Białowieska
UNESCOs verdensarv
Land		Polen  Belarus
Innskrevet		1979
Kriterium		NATUR (VII)
Utvidet		1992
Se også		Verdensarvsteder i Europa
Referanse		UNESCO nr. 33bis
Białowieżaskogen (Polen)

Białowieżaskogen (polsk Puszcza Białowieska, belarusisk Белавежская пушча, Belaveskaja pusjtsja) er en gammel urskog som strekker seg over et vidstrakt område på begge sider av grensen mellom Polen og Belarus. Den navnegivende landsbyen Bialowieza ligger midt i området, på polsk side av grensen. Skogen er Europas eneste gjenværende lavlandsurskog, og er skrevet inn på UNESCOS liste over verdens kultur- og natursarvsteder. På den polske siden er den fredet som Białowieża nasjonalpark (polsk Białowieski Park Narodowy), og den belarusiske delen er Belavezjskaja pusjtsja nasjonalpark (belarusisk: Нацыянальны парк Белавежская пушча). Urskogens areal overstiger 1500 km².

Białowieżaskogen er den best bevarte naturskog på det europeiske lavlandet. Blant plantene utgjøres den største gruppen av karplanter, med 1070 arter. Trefloraen teller 26 arter, hvor 21 utgjøres av løvtrær og 5 av bartrær. Her finnes videre 19 arter bregner, 6 arter kråkefotplanter, 7 arter sneller, 54 arter levermoser og over 200 arter bladmoser. En lang rekke bryofytter og lav har overlevd kun i Białowieżaskogen, siden de er relatert til døde trær, eller barken og trestammene til gamle trær. De tallrikeste karplantefamiliene i urskogen utgjøres av:

• Kurvplantefamilien (Asteraceae) – 108 arter
• Grasfamilien (Poeceae) – 85 arter
• Halvgrasfamilien (Cyperceae) – 66 arter
• Rosefamilien (Rosaceae) – 59 arter
• Erteblomstfamilien Fabaceae – 54 arter
• Nellikfamilien (Caryophyllaceae) – 43 arter
• Maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae) – 41 arter
• Leppeblomstfamilien (Lamiaceae) – 41 arter
• Korsblomstfamilien (Brassicaceae) – 40 arter

I Białowieżaskogen er den siste urskogen på det europeiske lavlandet bevart. Den domineres av løvskoger med overvekt av agnbøk (40 – 47 %) samt blandingsskoger (33 %). Trebestanden utgjøres i størst grad av gran (26 %), furu (24 %), svartor (17 %), sommereik (12 %) samt hengebjørk og vanlig bjørk (11 %). Her finnes også ask, lind, spisslønn og agnbøk. Løvtrærne i urskogen opptrer sjeldent som ensartede trebestander, og danner som regel blandingsskog.

Białowieżaskogen er rik på unike arter som har dødd ut på andre steder. Her finnes også mange alminnelige trearter som har tatt helt nye, unike former. For eksempel minner linden her i sin form om eik og pil, og vokser opp til 22 meter. Den såkalte Tsareiken er derimot 42 meter høy, med en diameter på 224 cm.

I skogen finnes over 3 000 sopparter og 400 arter lav. I tillegg huser skogens døde trær utallige mengder sopp, bakterier og små virvelløse dyr, og mange av disse er bundet til det unike mikroklimaet og finnes ikke andre steder i verden.

I 2016 ga polske myndigheter tillatelse til å ta ut tre ganger så mye skog som tidligere i den polske nasjonalparken.^[1] Dette uttaket ble anmeldt til Domstolen i Den europeiske union, som i 2018, i en dom fastslo at Polen ikke har oppfylt sine forpliktelser om å beskytte naturområder med særskilt betydning.

