Akershus slott og festning
Akershus slott og festning sett fra Ekeberg Hans-Petter Fjeld
Generelt
Sted		Oslo
Byggeår		1299
Endringer		1593–1646
Arkitektur
Periode		Idag: Renessansen
Teknikk		Murt bastionfestning
Materiale		Hovedsakelig kalkstein, også tegl
Beliggenhet
Akershus slott og festning 59°54′24″N 10°44′10″Ø
Akershus slott og festning på Commons

Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget på slutten av 1200-tallet som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær.^[a] Den ble først lagt ned som militært anlegg i 1815, men reetablert i perioden 1820–1850. Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850–1900 og ble da et militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820 og var på 1800-tallet det strengeste fengselet i Norge.^[1]

Festningen har navn etter gården Aker som eide neset hvor borgen ble bygget. Navnet er sammensatt av gårdsnavnet (fra norrønt Akr, åker), og hús i betydningen borg eller kastell. Borgen har så gitt navn til lenet, amtet og fylket Akershus. Gården Aker lå midt i Osloherad og ble valgt til kirkested (Gamle Aker kirke) og dermed fikk sognet og senere herredet også navnet Aker.

Området er fortsatt en militær festning underlagt en kommandant, og det daglige vaktholdet ivaretas av Akershus kommandantskap under avdelingen Forsvarets fellestjenester. Festningen er saluttpliktig og salutterer ved særlige høytidlige anledninger. Forsvarsmuseet, Norges Hjemmefrontmuseum og den integrerte ledelsen av Forsvaret har lokaler på Akershus festning. Etter bombeangrepet på Regjeringskvartalet har også Statsministerens kontor midlertidig tilhold på Akershus festning.

Festningsområdet utgjør et areal på rundt 170 daa og har en bygningsmasse på til sammen 91 000 m². Det indre festningsområdet er det muromkransede området, med den opprinnelige middelalderborgen og de utenforliggende bastionene. Dette er de områdene som har de best bevarte festningselementene, både når det gjelder fortifikasjonene og bygninger. Dette skyldes omfattende restaureringsarbeider i første halvdel av 1900-tallet. Det ytre festningsområdet er resten av anlegget, med festningsplassen, området rundt Forsvardepartementet og kvartalet i Myntgata. Dette består vesentlig av militær bebyggelse på 1800-tallet og ble oppført etter at festningen hadde gått ut av bruk som operativt militært anlegg og delvis på tomter til tidligere forsvarsverker. Denne bebyggelsen er tilpasset den øvrige bebyggelsen i Kvadraturen. Enkelte strukturer fra før 1814 er bevart rundt Festningsplassen, dels supplert med rekonstruksjoner.^[2]

• 
  Festningsområdets hoveddeler:
  Slott (rødt), festning (oransje), støttebygninger (gult)

  Kart: 2013
• 
  Bygninger på festningsområdet:
  1 Slott, 2 Munks tårn, 3 Knutstårnet , 4 Corps de Garde, 5 Hjemmefrontmuseet, Det dobbelte batteri, 6 Laboratiorikjøkkenet, 7 Blykjelleren, 8 Skarpenords kruttårn, 9 Det lange røde hus, 10 Store provianthus, 11 Bakeriet, 12 Fengselsdirektørboligen, 13 Den store pille, 14 Hovedvakten, 15 Barakker, 16 Kornmagasinet, 17 Fengselskirken, 18 Lille provianthus, 19 Kronprinsens kruttårn, 20 Halmlageret, 21 Høymagasinet, 22 Ridehuset på Kontraskjæret, 23 Kavalleristallen, 24 Ingeniørstallen, 25 Artilleristallen, 26 Kavallerikasernen, 27 Offisersstallen 28 Oslo militære samfund 30 Forsvarsdepartmentet, 31 Armeens depot, 32 Intendanturverkstedet, 33 Konferansehuset, 34 Forbrenningsovnhuset, 35 Artillerigården, 36 Daghuset, 37 Det nye ridehus, 38 Det gamle ridehus 39 Hovedportens vakt, 40 Stabsmusikken, 41 Skolebygningen, 42 – 43 Verkstedsbygningen, 44 Artilleriets kontorbygning 45 Materialgården, 46 Søndre, midtre og nordre brakkestokk, 47 General Glads gård, 48 Kommandantskapet, 49 – 50 Kommandantens stall 51 – 52 Artillerimagasinet, 53 Arsenalforvalterboligen, 54 Hovedarsenalet, 55 Festningens gymnastikksal, 56 Artillerikasernen

