Direkte demokrati er en demokratisk styreform der folket direkte har rett til å være med på å fatte beslutninger, uten å arbeide innenfor rammene av et representativt styresett. Avhengig av hvordan systemet er organisert, kan folket være med på endre og vedta nye lover, stille mistillitsvotum og gi dom i rettssaker. Et slikt system baserer seg i større grad på at velgerne selv er med på å avgi stemme i hver enkelt sak. Et system som baserer seg både på direkte og representativt demokrati kalles et blandingsdemokrati, og er den vanligste formen hvor direktedemokratisk aktivitet forekommer.

I blandingsdemokratier der makten er delt mellom folket og representative organer, er det som oftest de valgte myndigheter som vedtar lover og beslutninger, mens folket langt sjeldnere er direkte involvert. I disse demokratiene finnes det flere måter et forslag kan ende opp som folkeavstemning, som er den vanligste måten en avgjørelse blir tatt av folket på. Det er nødvendig å understreke at bruken av ordet «folkeavstemning» her ikke betyr valg til representative forsamlinger,som f.eks. parlamenter og kommunestyrer.

Innbyggere har også andre, lovbestemte rettigheter til å innvirke på inkludert medvirkning etter plan- og bygningsloven.

I mange land har myndighetene mulighet til å legge saker ut til folkeavstemning, såkalte ad hoc-folkeavstemninger. Man skiller her mellom rådgivende og bindende folkeavstemning. I bindende folkeavstemninger er det resultatet av folkeavstemningen gyldig som vedtak, mens det i rådgivende folkeavstemninger er mulighet for myndighetene å overstyre resultatet av avstemningen.

Det finnes også obligatoriske folkeavstemninger. Dette er saker som går direkte til folkeavstemning, uten å bli behandlet av representative myndigheter. Der hvor disse folkeavstemningene gjennomføres er det ofte saker som involverer grunnlovsendringer, høy pengebruk eller tilslutning til internasjonale organisasjoner eller avtaler som blir automatisk lagt ut til avstemning.

Folkeavstemninger kan også utløses av folket. I motsetning til avstemninger lagt ut av myndighetene, har velgerne her mulighet til å bestemme hvilke saker som skal stemmes over. Dette gjøres gjennom såkalte innbyggerinitiativer (også kalt folkeinitiativer). For å utløse en folkeavstemning om en sak, må det som regel bli levert inn et minimum antall underskrifter fra personer med stemmerett. Dette er for å hindre at alt for mange saker blir lagt ut til avstemning, noe som kan tenkes å trette velgerne.

Man skiller mellom direkte og indirekte folkeinitiativer. I direkte folkeinitiativer har velgerne forslagsrett, dvs. at velgerne kan komme med helt nye forslag som skal stemmes over i en folkeavstemning. I indirekte folkeinitiativer kan velgerne kreve folkeavstemning om et vedtak gjort av myndighetene.

Dagsordeninitiativer er initiativer som ikke utløser folkeavstemning, men legger fram forslag til behandling i representative organer.

Vedtak kan også fattes på allmøter. Allmøter er møter der alle har rett til å komme å si sin mening og stemme på vedtak. I større politiske enheter er allmøter vanskelige å gjennomføre i praksis, ettersom det krever store forsamlingslokaler, og det vil ta lang tid hvis alle skal si sin mening om saken. I Sveits blir allmøter (landsgemeinde) praktisert i to kantoner og i omkring fire femdeler av alle kommunene. I mange kommuner er allmøtet det øverste beslutningsorgan, og har rett til å ta alle beslutninger innenfor kommunens beslutningsområde. Allmøtene kommer sammen mellom to til seks ganger årlig.

En form for direkte demokratisk deltagelse innenfor rammene av et representativt system, er gjennom direktedemokratisk representasjon. Et parti eller liste stiller til valg uten noen politisk plattform, men vil bruke sin stemme i forsamlingen etter velgernes ønske. Avstemninger blir avholdt på Internett, og representantene i forsamlingen stemmer etter dette resultatet. I Vallentuna kommune i Sverige har partiet Demoex (Demokratiexperimentet) hatt en representant i kommunestyret siden 2003. I Norge prøvde partiet Direktedemokratene seg på det samme i tre kommuner ved kommunevalget i 2003, uten å bli valgt inn i noen av kommunestyrene.^[1]

Det har historisk sett vært få rene eksempler på direkte demokrati. Representativt demokrati har siden opplysningstiden vært normen for moderne demokratier. Noen land har likevel hyppig tatt i bruk folkeavstemninger for å fatte politiske beslutninger. Særlig på lokalplan i Sveits og enkelte delstater i USA er det vanlig med flere folkeavstemninger i året.

