William John Evans (født 16. august1929 i Plainfield i New Jersey i USA, død 15. september1980 i New York) var en amerikanskjazzpianist. Som klassisk skolert brukte han utradisjonelle metoder i sine jazzarrangementer, deriblant en impresjonistisk spillestil med stort oktavspenn, blokkakorder, frittstående melodier og hyppige taktskifter – som i senere tid har hatt stor innflytelse på moderne pianojazz. Disse trekkene kan vi blant annet se i Bugge Wesseltofts intime pianotolkninger av klassiske sanger.
Evans spilte for det meste i jazztrioer akkompagnert av kontrabass og trommer. Han spilte med Miles Davis fra 1958, som den eneste hvite i bandet hans. Bill var nominert 31 ganger til Grammy og fikk syv av dem. I 1994 fikk han Grammy Lifetime Achievement Award post mortem.
Utdanning og personlig liv
Evans ble født i New Jersey. Han studerte klassisk komposisjon ved Southeastern Louisiana University og Mannes School of Music. I 1955 flyttet han til New York etter å ha bestemt seg for å satse på jazz fremfor klassisk fremføring. I 1958 begynte han å spille sammen med Miles Davis. Han var den eneste hvite i sekstetten, og skal ha hatt stor innflytelse på gruppens spillestil. I 1959 spilte Davis' band inn Kind of Blue, det mest solgte jazzalbumet gjennom tidene. På denne tiden arbeidet han også sammen med Chet Baker for albumet Chet.[10]
Rusmiddelbruk
Evans ble avhengig av heroin i 1950-årene. Han var avhengig i over 30 år, frem til sin død. Etter hans gode musikerkollega Scott LaFaros død i en bilulykke i 1961 ble Evans svært deprimert, og begynte etterhvert også med kokain, etter å ha forsøkt å slutte med heroin. Ettersom årene gikk ble Evans helse verre og verre som følge av hyppigere rusmiddelbruk. Han døde i 1980 i New York som følger av alvorlige helseplager, hovedsakelig ubehandlet hepatitt.[11]
.jpg)
