Hun var datter av regjeringssjefen i bystaten Hamburg, Paul Nevermann, og hans hustru Grete.[8] Foreldrene inviterte til hjemmet politikere som Herbert Wehner, Kurt Schumacher, Wilhelm Pieck og Otto Grotewohl.[9] Foreldrene, begge bestefedre og to brødre var medlemmer av SPD. Selv ble hun med i partiets ungdomsorganisasjon (Falken) som skoleelev, og var aktiv i demonstrasjoner mot atomvåpen.[10] Hun ble partimedlem i 1956, kort før hun tok abitur.[11] Samme år begynte hun på jusstudere og i 1964 tok hun Zweiter Staatsexamen.
Karriere
Hun begynte så som sakkyndig, nærmere bestemt Referentin für Arbeitsrecht und Sozialpolitik, for Deutscher Gewerkschaftsbund (DGB) for distriktet Nordmark. Hun var med i styret for fagorganisasjonen IG Metall fra 1971 til 1978.[8]
I 1977 ble Fuchs utnevnt til statssekretær i Departementet for arbeids- og sosialsaker av minister Herbert Ehrenberg. I 1979 ble hun partiledelsen (Parteivorstand) for SPD.[8] Hun ble innvalgt i den vesttyske Forbundsdagen i 1980, da som representant for valgkretsen Köln II i Nordrhein-Westfalen.[8]
Den 28. april 1982 ble Fuchs utnevnt til minister for ungdom, familie og helse av forbundskansler Helmut Schmidt.[8][11] Etter de konservatives valgseier måtte hun gå av den 4. oktober 1982.[8]
Hun ble tilbudt å stå som kandidat som ministerpresident i Niedersachsen i 1980-årene, men avslo fordi Gerhard Schröder hadde sterkere støtte.[12] I 1990 stod hun som SPDs kandidat for samme verv i Sachsen, men CDU med Kurt Biedenkopf vant valget.[12][9]
Fuchs forble medlem av Forbundsdagen inntil 2002. Hun var visepresident for SPD-fraksjonen fra 1993 til 1998 og visepresident i Forbundsdagen fra 1998 til 2002.[8]
I mange år var hun president for Deutscher Mieterbund og for Friedrich Ebert-Stiftung fra 2003 til 2010. Hun fokuserte på nasjonal og internasjonal utdannelse, støtte til unge vitenskapsfolk, og europeisk politikk for fred og sosiale reformer. Hun var ærespresident fra 2010.[8]
Fuchs var gift og hadde to barn.[13] Hun døde den 14. oktober 2019 etter lang tids sykdom.[11]
Verker
Anke Fuchs (1991). Mut zur Macht : Selbsterfahrung in der Politik (på tysk). Hamburg: Hoffmann und Campe. ISBN3-455-08428-1.[14]
