PROFILPELAJAR.COM

Carlo Gesualdo
Født	8. mars 1566; Venosa; Napoli
Død	8. sep. 1613 (47 år); Gesualdo; Napoli
Beskjeftigelse	Komponist, lutenist
Ektefelle	Maria d'Avalos (1586–1590); Leonora d'Este (1594–1637)
Far	Fabrizio II Gesualdo
Mor	Geronima Borromeo
Barn	Alfonsino Gesualdo
Nasjonalitet	Kongedømmet Napoli
Gravlagt	Gesù Nuovo
Periode	Renessansen
	Musikalsk karriere
Instrument	Lutt
Aktive år	1585–
IMDb	IMDb
	Signatur
	Våpenskjold
	Carlo Gesualdo på Commons

Moro lasso al mio duolo
framført av MIT Chamber Chorus under ledelse av William Cutter

Don Carlo Gesualdo, Principe di Venosa (født 8. mars 1566 i Venosa, provinsen Potenza, død 8. september 1613 i Gesualdo, provinsen Avellino) var en napolitansk fyrste og komponist.

Gesualdos betydning hviler på hans uttrykksfulle madrigaler, mange skrevet i et dristig kromatisk tonespråk man ikke finner maken til før på 1800-tallet. På grunn av et trippeldrap han sto bak har mange gått ut fra at det intense madrigalspråket hans kan være et uttrykk for anger og fortvilelse, og han er derfor blitt viet mye oppmerksomhet opp gjennom musikkhistorien.

Biografi

Gesualdo ble født inn en aristokratisk familie. Faren var regjerende principe av det lille fyrstedømmet Venosa. Moren, Girolama Borromeo,^[12] var niese av pave Pius IV og søster av kardinal Carlo Borromeo, en ledende aktør under motreformasjonen.

Ved hoffet fikk Gesualdo tidlig en grundig musikalsk utdannelse og opplæring i bassluttspill. Han spilte også cembalo og gitar,^[13] og viste liten interesse for annet enn musikk.

Etter at broren døde, rykket han opp i arverekkefølgen, og ble i 1586 regjerende principe. Samme år giftet han seg med sin kusine, Donna Maria d'Avalos, datter av markien av Pescara. To år senere startet hun og hertug Fabrizio Carafa av Andria en kjærlighetsaffære som de holdt gående i to år før Gesualdo begynte å ane hva som foregikk. En dag ga han beskjed om at han skulle ut på en flere dagers jakttur, men vendte tilbake samme kveld og tok kona og elskeren in flagrante delicto. Hva som så skjedde ble aldri fullstendig oppklart, men det regnes som ubestridt at han egenhendig drepte kona. Samme natt døde også elskeren hennes og et barn med uklart farskap, men rettsundersøkelsen klarte ikke å fastslå om det var han selv eller hans håndgangne menn som drepte dem. De mishandlede ofrene la han til alles påsyn foran palasset. Som høyadelig var Gesualdo fritatt fra rettsforfølgelse, men da han sto i fare for at ofrenes familier ville hevne udåden, flyktet han til familieslottet og holdt seg i ro der de neste fire årene.

Etter bistand av onkelen, kardinal Alfonso Gesualdo, ble det i 1594 gjort forberedelser til ekteskapsinngåelse med Leonora d'Este, niesen til hertug Alfonso II av Ferrara. I den anledning flyttet Gesualdo til Ferrara, et senter for tidens fremadskuende musikk, og her ble han kjent med Luzzasco Luzzaschi som samme år ble førsteorganist i d'Este-familiens hoff. Gesualdo skrev sannsynligvis størstedelen av sine komposisjoner de to årene han bodde i byen. Han publiserte også sin første madrigalbok i Ferrara.

I 1595 flyttet han og den nye kona tilbake til familiepalasset. Han skaffet seg et lite ensemble med briljante musikere og bygde opp et musikalsk senter etter mønster fra Ferrara, men beregnet på ham alene. Han forlot sjelden palasset og musikken var hans eneste glede.^[14] Det meste av det han skrev ble publisert i Napoli i 1603 og 1611, og de mest intenst kromatiske og vanskelig tilgjengelige verkene hans stammer fra tiden i selvvalgt isolasjon.