I Białowieżaskogen er det funnet over 12 000 dyrearter, skjønt det estimeres at faunaen er utforsket kun i 50 %. Her finnes 58 arter pattedyr, 250 arter fugl, 7 arter øgler (blant annet europeisk sumpskilpadde og slettsnok), 13 arter krypdyr, 32 arter fisk, over 9 000 arter insekter, 331 arter edderkopper, 20 arter igler. De virvelløse dyrene utgjør over 95 % av alle dyrearter i Białowieżaskogen. Denne villmarken er dessuten det ytterste grenselandet for de såkalte boreale arter – arter som er knyttet til de nordlige barskoger (taigaen). Blant de mest verdifulle fuglearter finnes flere arter ugler (blant disse lappugle) og hele 9 arter hakkespetter (blant annet tretåspett).

Pattedyrene er den best identifiserte dyrefamilien i skogens fauna. Urskogens «varemerke» er visenten, hvis naturlige bestand overstiger 450 stykker, og er den eneste i sitt slag. I skogen finnes også pattedyr som ulv, gaupe, oter, grevling, flaggermus og gnagere. Spesiell oppmerksomhet fortjener blant flaggermusene leislerflaggermusen, som bor i reirhull i gamle trebestander, og blant gnagerne bjørkemusen og lappspissmusen, som representerer et borealt element i faunaen.

I tidlig middelalder og frem til det 13. århundre dannet ikke Białowieżaskogen et begrenset skogkompleks, men var forbundet med urskogene ved Polesie og Hrodna. Den nåtidige Białowieżaskogen ble delt mellom herregårdene i Bielsk, Kamieniec og Wołkowysk, og slik oppstod navnene Puszcza Bielska, Puszcza Kamieniecka og Puszcza Wołkowyska. Den nordlige delen av Puszcza Kamieniecka ble etter hvert kalt for Puszcza Białowieska (etter herregården i Białowieża). Utviklingen og bosetningen i området utryddet Puszcza Bielska (den eneste gjenværende delen er den lille Puszcza Ladzka), og Puszcza Wołkowyska ble delt opp i mindre enheter, (blant annet) Puszcza Świsłocka, Puszcza Mścigobowska og Puszcza Jałowska. Puszcza Jałowska forsvant som følge av bosetningen, mens den privateide Puszcza Świsłocka ble i 1832 innlemmet i Puszcza Białowieska. Slik består dagens Puszcza Białowieska av de bevarte delene av de tidligere urskogene Puszcza Białowieska, Puszcza Ladzka og Puszcza Świsłocka.

Til å begynne med tilhørte Białowieżaskogen Troki-voivodskapet. I 1513 ble den del av det nyoppståtte Podlasie-voivodskapet, som i 1569 ble innlemmet i Polen-Litauen. Bosetning og jakt i urskogen var forbudt for den lokale befolkningen, og skogens naturlige goder (som for eksempel trær eller høy) kunne brukes kun etter lov (den såkalte wchod). Fra det 15. århundre fantes spesielle skogvoktere kalt osoka, som passet på skogene og kontrollerte wchodene.

De polske kongene fra og med Vladislav II Jagello drev gjerne med jakt i Białowieżaskogen. Under Sigismund I den gamle ble en ny jaktherregård bygd. I 1538 fastsatte han en lov som forbød all form for (med unntak av kongelig) jakt i urskogen. Det var blant annet forbudt å tre inn i skogen med hund eller våpen, og drapet på visenter kunne straffes med døden.

I 1639 sendte Władysław IV Vasa ut et dekret som utvidet osokaen, og delte skogen inn i 12 administrative vokterdeler (straże), med sentrum i Białowieża. Frem til Jan II Kasimirs tid var skogen for det meste ubefolket, men under hans styre sent i det 17. århundre ble en rekke små landsbyer opprettet med småfabrikker (de såkalte rudnie) for utnyttelse av lokale jernressurser og budy for produksjonen av tjære. Landsbyene ble befolket med bosettere fra Masovia og Podlasie, og mange av dem eksisterer fremdeles.

Tradisjonene for de store kongelige jakter ble gjeninnført i Saksertiden. August II av Polen pleide å jakte på bjørn på egen hånd, og overlevde så vidt i 1705 en slik «spasertur» i skogen. August III av Polen reiste ofte på jakt med sitt store følge og sine utenlandske gjester. Han utvidet jaktherregården og dyrereservatet, det sistnevnte opprettet av Stefan Báthory.

