Hans bispevielse fant sted under ett år etter at Den kinesiske patriotiske katolske forening var blitt formelt organisert. Dette var en foring av katolske personligheter som var beredt til å samarbeide med det kinesiske kommunistparti, og foreningen inngikk i partiets strategi for å få full kontroll med det religiøse liv i landet.
I april 1958 ble så de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i Wuhan, av fransiskanerne Bernardine Dong Guangqing og Markus Yuan Wenhua (for bispedømmet Wuchang). Ordinerende biskop var Joseph Li Daonan av Puqi;[2] han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter.[3]
Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene, som ble de regimetros første «selvvalgte og selvordinerte». Fra «patriotisk» side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til Vatikanet i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en encyklika fra pave Pius XII, Ad Apostolorum Principis, som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet.[4] Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner.[3] Noe annet som var rimelig godt kjent, var den maoistiske kommunismes etterhvert svært effektive bruk av hjernevask. En rekke utviste misjonærer hadde personlig vært utsatt for dette, og kunne på midten av 1950-årene redegjøre for metodene og de resultatene de kunne få.[5]
Under kulturrevolusjonen 1966-1976 ble alt religiøst liv undertrykt, og også den patriotiske forenings biskoper kastet i fengsel. De overlevende ble løslatt mellom 1977 og 1979, og kunne – hvis de selv var i stand til det – gjenoppta sitt kirkelige virke.
Opphevelse av ekskommunikasjonen
Den 22. september 2018 opphevet pave Frans de ekskommunikasjoner som var blitt erklært å hvile over Joseph Ma Yinglin og ytterligere seks biskoper som tidligere var blitt utnevnt av de kinesiske myndigheter og bispeviet uten pavelig mandat.[6][7][8][9]. Fra 2018 har han mer og mer vært hovedkonsekrator ved bispevielser.
^Analyse av Ad Apostolorum Principis i Betty Ann Maheu M.M. (red.), Elmer Wurth M.M. (kompilert): Papal Documents Related to China 1937-2005, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2006, 92-94
^F.eks. benediktinermunken Eleutherius Winance, som til slutt ble utvist i 1952. Han skrev senere om sine opplevelser i Eleutherius Winance, O.S.B.: The Communist Persuasion: A Personal Experience of Brainwashing, New York: P.J. Kenedy & Sons 1959
