PROFILPELAJAR.COM

Angelsaksisk kristendom viser til den kristendom som utviklet seg i England i tiden etter at romerne trakk seg ut av landet i 410 og fram til den normanniske invasjon og erobring i 1066. Tradisjonelt har angelsaksisk kristendom blitt framstilt som en konflikt mellom keltisk kristendom som ble spredt av misjonærer fra Irland og romersk kristendom som ble innført til England ved Augustin av Canterbury, den første erkebiskop av Canterbury. I virkeligheten var det mer en kreativ symbiose. Angelsaksisk kristendom med særegne helgener og egen liturgi ble endret av normannerne som erstattet innlandske geistlig med fransktalende, og den engelske kirke ble i stor grad knyttet til den franske.

Gregoriansk misjon

En avbildning av Augustin i et manuskript av Beda.

Kristningen av de angelsaksiske kongedømmene begynte i 597, påvirket av keltisk kristendom fra nordvest og av den romersk-katolske kirke fra sørøst. Gradvis ble angelsaksisk hedendom og flerguderi erstattet. Den første erkebiskopen av Canterbury, Augustin, opprettet sin posisjon i 597. I 601 døpte han den første kristne angelsaksiske kongen, Æthelbert av Kent. Den siste hedenske angelsaksiske kongen, Arwald av Isle of Wight, døde i 686.

Æthelberts hustru, Bertha av Kent, datter av Charibert I, en frankisk konge og en av de merovingere, hadde sendt en prest (Liudhard) med henne. Den kristne Bertha fikk restaurert en kirke fra romersk tid øst for Canterbury og dedikerte den til Martin av Tours, merovingenes egen skytshelgen. Æthelberht, som var hedensk, aksepterte at hans hustru dyrket sin gud på hennes eget vis, og antagelig under innflytelse av sin hustru ba han pave Gregor I den store om å sende misjonærer. I 596 sendte paven Augustin sammen med en gruppe munker.

Augustin hadde tjent som praepositus (klosterforstander) ved klosteret til sankt Andreas, San Gregorio Magno al Celio, i Roma, som var grunnlagt av pave Gregor selv. Augustins følge av munker mistet motet på reisen til hedenske England, og fra Provence i Frankrike, ikke langt fra Italia, måtte Augustin snu og reise tilbake til Roma for å be sine overordnete om å oppgi dette misjonsprosjektet. Pavens mening var ikke til å endres, og han beordret om at prosjektet ikke skulle oppgis. Augustin og hans følge reiste da på nytt mot De britiske øyer og gikk i land på øya Thanet våren 597.

Æthelberht lot misjonærene bosette seg og preke i hans by i Canterbury. Ved slutten av året hadde han selv konvertert, og Augustin mottok innvielse som biskop ved Arles i Frankrike. Ved juletider hadde 10 000 av kongens undersåtter, i den grad de hadde noe valg, blitt døpt. Augustin sendte en rapport om sin suksess til pave Gregor med spørsmål om sitt arbeid. I 601 fraktet Mellitus, Justus og andre over til England pavens svar sammen med pallium (verdighetstegn for erkebiskoper) til Augustin. I tillegg ga paven gaver i form av hellige skåler, messedrakter, relikvier, bøker og lignende. Pave Gregor beordret den nye erkebiskopen å ordinere så raskt som mulig tolv underbiskoper, og sende en biskop til York som også skulle ha tolv underbiskoper. Augustin utførte ikke den planen fra paven, og heller ikke etablerte han erkebispesetet i London som Gregor hadde bestemt da beboerne i London var hedninger. Hva Augustin gjorde var å vigsle Mellitus som biskop av London og Justus som biskop av Rochester.

Pave Gregor utsendte flere praktiske mandater som angikk hedenske templer og bruk: han bestemte at templer skulle bli innviet som kirker i kristen tjeneste og ba Augustin om å omforme kristen praksis så langt som mulig til dedikerte seremonier eller fester for martyrer ettersom «han som ville klatre til luftige høyder må gå opp med skritt, ikke med store sprang». (Brev fra Gregor til Mellitus)^[1]

Augustin innviet på nytt og ombygde den gamle kirken ved Canterbury som sin katedral og grunnla et kloster tilknyttet det. Han restaurerte også en kirke og grunnla klosteret til sankt Peter og sankt Paulus utenfor murene, St. Augustine's Abbey. Han døde før klosteret var fullført, og ligger selv begravet i klosteret.

I 616 døde kong Æthelbert av Kent. Kongedømmet Kent og de angelsaksiske kongedømmer som Kent hadde innflytelse over gikk da tilbake til hedendommen for flere tiår.

Kirkemøtet i Whitby (664)

Se hovedartikkel, Kirkemøtet i Whitby

Kirkemøtet i Whitby i 664 utgjør et markant vannskille da kong Oswiu av Northumbria besluttet å følge romersk framfor keltisk religiøs praksis. Talsmannen for den dominerende fraksjonen var sankt Wilfrid fra Northumbria. Han hadde blitt meget imponert over makten og det overdådige leveviset til den katolsk kirke. Ved å benytte subsidiære argumenter om stridspørsmål som dateringen av påsken og praksis i kronraking etablerte Wilfred den religiøse-politiske modellen at kirken ikke var endelig ansvarlig for den lokale kongen, men til erkebiskopen og til paven. Det ble en tradisjon for hver erkebiskop av Canterbury å motta pallium fra paven i Roma. Denne tradisjonen varte helt fram til den engelske reformasjonen.