  Kart: 2013
• 
  Renessanseslottet og området rundt:
  S1 Nordfløyen, S2 Fadebursfløyen, S3 Vågehalstårnet, S4 Fruerstuefløyen, S5 Sydfløyen, S6 Blåtårnet, S7 Skriverfløyen, S8 Romerikstårnet, S9 Romeriketårnet, S10 Knutstårnet med Knuts kurtine, S11 Mausoleum, S12 Jomfrutårnet, S13 Brunnenhaus, B1 Romeriks bastion med vedhagen, B2 Stallgården, B3 Jomfruhagen, P1 Michael von Sundts plass, P2 Hovedporten, P3 Munkedammen, 2 Munks tårn 4 Corps de Garde, 12 Fengselsdirektørboligen, 13 Den store pille, 14 Hovedvakten, 15 Barakker

  Kart: 2013

I 1287 ble Oslo angivelig angrepet av den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson, men den gamle kongsgården kunne ikke forsvare byen effektivt. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble dermed tydelig.

Man vet ikke sikkert når borgen ble påbegynt, men man antar at det var i 1290-årene under kong Håkon V Magnusson, (som også anla Båhus festning og Vardøhus festning). Det antas at borgen var ferdig 1300.^[3] Første gang Akershus er nevnt i skriftlige kilder er i 1300, i et brev fra kong Håkon til Mariakirken i Oslo. Brevet sier ikke noe om hvor langt byggearbeidene da var kommet.^[4]

Jakob Nielsen regnes som byggmester til den første borgen. Han ankom Oslo i 1289, da jarl Alv Erlingsson året før hadde brent byen og drept kommandanten på kongsgården. Hertug Håkon Hålegg (1270–1319) ville bygge en mur rundt byen, men jarlen avviste denne planen. Han pekte i steden på Akersneset. Den høye knausen og den bratte skrenten ned til fjorden utgjorde i seg selv en naturlig hindring. Myrene østover mot Ekeberg hindret et stormløp derfra, og fra nord var atkomsten bare en smal åskam som kunne forsvares.^[3]

Akershus ble etter flere utbygginger en sterk festning, kanskje en av de sterkeste i Norden. I 1308 motsto borgen for første gang en beleiring. Det var den svenske hertug Erik av Södermanland som beleiret borgen sammen med en rekke norske stormenn, men beleiringen ble etter hvert brutt av en lokal norsk bondehær i slaget ved Oslo 1308. Det nye slottet ble på 1300-tallet ofte omtalt som Akersborg, siste gang denne skriveformen opptrer er i 1377.^[4]

I 1330-årene gjorde mange norske stormenn opprør mot kongefellesskapet med Sverige og tok blant annet kontroll over Akershus i perioder. Svartedauden fikk ingen umiddelbar virkning for Akershus festning. I 1360- og 1370-årene bodde Håkon VI på Akershus, og han beordret store byggearbeider på festningen.

