Hjelmen tok tidlig hyre til sjøs, og han utviklet sympatier for kommunismen og sterk motstand mot nazismen.[trenger referanse] I november 1935 møtte han i Oslo den tyske kommunisten og sjømannsorganisatoren Fritz Karl Wollweber, som i samarbeid med Sovjetunionen hadde utviklet en sabotasjeorganisasjon som rammet tysk og polsk skipsfart. Organisasjonen sprengte skip som leverte krigsviktig materiell til general Franco under borgerkrigen i Spania.
I Wollweber-gruppen fikk Hjelmen ansvar for det «nord-atlantiske området» og gikk straks igang med gjennomføring av en rekke sabotasjer, også mot skip ved kai i Oslo. Den første kjente vellykkede sabotasjeaksjonen skjedde i september 1937, og fram til årsskiftet 1938–1939 utførte organisasjonen over 30 aksjoner.
I september 1938 overtok Asbjørn Sunde ledelsen over den norske Wollweber-gruppen, og Hjelmen fikk ansvaret for virksomheten langs Ofotbanen, Narvik-Kiruna-Luleå (Sunde, side 243). Han reiste til Narvik for å vurdere mulighetene for en gruppe der, og tok kontakt med Barly Pettersen, som da jobbet som havnearbeider ved den strategisk viktige malmkaien i Narvik (Berg, 2009).
I samarbeid med Gestapo rullet europeisk politi opp flere av gruppene. Bare Hjelmens gruppe i Oslo overlevde tilbakeslagene og forble organisert, og vokste fram under Asbjørn Sundes ledelse fra 1941 under tilnavnet Osvald-gruppen.
Hjelmen blir arrestert i Sverige i februar 1940, og svenske myndigheter overleverte han til tyskerne. Han ble siden avhørt og torturert av Gestapo, og henrettet med giljotin i Brandenburg 30. mai 1944. Barly Pettersen ble henrettet samme dag.
Litteratur
Borgersrud, Lars: Die Wollweber-Organisation und Norwegen – Berlin 2001
Borgersrud, Lars: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden – Oslo 1997 ISBN 82-00-22529-1
Sunde, Asbjørn (1947). Menn i mørket. Oslo: Spartacus Forlag. ISBN978-82-430-0485-6. [nytt opplag Spartacus Forlag 2009]