I 1600 døde en sønn, det eneste barnet Gesualdo hadde med sin andre hustru. Hun beskyldte ham for mishandling, tilbrakte mer og mer tid utenfor det isolerte palasset, og d'Este-familien forsøkte å få ordnet en skilsmisse. I de senere årene led Gesualdo av stadig dypere depresjoner, kanskje delvis forårsaket av anger, han hadde for eksempel en tjener med spesialoppgave å gi ham en daglig omgang med pisken.^[15] Han døde isolert i familiepalasset i Avellino. Det antas at han led av en form for bipolar lidelse.

Musikk

Gesualdos verk omfatter en rekke kirkemusikalske komposisjoner, bl.a. responsorier for liturgien i den stille uke. Dessuten skrev han motetter og sju madrigalbøker, hvorav den siste er tapt.

Gesualdo levde i overgangstiden mellom renessansen og barokken, men stilmessig tilhører musikken til 1500-tallets vokalpolyfoni. Komposisjonene kjennetegnes av hyppig bruk av kromatikk og uventede modulasjoner som understreker tekstmaterialets meningsinnhold, og han kan i den sammenheng sies å tilhøre tradisjonen til madrigalister som Luca Marenzio og Claudio Monteverdi.

Mottakelseshistorikk

Gesualdo fikk begrenset innflytelse i sin egen tid, men napolitanske madrigalkomponister imiterte stilen hans til ut på 1620-tallet.^[16] Komponister som Sigismondo d'India, Antonio Cifra,^[17] Michelangelo Rossi,^[16] Giovanni de Macque,^[18] Scipione Dentice^[18] og Girolamo Frescobaldi^[19] skrev polyfone madrigaler i en imiterende Gesualdo-stil.

Gesualdos verk forble akseptert i hoffkretser og akademiske miljøer i noen tiår etter hans død, men interessen forsvant da operaen gjorde sitt seiersrike inntog.

Gjennom århundrene har mordene vært bestemmende for mye av oppmerksomheten rundt Gesualdos liv og musikk. Eksempelvis fortalte Giacinto Andrea Cicognini historien opp igjen i den barokke tragedien Il tradimento per l'onore (1664) ved hjelp av en fiktiv personkonstellasjon. Romanene Melodien oder Nachträge zum quecksilbernen Zeitalter (1993) av Helmut Krausser og Madrigal (1968) av Laszlo Passuth inneholder lengre gjenfortellinger av Gesualdos livsløp

På 1900-tallet gjorde den dristige stemmeføringen og harmonikken at madrigalene igjen ble sett på som interessante, og en rekke komponister studerte Gesualdo. For eksempel bearbeidet Igor Stravinskij tre madrigaler i Momentum pro Gesualdo di Venosa ad CD annum. Three Madrigals recomposed for instruments (1960). Stravinskij skrev om Gesualdo i Themes and Conclusions: «... as Gesualdo’s mode of expression is dramatic, highly intimate, and very much in earnest, he weights the traditional madrigal of poised sentiments and conceits, of amorous delicacies and indelicacies, with a heavy load.»

I 1990-årene kom det enda en bølge av interesse for den historiske figuren Gesualdo og hans musikk. Det franske vokalensembelet Les Jeunes Solistes gav Klaus Huber i oppdrag å komponere de manglende Lamentationes til Gesualdos langfredagsresponsorier. I 1993 la han med Quia clamavi ad te: Miserere fram Lectio prima. Besetningen ligner den Gesualdo brukte i sine responsorier: cantus, sextus, altus, tenor, quintus og bassus. Jeunes Solistes urframførte under festivalen Wittener Tage für neue Kammermusik i 1997 den fullstendige serien Lamentationes. Samlingen bærer tittelen Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi.^[20]

Den italienske komponisten Salvatore Sciarrino har ved siden av madrigalbearbeidelser, eksempelvis Le voci sottovetro for ensemble og stemme (1998), skrevet en burleske i den sicilianske dokketeatertradisjonen, Terribile e spaventosa storia del Principe da Venosa et della bella Maria for mezzosopran, saksofonkvartett og slagverk (1999) og operaen Luci mie traditrici (1996–1998, «Den dødelige blomsten»).