Først i 1449–1450 ble Akershus beleiret igjen, denne gangen av den svenske kongen Karl Knutsson Bonde, men han måtte heve beleiringen etter en tid. Borgen ble ikke beleiret igjen før i 1502, da den norske adelsmannen Knut Alvsson reiste en hær fra grensestrøkene mot Sverige, inntok Akershus (og Tunsberghus) og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Samme år beleiret skotske leiesoldater i den danske kongens tjeneste Akershus. Denne beleiringen mislyktes, men etter å ha utskrevet hver tredje mann på Sørøstlandet forsøkte kongen å gjenvinne kontrollen over Akershus. På vei til fredsforhandlinger ble Knut drept av kongens menn, og på denne måten gjenvant kongen kontrollen over Akershus.

Borgen ble på nytt beleiret i 1523, denne gangen av svenske soldater. Under dekke av grevefeiden i Danmark forsøkte Gustav Vasa å sikre seg kontrollen over Norge. For å nekte fienden husvære brente Oslos befolkning sine hus og de svenske soldatene måtte kort tid etter vende hjem med uforrettet sak.

I 1527 slo lynet ned og forårsaket store skader på borgen, spesielt det indre borgområdet. Det var en svak borg som skulle motstå den avsatte kong Christian IIs beleiring fra 1531 til 1532. Store deler av mannskapet var ute på annen tjeneste, og bare 20-30 mann var tilbake i borgen da beleiringen startet. Dette visste imidlertid ikke den tallmessig overlegne Christian II da han inngikk våpenhvile med borgens høvedsmann Mogens Gyldenstjerne. I mars året etter ble beleiringen hevet av styrker fra Danmark og Lübeck. Etter denne beleiringen ble borgen utbedret og forsterket.

Om kvelden søndag 21. januar 1532 angrep Gyldenstjerne med sine soldater Hovedøya kloster, tok abbeden til fange og plyndret klosteret før de satte fyr på bygningene. Klosterets leilendingsbønder ble leilendinger under lensherren på Akershus slott og stein fra klosterruinene ble brukt til byggematerialer på Akershus festning under utbedringene og forsterkningene etter Christian IIs beleiring.

Under den nordiske syvårskrigen ble borgen igjen beleiret, denne gang i 1567 av svenske styrker, men lensherren Christen Munk hadde brent ned byen slik at de svenske troppene ble stående uten forsyninger og muligheter til å befeste seg, og måtte trekke seg tilbake.

Det var først med den dyktige, energiske og norgesorienterte Christian IV (født 1577, konge 1588–1648) at byggeaktiviteten for alvor ble satt i gang igjen. Kongens politikk baserte seg på en sterk militærmakt, og i 1593 begynte han en omfattende utbygging for å holde følge med den militærtekniske utviklingen, særlig av kanonenes ildkraft. Byggingen ble dels finansiert med en årelang ekstraskatt på Østlandet og i Agder, og dels ved pliktarbeid, også for kvinner som særlig ble satt til å bære teglstein. I 1604 sto første byggetrinn ferdig, med borgen omgitt av nye befestninger (Øvrevoll) bygget etter det italienske bastionsystem med steinkledde jordvoller. Videre utbygging foregikk i årene 1616–46.

Utbedring kunne nok trenges. Regnskapet for Akershus slott for 1593/94 oppgir: «Gitt for to små trau å bruke på fruerstuen når det regner: 6 skilling.» Og da gjaldt Akershus som Norges fineste bolig.^[5]

Men det var særlig den radikale ombyggingen av den gamle middelalderborgen til et renessanseslott som ga borgen den nye silhuetten vi kjenner i dag. Restene av det gamle hovedtårnet Vågehals ble revet, og trappetårnene Blåtårn og Romerikstårnet ble reist. Bygningene rundt borggården ble gjort sammenhengende ved ombygginger og tilbygg. Det gamle kruttkammeret under slottskirken ble ominnredet til fire fangehull, hvorav to fortsatt eksisterer. Kongens og stattholderens rom ble utbedret og rikt innredet. Den nye borgen og slottet framsto i sin samtid som en by i byen.