Hovedartikkel: Athenske demokrati

Demokratiet i Athen rundt 500 – 350 f.Kr. er kjent som det første moderne organiserte demokratiet. Den demokratiske perioden ble flere ganger avbrutt av tyranner. Perikles er den mest kjente lederen av demokratiet, men de mest detaljerte beskrivelsene stammer fra tiden Euklid (403-402 f.Kr.) var leder.

Den viktigste institusjonen i demokratiet var forsamlingen (ἐκκλεσία ekklesia). Forsamlingen bestod ikke av valgte representanter, men av alle voksne menn som hadde gjort militærtjeneste. Dette ekskluderte kvinner, slaver (som utgjorde en betydelig andel av athens innbyggere) og utlendinger. Forsamlingen holdt møter når det passet, i tillegg til ti faste årlige møter. For å avgi stemme måtte man fysisk møte opp. Stemmer ble gitt ved håndsopprekning. Som regel var det frivillig å møte opp, og fravær gjorde at man ikke fikk stemme på en sak.

Direkte demokrati er ikke nødvendigvis tilknyttet en bestemt politisk ideologi. Likevel finnes det ideologier som i ulik grad støtter og går inn for større bruk av direkte medbestemmelse.

Direkte demokrati står sentralt i anarkismen. Et representativt system blir sett på som autoritært, og innskrenker individets rett til medbestemmelse. I et direktedemokratisk system står alle likt til å være med i de formelle beslutningsprosessene. Anarkister legger vekt på at motstandere av en bestemmelse kan velge å følge disse bestemmelsene, ikke fordi man står forpliktet ovenfor en høyere autoritet, men for sine medborgere. Man kan eventuelt nekte å godta avstemningen, og dermed fortsette debatten. I en anarkistisk modell kan en sak bli tatt opp til vurdering igjen, så ofte det er et behov for det. En siste mulighet er å forlate fellesskapet man er del av.

Noen anarkister er også tilhengere av å oppnå konsensus, selv om det i større forsamlinger kan være vanskelig å oppnå. På grunn av denne vanskeligheten er konsensusmodellen kritisert av blant annet Murray Bookchin som mener at den opposisjonelle minoriteten kan stå i fare for å trekke seg fra avstemning for å unngå å ødelegge konsensusen. På den måten blir minoriteten tvunget til å bli apolitisk, noe som er verre enn å føye seg etter flertallet. (McKay et.al. 2008)

I Norge finnes det en del lovbestemmelser om velgernes muligheter for direkte innflytelse på lokalplan. Kommuneloven legger opp til at fylkene og kommunene skal styres etter representative prinsipper, og legger ingen føringer for bruk av folkeavstemninger eller innbyggerinitiativ. Flere kommuner har likevel egne bestemmelser for innbyggerinitiativer og folkeavstemninger. Mellom 1970 og 2000 er det avholdt over 500 folkeavstemninger på lokalplan. De fleste har vært om målform i skolen, alkoholbestemmelser eller kommunesammenslåinger.

Kommunelovens Kapittel 6A^[2] åpner for dagsordeninitiativer (i lovteksten kalt innbyggerinitiativer^[3]), der innbyggerne har forslagsrett til kommune og fylkeskommune. Det kreves at minst 2% av innbyggerne skriver under, eller minst 300 på kommunalt plan, eller 500 på fylkeskommunalt plan. Initiativer som klarer å samle det nødvendige antall underskrifter blir ikke lagt ut til folkeavstemning, men behandles av kommunestyret eller fylkestinget. Det er ikke noe tilsvarende bestemmelser på nasjonalt plan hverken til Stortinget eller Sametinget.

Obligatorisk rådgivende folkeavstemning er nødvendig etter opplæringsloven hvis en kommune eller skolekrets skal skifte hovedmål i undervisningen i grunnskolen. Folkeavstemningen kan bli utløst av et flertall av kommunestyret eller en fjerdedel av innbyggerne i kommunen/skolekretsen krever det.^[4][5]

Alkoholloven av 1927 ga mulighet for juridisk bindende folkeavstemninger om opprettelse av Vinmonopolutsalg og innvilgelse av skjenkebevilgninger. Reglene for avstemning ble endret flere ganger. Etter siste endring var reglene kunne 5% av velgerne utløse folkeavstemning, i tillegg til at en mindretall i kommunestyre kunne kreve folkeavstemning. I alkoholloven av 1894 var det obligatorisk folkeavstemning om opprettelse av samlag for salg av brennevin. I disse folkeavstemningene hadde både kvinner og menn over 25 år stemmerett.(Knag 1991) Da alkoholloven ble revidert i 1989 forsvant alle bestemmelser om folkeavstemninger.

