Asbjørn Sunde Osvald
Født		26. des. 1909[1] Vikna
Død		23. apr. 1985[1][2][3] (75 år) Oslo
Beskjeftigelse		Journalist
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Østre gravlund[1]
Medlem av		Saborg (Osvald-gruppen)
Utmerkelser		Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen 1941 - 1945[4] Deltakermedaljen[5][6]
Våpenart		De internasjonale brigadene
Tjenestetid		1939–1944
Enhet		Osvald-gruppen
Deltok i		Borgerkrigen i Spania og andre verdenskrig
Signatur
Asbjørn Sunde på Commons

Asbjørn Edvin Sunde (født 26. desember^[7] eller 27. desember^[8][9] 1909 på Rørvik i Vikna, død 23. april 1985 i Oslo), også kjent under dekknavnene «Osvald Pettersen» og «Knut Pettersen», var en norsk motstandsmann og partisan under andre verdenskrig, da han ledet sabotasjeorganisasjonen som etter hvert ble kjent som Osvald-gruppen - etter hans kallenavn «Osvald».^[10][11] Osvald-gruppen var den første og mest aktive væpnede, sivile motstandsgruppen i Norge. Sunde nevner selv 39 konkrete sabotasjeaksjoner som gruppen utførte, i sin selvbiografiske bok Menn i mørket.^[12]

Sunde var fra 1932 aktiv i Norges Kommunistiske Parti (NKP), men i løpet av krigen kom det til brudd mellom Sunde og partiets generalsekretær og motstandsleder Peder Furubotn. I 1954 ble han dømt av Eidsivating lagmannsrett til åtte års ubetinget fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Sunde ble løslatt på prøve etter å ha sonet to tredeler av straffen i 1959, og levde et anonymt liv i Oslo til sin død. Han ble ekskludert fra NKP i 1970, selv om han formelt ikke var medlem. Han søkte opptak i 1964, men medlemskap ble avslått av sentralstyret.^{[trenger referanse]} Sunde mottok den sovjetiske Medaljen for seier over Tyskland.

Asbjørn Sunde vokste opp i Kopervik på Karmøy, som sønn av skomaker og fisker Anton Sunde fra Nord-Fosen (1876–1943), og Emma Sørensen fra Balsfjord (1881–1920). Asbjørn var fjerdemann i en søskenflokk på syv, moren døde da han var 11 år gammel, og faren satt igjen med ansvaret for barna. Faren var leder av Arbeiderpartiets lokallag i Kopervik i flere år, satt i kommunestyret og tilhørte arbeiderbevegelsens venstrefløy i mellomkrigstiden, som syndikalist. Etter hvert gikk familien i oppløsning, og flere av Asbjørns yngre brødre havnet på barnehjem.

Asbjørn Sunde gikk ut av folkeskolen med svært gode karakterer, men i stedet for mer skolegang tok han hyre som sjømann 15 år gammel, året etter reiste han til Horten for å gå inn i det sjømilitære korps. Sunde tok styrmannseksamen i Horten i mai 1929, men hadde imidlertid vanskelig for å tilpasse seg den militære disiplinen, og var ferdig i det sjømillitære korps i januar 1930. Deretter tok Sunde hyre som matros på flere båter, men manglende vilje til å underordne seg og framtredende kommunistsympatier førte til at han ble «svartelistet» etter et par år i sjømannsyrket. Dermed ble det umulig for ham å få hyre og han ble arbeidsløs.

I oktober 1931 giftet Asbjørn Sunde seg med den tre år yngre Astrid Kristine Nilsen (1912–1983). De hadde ingen barn sammen, men adopterte sønnen til en av Astrids yngre søstre.

Sammen med den avsatte avisredaktøren Per Viktor Mostad arbeidet han midt i 1930-årene for å få de arbeidsløse inn i kommunepolitikken i Horten. De to sto også i spissen for en ny avis i byen: Angrep, og var tillitsmenn i Horten AIL (arbeideridrettslag).

I 1935 vant Sunde 32 000 kroner i Pengelotteriet (1 110 000 i dagens verdi). Han kjøpte da en Packard Cabriolet 1936 modell, til en pris av 18 000 kroner. Resten av gevinstpengene lånte han ut til sine arbeidsløse venner.^[13] I 1954 ble gevinsten trukket frem og brukt mot ham av aktoratet i spionsaken, hvor statsadvokat Dorenfeldt hevdet at Sunde «drakk opp pengene».^[14]