Christian IV ønsket å knytte byen (som fortsatt hadde samme plassering som den gamle middelalderbyen) og borgen nærmere sammen. Da Oslo brant i 1624 beordret han at byen skulle gjenreises inntil festningsmurene. Den nye byen fikk navnet Christiania og ble en festningsby omgitt av voller, med Akershus festning som citadell.

Ved freden i Brömsebro etter Hannibalfeiden i 1643–1645 måtte Danmark-Norge avstå de gamle norske landskapene Jemtland og Herjedalen, og etter krigene 1657–1660 også Båhuslen. Disse tapene og grenseendringene gjorde Akershus festning enda viktigere som nasjonal befestning. Festningen ble derfor videre utbygget under ledelse av nederlenderen Isaac van Geelkerck.

Som tidligere ble festningen fortsatt brukt som sted for kongehyllinger, stendermøter og leilighetsvis som kongebolig, i tillegg til å ivareta militære funksjoner. Men etter hvert ble de representative oppgavene mindre viktige, særlig etter at Norge mistet de fleste av sine egne riksinstitusjoner ved innføringen av eneveldet i 1660. Utover på 1600- og 1700-tallet ble de representative bygningene stadig mer umoderne og vedlikeholdet ble forsømt. Festningens preg av å være utelukkende en militær installasjon ble tydeligere. Det eneste sivile innslaget gjennom 1700-årene var Overhoffretten. De militære anleggene ble opprustet mot slutten av 1600-tallet og fram mot 1750, da de ytre forsvarsverkene ble forsterket. Etter en bybrann i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt, mens Akershus til gjengjeld ble utvidet på bekostning av bybebyggelsen. Store og mektige steinkledde voller med fremskytende bastioner gikk rundt hele festningen som opptok et nesten like stort areal som hele byen Christiania.

8. mars 1716 ble det utvidete anlegget angrepet for første gang. Den svenske kong Karl XII angrep overraskende med 10 000 mann. Kommandanten, oberst Jørgen Christopher von Klenow, samlet 3 000 forsvarere og holdt ut en langvarig beleiring før svenskene til slutt måtte trekke seg tilbake. At beleiringen av Akershus festning ikke førte til overtakelse av den, bidro til at Karl XIIs første felttog i Norge ble ansett som mislykket.

Fortifikasjonen (festningen) var umoderne rundt 1750, og fra denne tiden hadde ikke anlegget lenger noen særlig militær betydning. Etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814 ble den deaktivert som festning og deler av de ytre murene revet.

Den nye hovedstaden fikk nye byggebehov, og festningen fikk en annen funksjon etter 1814. Som følge av at den militære verdien var borte, forfalt anlegget. De ytre delene ble frigitt til byggetomter for offentlige og private formål, blant annet til nybygg for Børsen, Christiania Theater, Norges Bank og St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard. Festningens voller og omgivelser ble tatt i bruk av byens borgere som rekreasjonsområde for promenader og rusleturer, og Akershusstranden ble et populært sted for bading og fiske om sommeren og for skøyteløp om vinteren. Bygningene på Øvre festning ble brukt til mange formål, blant annet som lager. Riksarkivet holdt til der inntil 1866, med Henrik Wergeland som første sjef.

En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som Slaveriet. Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og «moralsk oppbyggelse» gjennom hardt arbeid. I stedet for å henrette kriminelle, ble de satt i tvangsarbeid. Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private. Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland.