Etter Polens delinger begynte tsarinaen Katarina den store og hennes etterfølger Pavel I å fordele skogen mellom russiske aristokrater og generaler, og i resultatet ble alle jaktforbud samt osokaen innført av de polske kongene opphevet. Skogens nye eiere utnyttet skogen på en røveraktig måte, men osokaen ble gjenopprettet 1802 etter at de neste tsarene innså omfanget av skadene utført under den russiske styringen. I 1820 ble det igjen innført forbud mot jakt på visent samt forbud mot trefelling. I 1811 ble en stor del av skogen ødelagt av en brann som varte i fire måneder, og katastrofen ble fullendt av Napoleons armeer, som under sin gjennommarsj plyndret herregårdene til de polske kongene.

I 1888 kom Białowieżaskogen i sin helhet under eie av de russiske tsarene, og ble igjen et jaktreservat. Tsarene begynte å sende visenter som gaver til ulike europeiske hovedsteder, samtidig som de fikk tilsendt store mengder vilt til skogen: elger, hjorter og dådyr. Dette fikk negative følger for og forandringer i skogens stand. Den siste tsarjakten fant sted i 1912.

Under første verdenskrig led Białowieżaskogen store tap. Under tre og et halvt år med tysk okkupasjon gikk den gjennom en tid med omfattende eksploateringsplyndring (av 32 millioner km³ trær ble 5 km³ felt) og dyrejakting (200 visenter ble drept). I samme tid ble over 300 kilometer skogjernbaner bygd av tyskerne. Mot slutten av okkupasjonstiden, den 25. september 1918, ble det innført forbud mot jakt. Imidlertid fortsatte tyske soldater, krypskyttere og sovjetiske maroderer slaktjaktingen uten måtehold frem til februar 1919, da områdene ble gjenerobret og anarkiet stanset av den polske hær. Men den siste visenten hadde allerede falt én måned før, og elgbestanden var likeledes utryddet (før krigen fantes 700 visenter i skogen). Skogen kom for godt under polsk administrasjon i 1920 etter den polsk-sovjetiske krig, og ble omdannet til et naturreservat.

I 1923 ble det oppdaget at kun 54 visenter hadde overlevd krigen i en rekke dyrehager rundt om i verden – ingen av dem i Polen. Visentrestitueringen begynte i 1929, da den polske stat kjøpte 4 visenter fra dyrehager i Tyskland, Sverige og Pszczyna. For å beskytte dem ble mesteparten av skogen gjort om til et nasjonalreservat i 1932 (Białowieski Park Narodowy – Nasjonalparken Białowieża). Restitusjonen viste seg å virke, og i 1939 fantes 16 visenter i nasjonalparken. To av disse hadde kommet fra dyrehagen i Pszczyna og var direkte etterkommere etter visentene fra Białowieżaskogen, gitt som gave til Hertugen av Pszczyna av tsar Aleksander II i 1865.

Visentene overlevde andre verdenskrig, men krigen førte med seg lignende skader i skogen som den første verdenskrigen. I 1939 ble etniske polakker i området deportert til fjerntliggende deler av Sovjetunionen, og erstattet med sovjetiske skogarbeidere. I 1941 ble skogen imidlertid okkupert av tyskerne, og de sovjetiske innbyggerne ble også fordrevet. Hermann Göring planla å skape verdens største jaktreservat her. Fra juli 1941 ble skogen et gjemmested for polske og sovjetiske partisaner. De tyske myndighetene organiserte massemord på folk som ble mistenkt for samarbeid med motstandsbevegelsen. I juli 1944 ble området befridd av Den røde armé, men tyskerne rakk å sprenge den historiske Białowieża-herregården i luften.

Etter krigen ble om lag to tredjedeler av skogen innlemmet i Sovjetunionen etter Stalins ordre. Den nå noe mindre polske nasjonalparken ble gjenåpnet i 1947. Det finnes i dag 350 visenter i den polske delen av skogen, og om lag 3000 over hele verden – alle disse stammer nettopp fra Nasjonalparken Białowieża.

• (pl) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (en) Białowieża Forest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Białowieża Forest – galleri av bilder, video eller lyd på Commons