Sunde deltok som mange andre nordmenn som frivillig i borgerkrigen i Spania. Under denne krigen lærte han å lage og utplassere sprengladninger og bomber. Han ble benyttet til spesialoppdrag bak fiendens linjer, og da andre nordmenn dro hjem ble Sunde værende igjen i Spania. I Spania kjørte Sunde også ambulanse, og hadde andre stabs- og hjelpefunksjoner i de republikanske styrkene. Fra Spania skrev han hjem til NKUs avis Klassekampen^[15] og NKPs avis Arbeideren. I partiavisen kom det på trykk under overskriften «Rapport fra vår frontkorrespondent». To av brødrene hans var også i Spania under borgerkrigen.^[16] I Norge ble hans bror Rolf Edgar Sunde siktet for verving av Spania-farere.^[17] Politiet ransaket også farens hjem i Kopervik.^[18]

Sommeren 1938 returnerte Asbjørn Sunde fra Spania, og flyttet til Oslo med familien, der han hadde fått jobb som anleggsarbeider ved bygging av Oslo rådhus. Kort tid etter ankomsten til Oslo ble Sunde bedt om å ta over ledelsen av den norske avdelingen av Wollweber-gruppen etter Martin Hjelmen som overtok ansvaret for gruppene i Nord-Sverige.^[19]

Ferdighetene han tilegnet seg i Spania benyttet Sunde seg av som sabotør og spesialagent i kampen mot okkupasjonsmakten, og som leder av Osvald-gjengen under andre verdenskrig. Han ble fra 1941 en av lederne for den kommunistiske Wollweber-gruppen i Norge, grunnlagt av den tyske kommunisten Ernst Wollweber i samarbeid med Sovjetunionen. Opprinnelig ledet nordmannen Martin Rasmussen Hjelmen den norske delen av Wollweber-organisasjonen, med sabotasjeaksjoner i Norge fra mars 1938. Da Hjelmen ganske tidlig ble tatt av tyskerne, ble Sunde Wollweber-organisasjonens operative leder i Norge. Sunde skapte av dette den såkalte Osvald-gruppen, et navn som ble brukt av den tyske okkupasjonsmakten på den kommunistiske motstandsgruppen i Norge. Organisasjonen dominerte sabotasjevirksomheten i Norge 1941–1944, og med 39 konkrete sabotasjehandlinger var gruppen ansvarlig for brorparten av sabotasjen mot den tyske okkupasjonsmakten. Erik Gjems-Onstad mener at Sunde og gruppens hans stod bak anslagsvis 200 sabotasjeaksjoner.^[20]

London-regjeringen ga økonomisk støtte til den kommunistiske Osvald-gruppen via «vestkant-organisasjonen» 2A, men Sundes menn så seg også tvunget til å begå sju bankran for å finansiere sabotasjeoppdrag. Dette gjorde dem upopulære, både blant lokale kommunistgrupper og andre deler av motstandsbevegelsen.^[21] Det er på det rene at pengene som ble skaffet ved bankran ble benyttet til drift av gruppen, sabotasje og kamp mot okkupantene. Under en av disse aksjonene ble et uskyldig menneske drept.^[22] På denne tiden eksproprierte tyskerne enorme summer sammenliknet med hva motstandsbevegelsen gjorde. Verken før eller etter krigen gjennomførte medlemmene av Osvald-gruppen tilsvarende bankran.

Sunde hadde under annen verdenskrig nær kontakt med den norske Linge-mannen Gunnar Sønsteby og milorglederen Jens Christian Hauge. Gruppen utførte oppdrag for Milorg og Politigruppa (2AP), oppgaver som Milorg fant for farlig eller for kontroversielle, blant annet likvidasjoner. Politigruppa ga Osvaldgjengen verdifull informasjon om tyskernes planer, agenter osv. Oppgavene ble gitt til Osvald-gruppen når de andre motstandsgruppene ikke klarte eller ønsket å påta seg slike mentalt og operativt krevende oppgaver. Andre som tok på seg slike oppdrag og likvidasjoner var spesialtrente Linge-soldater.

Fra 1944 lå også Sundes kone og mindreårige sønn i dekning sammen med Osvaldgruppen, og alle tre slapp fra krigen med livet i behold.

Mot slutten av krigen ble Sunde mer isolert politisk. Peder Furubotn ble i 1941 valgt til generalseretær i NKP, og ledet partiets nye linje med væpnet motstand mot okkupantene. Mens Asbjørn Sunde ville drive mest mulig sabotasjevirksomhet for å hindre okkupasjonsmakten å utnytte norske ressurser, mente Furubotn at NKP burde bygge opp en partisanorganisasjon (gerilja) som skulle holdes i beredskap - dette førte til brudd mellom Furubotn og Sunde.^[23] Sunde beskriver selv det vanskelige forholdet til Furubotn under krigen^[24], og han ble motarbeidet av ledelsen i Norges Kommunistiske Parti allerede fra 1944 - og la ned Osvald-gruppen samme år på skriftlig ordre fra Sovjetunionen.