Etter det læstadianske samiske opprøret i Kautokeino i 1852 havnet alle menn unntatt lederne Aslak Hætta og Mons Somby (som ble halshugget i Alta) på Akershus - kvinnene ble satt på Tukthuset i Trondheim. Både blant kvinnene og mennene døde flere i fangenskap.^[6] Blant de som døde i fangenskap var Peder Olsen Kautokeino, Ellen Jacobsdatter Hætta, Aslak Pedersen Rist og Henrik Aslaksen Skum. Blant de overlevende var Lars Hætta (18 år ved fengsling) som ble gitt anledning under oppholdet til å skrive den første oversettelsen av Bibelen til nordsamisk.^[7]

Utover på 1800-tallet ble det reist flere militære bygninger i områdene ved Kontraskjæret og Festningsplassen blant annet Høymagasin, Ridehus, Kommandantbolig, militære depoter og kaserner, gymnastikksal, verksteder og kontorbygninger for Forsvarsdepartementet og andre formål. De viktigste arkitektene i denne perioden var de innvandrede tyske kompanjongene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno.

Som følge av det økende forfallet og byens behov for nye tomter, ble ønsket om å rive anlegget stadig tydeligere uttalt. Maleren og forfatteren Christian Krohg var blant rivningstalsmennene. Men mot slutten av 1800-tallet våknet forståelsen for Akershus som historisk minnesmerke og motkrefter mot forfall og rivning ble omsider mobilisert.

Restaureringsarbeidene ble omfattende og varte fra århundreskiftet og helt fram til 1960. Med bakgrunn i historiske undersøkelser av professor Gustav Storm fremla arkitekt Peter Blix i 1896 det første utkastet. Dette utløste en bevilgning fra Stortinget i 1897. Debatten gikk høyt, både om prinsipper for restaureringen (hvilke tidsepoker man skulle ta vare på og hvordan), og om hvor mye areal det restaurerte anlegget skulle legge beslag på. Blant dem som fikk gjennomslag i den faglige diskusjonen var ikke overraskende kunsthistorikeren og den senere riksantikvar Harry Fett, som mente at alle tidsaldres bidrag fortjente å bli vurdert med tanke på vern, ikke bare de eldste delene fra middelalderen.

De første årene måtte restaureringen konsentrere seg om å rette opp grunnleggende skader i murer, kjellere, gulv og takkonstruksjoner, med andre ord arbeider som ikke var så synlige for befolkningen. Her spilte arkitekt Holger Sinding-Larsen en sentral rolle fra 1905 til 1925. I 1929 overtok Arnstein Arneberg oppdraget som utførende restaureringsarkitekt, i samarbeid med bl.a. arkitekt Gerhard Fischer. Store fornyelser og vedlikeholdsarbeider fortsatte fram til sluttførelsen i 1960, bare avbrutt av krigsårene 1940–1945. Fra 1960 ble det faglige ansvaret overtatt av anleggets konservator, Stephan Tschudi-Madsen.

En større restaurering sommeren 2010 har avdekket at den tidligere restaureringen, blant annet bruk av sement og fjerningen av den tidligere hvite kalkpussen som tidligere dekket slottet, har ført til en sterkere nedbryting av slottets vegger.^[8] Dette har medført at det vurderes om veggene igjen skal kalkes eller slemmes.^[8] Under restaureringen har en blant annet funnet at slottet tidligere også har hatt okerfarget kalkslemming.^[8]

Den første som i nyere tid brukte Akershus som ramme om offisielle statlige begivenheter, var Vidkun Quisling. 1. februar 1942 lot han seg utrope til «ministerpresident» ved «Statsakten» på Akershus. Han ble henrettet på festningen 24. oktober 1945, etter å vært holdt som fange der siden mai samme år.

Etter krigen ble Akershus innviet til festlokale i forbindelse med feiringen av kong Haakon VIIs 75-årsdag i 1947. I kjelleren under sørfløyen ble Det kongelige gravkapell innredet, og her er dronning Maud, kronprinsesse Märtha og kongene Haakon VII og Olav V bisatt. Det meste av restaureringsarbeidet ble avsluttet i 1962, mens Olavshallen i nordfløyen først ble fullført i 1976.

Anlegget har etter restaureringen vært regjeringens fremste representasjonsted, hvor større jubileer blir markert og offisielle middager avholdt ved statsbesøk og andre viktige begivenheter.