Angelsaksisk misjon

Angelsaksiske misjonsvirksomhet bidro til spredningen av kristendommen i Frankerriket i løpet av 700-tallet, og fortsatte da arbeidet til irske og skotske misjonærer som tidligere hadde spedt keltisk kristendom i Frankerriket.

Viktigere var misjonsvirksomheten i Norge og Island fra 1000-tallet og framover. Mens Danmark fikk misjon fra Tyskland, var det angelsaksiske prester som med de norske kongenes velsignelse etablerte en kirke i Norge og siden på Island. Også kulturelt var innflytelsen ulik Danmark. Latinske bokstaver var en del av misjoneringen og erstattet runer som viktigste skriftlige virkemiddel i Norge.

Benediktinerbevegelsen

Den benediktinske reform ble ledet av Dunstan av Canterbury i løpet av siste halvdel av 900-tallet. Reformen, basert på Benediktinerordenen, søkte å gjenopprette kirkens fromhet ved å erstatte verdslige geistlige, som ofte sto direkte under lokale landeiere og like ofte var deres egne slektninger, med munker i sølibat, ansvarlig kun til det kirkelige hierarki og til sist under paven. Denne reformen splittet England i en grad at nasjonen sto på randen av borgerkrig og hvor adelen i East Anglia, som ealdorman Æthelstan halvkonge, ealdorman Byrhtnoth og andre, støttet Dunstan; og adelen i Wessex som Æthelmær den kraftige, Ordgar og andre som støttet den opprinnelige ordningen. Disse fraksjonene mobilserte rund kong Edwy av England, som var mot Dunstan, og dennes bror Edgar som var for Dunstan.

Ved Edgars død ble hans sønn Edvard Martyren myrdet av anti-Dunstan-fraksjonen, og deres kongskandidat, den unge Æthelred, ble plassert på tronen. Denne «meste forferdelige dåd siden de engelske kom over sjøen» provoserte et slikt omskifte at de anti-Dunstan-fraksjonen måtte trekke seg, men da hadde Dunstan selv forlengst trukket seg tilbake i alderdom. Denne spliden i Englands religiøse og politiske ledelse hadde svekket landet i stor grad at det hadde lite å stille opp med mot en fornyet bølge av angrep nordfra av nordboere og vikinger.

Betydningen til den tidlige middelalderkirke

Ettersom kirken var bortimot enerådende i skrivekyndighet på denne perioden hadde den mange funksjoner som i dag er utenkelig. Kirken fungerte som en verdslig tjeneste, den opprettet juridiske dokumenter, hadde sosial tjenester og tok seg av utdannelsen. Statens skattekammer var underlagt kirken. Ved enkelte tilfeller kunne biskoper også delta i den politiske og militære ledelsen av landet. Rettssaker ble utført av munker. Kirken hadde en prest i hver eneste landsby som også fungerte som informasjonsformidler av verdslig karakter. Kirken var selv en meget stor landeier i egen rett. Selv i den perioden da de kristne kongene var tilbakeholdende med å legge hånd på en prest, noe som betydde at kirken kunne styrke sin makt i det verdslige livet og være enerådende i det religiøse livet.

Den normanniske kirke

Etter nederlaget i 1066 under den normanniske invasjonen var det den angelsaksiske kirken som forsøkte å organisere motstanden, men feilet. Ealdred av Worcester, erkebiskop av York, som hadde kronet Harald Godwinson tidlig i 1066, var antagelig også den angelsaksiske geistlige som kronet Vilhelm Erobreren som engelsk konge juledagen 1066.^[2]

I 1070 ble det avholdt et kirkemøte i Westminster og her ble et antall angelsaksiske biskoper avsatt. I 1073 var det kun to angelsaksiske biskoper, og da Vilhelm Erobreren selv døde i 1089 var det kun én igjen, Wulfstan II av Worcester.^[3] Kirkene og klostrene ble fylt med normanniske biskoper og abbeder. Gamle angelsaksiske helgener ble nedvurdert eller erstattet med nye franske helgener. Bispesetene ble flyttet til byen selv om kun 10 prosent av England var urbant.^[4]

Referanser

^ Beda: Historia ecclesiastica gentis Anglorum, i, 30
^ Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540. London: Weidenfeld and Nicolson., s. 1
^ Barlow, Frank (1979): The English Church 1000–1066: A History of the Later Anglo-Saxon Church (andre utg.). New York: Longman, side 57
^ Matthew, Donald: Britain and the Continent 1000–1300. Hodder Arnold. 2005, side 31.

Litteratur

Chaney, William A. (1960): «Paganism to Christianity in Anglo-Saxon England», The Harvard Theological Review (1960)
Higham, N. J. (2006): (Re-)Reading Bede: the «Ecclesiastical History» in Context. London: Routledge ISBN 9780415353687 ; ISBN 041535367X
Mayr-Harting, H. (1991): The Coming of Christianity to Anglo-Saxon England;3. utg., London: Batsford ISBN 0713465891
Thomas, Charles (1981): Christianity in Roman Britain to AD 500, London: Batsford
Yorke, Barbara (2006): The Conversion of Britain, Harlow: Pearson Education