Norges Fredsfond, stiftet i 2012, tar i bruk direkte demokrati i prosessen med tildeling av midler til fredsprosjekter.

Stortinget har mulighet til å legge ut saker til rådgivende folkeavstemninger. Folkeavstemninger er ikke regulert i grunnloven, men det er gitt særlover for hver enkelt av folkeavstemningene.^[6] Dette har skjedd seks ganger. Det er heller ingen bestemmelser om obligatoriske folkeavstemninger. Det er likevel blitt en sedvane at norsk medlemskap i EU skal avgjøres i en rådgivende folkeavstemning.

I Norge har det vært avholdt seks folkeavstemninger på nasjonalt plan, og over 500 på lokalplan.^[7]

Fremskrittspartiet skriver i sitt prinsipprogram: «Fremskrittspartiet ser svakheter ved vårt demokrati. Det bør derfor innføres et system der velgerne, gjennom folkeavstemninger, får direkte avgjørende beslutningsrett.».^[8]

Rødt skriver i sitt prinsipprogram at «folkestyret må dels være representativt og dels direkte» og «ei sentral oppgave under sosialismen vil være å utvikle nye former for deltaking og styring som gjør det mulig for folk å være direkte involvert i avgjørelsene».^[9] I arbeidsprogrammet står det at partiet vil gi innbyggere «mer direkte innflytelse på saksbehandlingsprosesser fram mot lokalpolitiske vedtak».^[10]

Sosialistisk Venstreparti skriver i sitt arbeidsprogram for stortingsperioden 09-13 at de ønsker mer bruk av folkeavstemninger i kommunene, innføre innbyggerinitiativ på nasjonalt nivå, og mulighet for folket til å kreve nyvalg av valgte representative organer.^[11]

Senterpartiet skriver i sitt prinsipp- og handlingsprogram for 2009-2013 ingenting om direkte demokrati eller innbyggerinitiativer, men at «alle beslutninger som krever politisk skjønn skal avgjøres av folkevalgte». Dette er ikke nødvendigvis en avvisning av direktedemokratiske elementer i politikken. Utsagnet kan tolkes i lys av et annet utsagn: «Avgjørelser skal tas av innbyggerne gjennom deres valgte representanter og ikke overlates til byråkrater eller markedskrefter».^[12] I tillegg må det sees i lys av «Lokalpolitisk manifest for Senterpartiet» fra 1999 der det står at partiet vil gi velgerne mulighet til å kreve rådgivende folkeavstemning. (Lynne 2004)

Venstre har i sitt Stortingsvalgprogram 2009-2013 ikke noen punkter om direkte demokrati. På landsmøtet i 2003 ble det vedtatt at partiet ønsket at 5% av velgerne i en kommune kunne kreve lokale folkeavstemninger. (Lynne 2004) Under behandlingen av St.meld. nr. 33 (2007–2008) fremmet Venstre ett forslag om å senke den nødvendige prosentandelen underskrifter for dagsordeninitiativene fra 2% til 1%.^[13]

Høyre og Arbeiderpartiet sier ingen ting om direkte demokrati i deres programmer.^[14][15]

Piratpartiet ønsker å utvikle et breddedemokratisk system som i utstrakt grad tar i bruk internett til å innføre flere folkeavsteminger og mer direkte demokrati. Partiets interne beslutningssystem, LiquidFeedback, er et eksempel på hvordan dette kan gjøres.^[16]

• Demokrati
• Representativt demokrati

• Lynne, Even (2004). Direkte demokrati. no#: Pax. ISBN 8253025734. 
• Knag, Sigmund (1991). All makt til velgerne. no#: Fremskrittspartiets utredningsinstitutt. ISBN 8275000068. 
• McKay, Iain et al.(2008) An Anarchist FAQ – AK Press
• Jones, A. H. M. (2015) Det athenske demokratiet (Nisus Forlag).
• Pirenne, Henri (1910): Les anciennes démocraties des Pays-Bas, Flammarion, Bibliothèque de philosophie scientifique, 1910.

på norsk: (2014) Tidlige demokratier i Benelux-landene; Urbane samfunn og politisk konflikt i Middelalderen og Renessansen (Nisus Forlag).