Sunde ble tildelt den sovjetiske militære Medaljen for seier over Tyskland, som ble tildelt enhver som deltok i organisert form for krigføring under andre verdenskrig, i både hær, marine og luftvåpen, samt NKVD. I 1954 ble denne beslaglagt av politiet som bevis i straffesaken mot ham.^[25]

Etter krigen flyttet familien til Oslo. Gunnar Sønsteby skaffet ham arbeid hos ESSO på Sjursøya. Sunde utga i 1947 erindringsboken Menn i mørket som kom i tre opplag. Etter Sundes død ble boka utgitt på nytt av Falken Forlag, med etterord av Terje Halvorsen. I 2009 kom et nytrykk av boken, som igjen bragte kommunistgruppenes motstandskamp på dagsordenen. Sunde var senere maritim konsulent for Dreyer forlag. Krigsromanen «Stormen», som ble utgitt av Hans Braarvig (1953), under pseudonymet Tor Venge, bærer tydelig preg av Sunde.^[26]

Sunde ble dekorert av norske myndigheter (Deltagermedaljen) for sin krigsinnsats.^[27][28]

Ganske raskt etter krigen ble Sunde og andre medlemmer av Osvaldgruppen utsatt for hard kritikk både fra kommunistpartiet og fra borgerlig hold. Overlege Johan Scharffenberg anklaget dem for likvideringer, mens bankdirektører og svenske ASEA Per Kure krevde erstatning for sprengningsaksjoner gjennomført av gruppen.^[29] Medlemmer av Osvald-gruppa har senere uttalt at de følte seg forfulgt etter krigen.^[30]

Sunde ble i 1954 dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. I retten ble det hevdet at politisk overbevisning ledet ham til å spionere for Sovjetunionen.^{[Note 1]}

Den medtiltalte bøssemakeren Erling Norby ble dømt til tre års fengsel.^[31]

I januar 1958 sendte Sunde en søknad om benådning til Kongen, grunnet sykdom og sterke smerter. Søknaden var støttet av fengselslegen, fengselsdirektøren samt fengselsstyret. Justisminister Jens Haugland, etter tilråding fra POT og Riksadvokaten, hindret at brevet nådde frem til Kongen. Etter å ha sonet 2⁄3 av straffen ble Sunde løslatt i juni 1959, femti år gammel.^[10]

Historikeren Lars Borgersrud, som tok sin doktorgrad om Sunde og Wollweberorganisasjonen (den senere Osvaldgruppen), hevder dommen skyldtes en «hysterisk stemning i Norge på denne tida. Personen Asbjørn Sunde passet inn som personifiseringen av det kommunistiske fiendebildet makthaverne ville skape. Han ville ikke blitt dømt hvis han hadde stilt for retten i dag, sa Borgersrud, som hevdet innholdet i saken mot Sunde i realiteten var fiktivt».^[32] Videre uttalte Borgersrud om selve dommen at retten «mente å ha funnet det bevist at Sunde hadde overlevert hemmelige militære opplysninger til russerne. Det ble ikke bevist, men retten la likevel til grunn at det hadde skjedd».^[32]

Borgersrud ble imøtegått av Sunde-biografen og journalisten Egil Ulateig. Ulateig hevdet i 2010 at dommen mot Sunde «i virkeligheten var [...] godt underbygd med solid spaningsarbeid».^[33]

Ørnulf Tofte deltok som ung politimann i etterforskningen av Sundes sak. Blant bevisene fra Toftes etterforskning, var et pengebevis hvor en større mengde penger ifølge dommen ble funnet innsydd i Sundes sofa.^[34]

I KGB-avhopperen Mitrokhins dokumenter kommer det frem at Sunde skaffet KGB norske pass, samt «blanke og utfylte norske kirkebøker».^[35]

Sunde ble dømt for å ha overlevert Heimevernets beredskapslister til russerne. Aase Eugenie Andresen arbeidet hos Generalinspektøren for Heimevernet. Hun overleverte 15 pakker med papirer til Sunde.^[36] Sunde erkjente å ha mottatt og lest dokumentene, men hevdet at de siden ble kastet. Mitrokhin-arkivet bekrefter at papirene ble overlevert.^[35]

Dokumentene fra etterforskningen er ikke frigitt av PST og journalister som har bedt om innsyn har fått avslag. Lars Borgersrud har tidligere fått innsyn i deler av materialet fra etterforskningen.^[37]

Etter fengselsoppholdet levde han som uføretrygdet et anonymt liv tilbaketrukket fra offentligheten fram til sin død i 1985, og slet med dårlig fysisk og psykisk helse. Han var medlem av et lokallag i NKP i nabolaget hvor han bodde i Oslo øst. Men som resultat av fraksjonskamper i partiet ble han ekskludert fra NKP på slutten av 1960-årene.

Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby arbeidet etter krigen for at Sunde skulle få krigspensjon, uten hell. Et forslag om at han skulle få krigspensjon ble avvist av regjeringen. Regelverket utelukket personer med «grovt uverdige forhold», noe en spionasjedom under den kalde krigen ble ansett som.

Fra krigen om frem til omkring 1990 har biografer og historikere gitt et nesten uten unntak negativt bilde av Sunde.^[38] Fremst i denne tradisjonen i nyere tid står journalisten Egil Ulateig med Raud krigar, raud spion (1989), men Sunde fikk også sterkt kritisk omtale i Haakon Lies Krigstid (1982) og i Torgrim Titlestads Peder Furubotn. I kamp, i krig (1977). Tore Pryser har gitt en mer positiv vurdering i Arbeiderbevegelsens historie bind 3 (1988).

Egil Christophersens Vestfold i krig (1989), Kåre Olav Solhjells Krigsår i Hallingdal (1995) og Terje Halvorsens Mellom Moskva og Berlin (1996) har imidlertid et mindre kritisk syn på Sunde enn tidligere historikere. Lars Borgersrud skrev doktoravhandlingen Wollweber-organisasjonen i Norge (1995),og bøkene Nødvendig innsats - Sabotørene som skapte den aktive motstanden (1997) og Fiendebilde Wollweber (2001) om Sunde. Han beskriver Sunde som Norges viktigste sabotasjeleder under andre verdenskrig.^[10][11][39]

I 1995 ble det avduket en minnesmerke over de falne i Osvaldgruppen, en minneplakett ved hovedinngangen til den gamle Østbanebygningen i Oslo. LO i Oslo sto for arrangementet. Siden har det vært en årlig foreteelse å hedre gruppens medlemmer på 1. mai.^[40]

I 2012 ble Sunde og motstandsgruppen hedret på den nye Frydenberg skole i Oslo, som var bygget på industriområdet der gruppen sprengte anlegget til Per Kure AS under krigen. 23 av sabotørene fikk rom på skolen oppkalt etter seg og skolens bibliotek ble oppkalt etter Sunde selv.^[41]

Den 4. oktober 2013 ble åtte gjenlevende medlemmer av Osvald-gruppen hedret av Regjeringen ved forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, for sin virksomhet under krigen. Hedersseremonien ble til på initiativ fra SV, som gikk med på å utdele utmerkelser til soldater i Afghanistan mot at gjenlevende medlemmer av Osvald-gruppen også kunne få medaljer.^[30] «Dere var sabotørene og soldatene i mørke, som forble i mørke. I dag beklager vi at mange av dere ble mistenkeliggjort og underkjent», sa forsvarsminister Strøm-Erichsen i sin tale. Hun uttalte at gruppen gjennomførte ikke bare de fleste, men også de mest virkningsfulle sabotasjeaksjonene i Norge under krigen. «Vår nære allierte ble plutselig vår bitre fiende da Hitler-Tyskland var beseiret. Derfor kunne en mann som Asbjørn Sunde gå fra å være krigshelt i det ene øyeblikket til å bli stemplet som forræder i det neste. Derfor ble dere stille. Derfor forble dere i mørke», sa forsvarsministeren. Hun fremhevet medlemmenes personlige egenskaper som avgjørende for resultatene de oppnådde. «Det dere gjorde den gangen, må og skal fram i lyset. Dere er ikke lenger soldater i mørke. Dere er krigsveteraner med en lysende innsats», sa Strøm-Erichsen.^[42]

I 2015 lanserte filmskaperen Tore Netland filmen Offer eller spion?, presentert som et «dokudrama». Filmen er en dokumentarisk skildring av Sundes innsats, laget ved å presentere en blanding av rent dokumentarisk materiale og dramatisering med skuespillere.^[43]

• Borgersrud, Lars: Die Wollweber-Organisation und Norwegen – Berlin 2001
• Borgersrud, Lars: Fiendebilde Wollweber. Svart propaganda i kald krig - Oslo 2001 ISBN 82-495-0050-4
• Borgersrud, Lars: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden – Oslo 1997 ISBN 82-00-22529-1
• Martinsen, Per Helge: Det røde Milorg og samarbeidet med Max Manus og Asbjørn Sunde i 1943 i Byminner nr.2-2011, s. 36-44
• Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, forord av historikeren Lars Borgersrud. ISBN 978-82-430-0467-2.
• Ulateig, Egil: Med rett til å drepe. Tiden forlag, 1996, ISBN 8210041657
• Ulateig, Egil: Raud krigar, raud spion. Samlaget, 1989, ISBN 9788252132007
• Conradi, Morten ; Skjeseth Alf Osvald Spartacus 2015 ISBN 9788243010215

• Bilder fra rettssaken
• Menn i mørket - 1947-utgaven i digital versjon på Nasjonalbiblioteket