Alasdair MacIntyre
Født		Alasdair Chalmers MacIntyre 12. jan. 1929[1][2][3][4] (95 år) Glasgow
Beskjeftigelse		Filosof, universitetslærer
Utdannet ved		University of Manchester Queen Mary, University of London
Parti		Socialist Workers Party
Nasjonalitet		USA
Medlem av		American Philosophical Society American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		Aquinas Medal (2010) Guggenheim-stipendiet[5] Carus Lectures (1997)[6]
Alasdair MacIntyre på Commons

Alasdair Macintyre (født 12. januar 1929 i Glasgow) er en britisk filosof. Han er særlig kjent for sitt arbeid med moralfilosofi, særlig dygdsetikk og politisk filosofi. Han har også gjort seg bemerket innenfor teologi og filosofihistorie. Han er seniorforsker ved Centre for Contemporary Aristotelian Studies in Ethics and Politics (CASEP) ved London Metropolitan University. Han er også professor emeritus ved University of Notre Dame og Duke University.

MacIntyre studerte ved University of London og har en mastereksamen fra University of Manchester der han begynte å undervise i 1951. Etter å ha hatt tjeneste ved flere britiske universiteter flyttet han i 1969 til USA, der han har hatt stillinger ved mange universiteter, og vært gjesteforeleser ved Yale University og Princeton University.

MacIntyre konverterte til katolisismen tidlig på 1980-tallet.^{[trenger referanse]}

Videre har han vært leder for American Philosophical Association. I 2005 ble han innvalgt i American Philosophical Society.

I sin filosofiske metode har MacIntyre latt seg påvirke av narratologien,^{[trenger referanse]} og benytter fortellingen som verktøy når han utreder etikk, vitenskapshistorie, Aristoteles, R.G. Collingwood og Thomas av Aquino. Dette har bidratt til åt øke hans popularitet^{[trenger referanse]}, også utenfor den sedvanlige leserkrets som filosofer har.

MacIntyre regnes som en av samtidens fremste filosofer innen dygdsetikken.^{[trenger referanse]} Til forskjell fra mange samtidige dygdsetikere fokuserer ikke MacIntyre primært på enkeltstående etiske spørsmål, som abort, homofiles rettigheter, men fremst på de større moralske sammenhenger. Han har sagt at etikerne før opplysningstiden ofte viste større moralsk innsikt enn de senere,^{[trenger referanse]} en oppfatning han deler med blant andre Simon Blackburn, Bernard Williams, og Martha Nussbaum.^{[trenger referanse]}

Han regnes til de såkalte kommunitarianerne,^{[trenger referanse]} som i forlengelsen av Artistoteles mener at mennesket fra naturen av er samfunnsorientert, og at dette samfunn er en fellesskap som det fødes inn i. I boken After Virtue fremfører han standpunktet at 1600- og 1700-tallenes prosjekt å skjelne mellom begrep som det moralske, det teologiske, det estetiske og det legale ble mislykket. Dette anser han å ha ført til at det moderne moralske språket befinner seg i en slags uorden, noe som fører til at det blir umulig å sikre moralsk konsensus. For å danne seg en oppfatning om hva som er dygdig adferd eller hva som er rettferdig kreves imidlertid ifølge MacIntyre en bevissthet om at disse saker er historisk inkorporert i særskilte fellesskaper.^{[trenger referanse]}

Han har samarbeidet med blant annet Paul Ricœur i boken The Religious Significance of Atheism (1969), og med Stephen Toulmin i Metaphysical Beliefs, Three Essays (1957).

• A Short History of Ethics. A History of Moral Philosophy from the Homeric Age to the Twentieth Century. Routledge, London 1967, ISBN 0-415-04027-2 (Geschichte der Ethik im Überblick. Hain, Frankfurt am Main 1991, ISBN 3-445-04770-7).
• Dependent Rational Animals. Why Human Beings Need the Virtues. Duckworth, London 1999, ISBN 0-7156-2902-6.
• After Virtue. University of Notre Dame Press 1981, ISBN 0-268-00594-X; second edition 1984; third edition 2007, med nytt forord: "After Virtue after a Quarter of a Century").
• Three Rival Versions of Moral Enquiry: Encyclopedia, Genealogy, and Tradition. UND Press, Notre Dame 1990, ISBN 0-268-01877-4.
• Whose Justice? Which Rationality? UND Press, Notre Dame 1988, ISBN 0-268-01944-4.
• Die Anerkennung der Abhängigkeit. Über menschliche Tugenden. Rotbuch, Hamburg 2001, ISBN 3-434-53088-6.

• Svante Nordin, Fredlighetens politik, Axess
• J. Mikael Olsson: Tocqueville och konservatismen (2009)