Andre bearbeidelser av Gesualdo-materiale for operascenen er Alfred Schnittkes Gesualdo, opera i syv bilder, en prolog og en epilog (1994) og Franz Hummels Gesualdo, opera i to akter (1996). I 1995 kom Werner Herzogs film Tod für fünf Stimmen.^{[trenger referanse]} Den 9. oktober 2010 ble operaen Gesualdo med musikk av Marc-André Dalbavie og libretto av Richard Millet uroppført på Opernhaus Zürich som oppdragsverk av operahuset.

Verk

1594: Madrigali libro primo (femstemmig)
1594: Madrigali libro secundo (femstemmig)
1595: Madrigali libro terzo (femstemmig)
1596: Madrigali libro quarto (femstemmig)
1603: Sacrarum cantionum liber primus, 21 motetter (femstemmig)
1603: Sacrarum cantionum liber secundus, 20 motetter (seks og sjustemmig)
1611: Madrigali libro quinto (femstemmig)
1611: Madrigali libro sesto (femstemmig)
1611: Responsoria et alia ad Officium Hebdomadae Sanctae spectantia (seksstemmig)
1626: Madrigali libro settimo (seksstemmig, tapt)

Referanser og fotnoter

^ ^a ^b Musicalics, Musicalics komponist-ID 79699^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Carlo_Gesualdo^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id gesualdo-carlo, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Discogs, Discogs artist-ID 844675, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d OPAC SBN, oppført som Gesualdo, Carlo <1566-1613>, SBN-identifikator CFIV125423, besøkt 24. januar 2023^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c Find a Grave, Find a Grave-ID 9927397, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9143, besøkt 3. desember 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Carlo Gesualdo, principe di Venosa, conte di Conza, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Carlo-Gesualdo-principe-di-Venosa-conte-di-Conza, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118694456, besøkt 15. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d ^e Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som GESUALDO, Carlo, Dizionario biografico degli italiani carlo-gesualdo, utgitt 2000, besøkt 24. januar 2023^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Genealogics^{[Hentet fra Wikidata]}
^ I mange kilder Geronima Borromeo
^ Anthony Newcomb: Carlo Gesualdo and a musical correspondence of 1594 i The Musical Quarterly, oktober 1968, bind. LIV nr. 4
^ Grove Dictionary of Music, 'Carlo Gesualdo'
^ Cecil Gray, Philip Heseltine (1926)
^ ^a ^b Brian Mann, The madrigals of Michelangelo Rossi, University of Chicago Press, 2002, s. 10
^ Lorenzo Bianconi. «Gesualdo, Carlo, Prince of Venosa, Count of Conza», Grove Music Online. Oxford Music Online, http://www.oxfordmusiconline.com/subscriber/article/grove/music/10994 (abonnementstilgang, besøkt 19. mars 2010).
^ ^a ^b Howard Mayer Brown, Louise K. Stein, Music in the Renaissance, Prentice Hall, s. 350
^ Denis Arnold, The New Grove Italian baroque masters: Monteverdi, Frescobaldi, Cavalli, Corelli, A. Scarlatti, Vivaldi, D. Scarlatti, Macmillan, 1984, s. 85
^ Detaljer om Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi i (de) Klaus Hubers verkkommentarer Arkivert 12. april 2012 hos Wayback Machine..

Kilder

Ariella Lanfranchi: «GESUALDO, Carlo», treccani.it. Dizionario Biografico degli Italiani - Volume 53 (2000).

Litteratur

Alfred Einstein: The Italian Madrigal. Princeton 1949.
Cecil Gray, Philip Heseltine: Carlo Gesualdo, Musician and Murderer. St. Stephen's Press, London 1926.
Peter Niedermüller: „Contrapunto“ und „effetto“. Studien zu den Madrigalen Carlo Gesualdos. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2001. ISBN 3-525-27908-6
Gustave Reese: Music in the Renaissance. Norton, New York 1954. ISBN 0-393-09530-4
Glenn Watkins: Carlo Gesualdo di Venosa. Leben und Werk eines fürstlichen Komponisten. Matthes & Seitz, München 2000. ISBN 3-88221-233-0
Stanley Sadie (red.): The New Grove Dictionary of Music and Musicians. 20 bind. Macmillan Publishers, London 1980,.ISBN 1-56159-174-2
Nicolas Slonimsky (red.): The Concise Edition of Baker's Biographical Dictionary of Musicians. 8. opplag. Schirmer, New York 1993. ISBN 0-02-872416-X