at han satte stor pris på hennes innsats.
Datteren til Haydée Santamaría, Celia Hart Santamaria (2005), omtaler Celia Sánchez som en svært viktig motgift mot at stalinistisk tankegods skulle spre seg fra Sovjetunionen og til Cuba på 60- og 70-tallet. Cubanske ledere som la seg flat for kritikk fra Sovjetunionen, konfronterte Celia Sánchez med å vise til at det cubanske folk var viktigere enn sovjetiske synspunkter på hva som var rett eller gal politikk på Cuba. I forlengelsen av dette er det nærliggende å tro at Fidel Castros forkjærlighet for «direkte demokrati» (forstått på Cuba som samtale mellom statens ledere og folket på ulike møter), kan ha oppstått under sterk påvirkning av nettopp Celia Sànchez.
Kvinners innsats
Celia Sanchez omtales på Cuba som «revolusjonens sekretær» og som et glimrende eksempel på kvinners innsats og betydning under revolusjonen. Samme heder tildels ofte til «Las Mariana Grajales»; en revolusjonær, militær kvinnetropp som ofte kjempet side om side med mennene. Troppen var oppkalt etter Mariana Grajales Cuello (1815–1893) som deltok aktivt i frigjøringskrigen mot Spania, og som ofte omtales som «Cubas mor». En av hennes sønner ble den legendariske cubanske generalen Antonio Maceo.
Andre kvinner som også gjorde en stor innsats var Raúl og Fidels Castros yngre halvsøster Lidia Castro samt Melba Hernandez og Haydée Santamaría som blant annet stod sentralt i distribusjonen av Castros brev mens han satt i fangenskap under Batista-regimet fra 1953 til 1955. De to sistnevnte deltok også i saniteten i Castros mislykkede angrep i 1953 på militærleiren Moncada i Santiago de Cuba[1]. En annen sentral kvinne var Vilma Espin som var sjåfør og assistent til Frank Pais, 26. juli-bevegelsens leder i Santiago de Cuba og provinsen Oriente. Espin giftet seg med Raúl Castro etter revolusjonen.
Andre som ofte nevnes er Violeta Casel som var den første kvinnelige programlederen av «Radio Rebelde» i Sierra Maestra, samt Lidia Doce og Clodomira Acosta som ble revolusjonens første kvinnelige martyrer etter å ha blitt torurert til døde av Batistas tropper.
I Manzanillo er Celia Sanchez hedret med et eget monument, og hun regnes som den fremste kvinnelige revolusjonshelten på Cuba.
Referanser
^abAutorités BnF, oppført som Celia Sánchez Manduley, BNF-ID 16737560r[Hentet fra Wikidata]
^abSocial Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6x37sr8, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
Richard Haney (2005): Celia Sanchez: The Legend of Cuba's Revolutionary Heart, Algora Publishing, ISBN 0-87586-395-7
