Leninordenen (1979) Oktoberrevolusjonsordenen (1981) Helt av Republikken Cuba (1998) 1. klasse av Grunwald-korsets orden (1965) Ordenen Playa Girón (1998) Order of Cienfuegos Nasjonalflaggets orden 1. klasse av Jaroslav den vises orden (2010)[5] Frigjørerens orden (2008) Storkors av Malis nasjonalorden (2009)[6] Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin (1970) Den hellige fyrst Daniel av Moskvas orden Vennskapsordenen (2001)[7] Vennskapsordenen (2019)[8] Den gylne stjernes orden Grunwald-korsets orden Agostinho Neto-ordenen
Han er den yngste av brødrene til Fidel Castro. Han har vært andresekretær i Cubas Kommunistpartis sentralkomité siden dets stiftelse i 1965, og første visepresident i stats- og ministerrådet og forsvarsminister fra 1959 til 2008. Raúl deltok i 1953 i angrepet på militærleiren Moncada i Santiago de Cuba,[9][10] og var en av grunnleggerne av 26. juli-bevegelsen. Det var gjennom Raúl at Che Guevara ble introdusert overfor Fidel Castro og involvert i den cubanske revolusjonen. Etter revolusjonen ble Raul Cubas nest mektigste mann, og fra 2006 til 2008 var han fungerende president under Fidel Castros vedvarende sykdom.
Den 24. februar 2008 ble han av nasjonalforsamlingen formelt valgt til ny president, etter at Fidel Castro hadde trukket seg noen dager tidligere.
Raúl var gift med Vilma Espín Guillois, som døde i 2007. Sammen har de tre døtre og en sønn.
Som unggutter ble Fidel og Raúl utvist fra den første skolen de gikk på. Likesom Fidel gikk Raúl senere på jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba og Colegio de Belén i Havanna. Raúl studerte sosialfag – uten å bli ferdig, ettersom han måtte flykte fra landet før eksamen på grunn av sin kamp mot Batista-regimet. Mens Fidel utmerket seg som en særs dyktig elev var Raúl heller middelmådig.[11] Raúl var en overbevist sosialist og ble med i Sosialistisk Ungdom, som var tilknyttet det sovjetorienterte kubanske kommunistparti, Partido Socialista Popular (PSP).[12] Brødrene engasjerte seg aktivt og også i en viss grad voldelig i politiske aksjoner.[13]
I 1953 var Raúl medlem av 26. juli-bevegelsen, som gikk til angrep på militærforlegningen Moncada i Santiago de Cuba. Han ledet en gruppe på syv som skulle innta rettsbygningen. Det hele slo feil. Han og broren ble tatt til fange, og dødsstraff truet. Den katolske erkebiskop Enrique Pérez Serantes av Santiago de Cuba oppfordret domstolen til ikke å ilegge dødsstraff, og det ble i stedet idømt lange fengselsstraffer.[14] Han tilbragte 22 måneder av den 13 år lange straffen bak lås og slå[15] på et tukthus på Isla del Pino før han kom fri innenfor rammene av et generalamnesti i mai 1955: Han dro deretter i eksil.
Under eksil i Mexico deltok han på forberedelsene av ekspedisjonen med yachten Granma og la ut mot Cuba 2. desember 1956.
Det var i Mexico at Raúl ble kjent med Ernesto «Che» Guevara i Mexico by og fikk han med i Fidels revolusjonære krets. Raúl etablerte også kontakt med den sovjetiske KGB-agenten Nikolai Leonov, som han hadde møtt to år tidligere under et besøk til land i sovjetblokken. Den kontakten skulle bestå inntil Castro-brødrene lyktes i å gripe makten på Cuba.[12]
Som kombattant i opprørshæren tok han del i kampene i fjellkjeden Sierra Maestra, og den 5. februar 1958 ble han utnevnt til comandante og gitt i oppdrag å krysse den gamle provinsen Oriente med et parti geriljasoldater for å åpne en ny front i nordøst. Han ble ansvarlig for den summariske henrettelse av mange snes av soldater som hadde kjempet for den avsatte kubanske leder Fulgencio Batista.[16]
Virke etter 1959
Raúl Castro Ruz ble medlem av «Det nasjonale lederskap for integrerte revolusjonære organisasjoner» (opprettet i juli 1961, oppløst i mars 1962) og i «Det forente parti for den sosialistiske revolusjon i Cuba» (opprettet mars 1962, oppløst oktober 1965). Han har vært medlem av Sentralkomiteen for det kubanske kommunistparti og annensekretær for dets politbyrå siden partiet ble dannet i oktober 1965; han har også vært første visepresident for Det kubanske statsråd (regjeringen), Den kubanske nasjonalforsamling, og for Ministerrådet siden disse organer ble til i 1976. Han ble utnevnt til minister for de revolusjonære væpnede styrker da dette ministeriet ble opprettet i oktober 1959 og har innehatt dette vervet siden da. Han er også landets høyeste general, bare understilt broren Fidel som var øverstkommanderende.
Det tillegges Raúl Castro at han fikk overbevist sin bror om å gjennomføre markedsreformer innen jordbruket tidlig i 1990-årene,[trenger referanse] noe som ble fulgt av økt matproduksjon. Dette ble gjennomført etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og de generøse subsidier derfra bortfalt.
Da Fidel Castro ble rammet av en magesykdom i 2006, overlot han presidentpostens ansvar og innflytelse den 31. juli samme år til Raúl. Det ble antatt at Raúl ville være bedre i stand til å gripe fatt i landets økonomiske problemer ved hjelp av økonomiske reformer.[17] Også med hensyn til ytringsfriheten er tøylene ikke så stramme som før, da Fidel bestemte. Raúl har blant annet oppfordret befolkningen til diskusjoner om landets fremtidige utvikling, og i pressen forekommer det kritikk av trege funksjonærer. Det blir heller ikke grepet inn mot regimekritiske bloggere, som for eksempel Yoani Sánchez.[18][19]
Ved valgene til nasjonalforsamlingen den 20. januar 2008 fikk Raúl Castro med 99,3% det høyeste stemmetallet av alle representanter. Hans bror Fidel fikk 98,4% av stemmene, og dermed en fjerdeplass.[20]
19. februar 2008 kunngjorde Fidel Castro via partiavisen Granma at han gikk av for godt.[21]
Fem dager senere valgte nasjonalforsamlingen Raúl Castro som ny president.
Cuba under Raúl
Da Raúl Castro ble president, ble han på den ene side beskrevet som Cubas militære «jernhånd», mens andre mente at Raúl Castro hadde lært mye av Fidels suksesser og feiltrinn, og derfor ville vise seg som en reformvennlig leder.[22]
I Raúl Castros presidentperiode har det blitt gjennomført flere økonomiske reformer. I juni 2008 ble det vedtatt en lønnsreform som gjorde at arbeidere i statseide selskap kunne få betalt mer hvis de arbeidet mer. På Kommunistpartiets kongress i april 2011 ble det vedtatt flere økonomiske reformer. Det ble vedtatt en liste over 51 jobber som var tillatt for selvstendig næringsdrivende. Noen observatører mener at Raúl har som hensikt å gradvis forandre Cubas økonomi til noe lignende den kinesiske «markedssosialismen»,[23] mens andre mener at Raúl kun ønsker å «oppdatere» den cubanske sosialistiske økonomien uten å gå over til kapitalisme.[24]
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Raul Castro, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Raul-Castro, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Munzinger Personen, oppført som Raul Castro Ruz, Munzinger IBA 00000009253, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