Parallelt med restaureringen og bruken som representasjonsted har det vært et kontinuerlig militært nærvær på Akershus festning gjennom hele 1900-tallet, i forlengelsen av en tradisjon helt tilbake til middelalderen. Anlegget har huset militære kontorer, skolevirksomhet, lagre, verksteder og lignende.

I området mot Festningskaia og Bjørvika ble det i juni 2006 ferdigstilt et nybygg som føyer sammen en del av den eksisterende bygningsmassen fra slutten av 1800-tallet. Her ble Forsvarsdepartementet og den nye integrerte ledelsen av Forsvaret samlokalisert. De eksisterende bygninger som inngår i komplekset er den såkalte Skolebygningen (bygning 49), Verkstedbygningen (bygning 52) og Artilleriets kontorbygning (bygning 53).

Det ble av Stortinget forutsatt at de gamle bygningene skulle rehabiliteres og delvis tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Behandlingen av interiører og fasader skulle følge antikvariske prinsipper. Artilleriets kontorbygning ble rehabilitert utvendig og utgjør inngangen til Ledelsesbygget. Samlet ga dette 560 nye kontorarbeidsplasser innen festningsområdet.

Utfyllende artikkel: Retterstedet på Akershus festning

På eksekusjonsplassen på Akershus ble 42 nordmenn henrettet av den tyske okkupasjonsmakten 9. og 10. februar og 17. mars 1945. De første ti ble henrettet 9. februar som represalier etter drapet på politisjef Karl Marthinsen to dager før.

Den tyske overgivelsen av Akershus festning til norske tropper i 1945 er foreviget på fotografi. Major Josef Nichterlein var Zahlmeister (intendanturoffiser) og før krigen musiker som turnerte med Albert Schweitzer. Schweitzer spilte orgel mens Nichterlein akkompagnerte på piano, og de to forble venner hele livet. Majoren ble internert i Skien og karakterisert som en fin person som «håpet at ingen trodde han foretok en Hitler-hilsen på bildet». Kaptein Hamel var derimot så aggressiv mot Aftenpostens fotograf Johannes Stage^[9] at denne lurte på om han kom til å slippe helskinnet bort. Norske polititropper fra Sverige innfant seg på Akershus 11. mai 1945 med rundt 500 mann, mens den tyske vaktstyrken var på 30 mann i tillegg til 4-500 soldater. Mange av disse stod på Festningsplassen da Milorg ankom. Terje Rollem stilte i nikkers, svært usikker på om tyskerne kom til å overgi festningen. De hadde motsatt seg overtakelsen av landsfengselet der det satt et par dødsdømte polakker. Men Akershus ble overgitt helt som avtalt, selv om det fantes ti tyskere for hver alliert og norsk soldat i Norge i de dager.^[10]

Norges Hjemmefrontmuseum dekker historien om okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, med fokus på Hjemmefrontens virksomhet og vilkår. Museet holder til i bygningen «Det dobbelte batteri og bindingsverkshus» fra 1600- og 1700-tallet.

På bakgrunn av den restaureringsfilosofi som vant fram, kan man i dagens anlegg lese de ulike historiske epokene slik Harry Fett uttrykket i debatten: «Bygningenes forskjellige dele har jo ogsaa havt aarhundreder til at vænne sig til hverandre. Akershus har smeltet sammen til et hele, det er udtryk for generationers historie ...».^[11]

Også i bygningshistorikken kommer de anleggets hovedfaser fram: Håkon Magnussons middelalderborg, Christian IVs renessanseslott, festning opp mot vår tid og til slutt restaurering og administrative funksjoner. Både selve slottet og i alt 50 bygninger er fredet både interiør- og eksteriørmessig. I tillegg er elleve bygninger erklært verneverdige eksteriørmessig, mens syv bygninger uten spesiell verneverdi (relativt nye støttefunksjoner) omfattes av de generelle vernebestemmelsene for kulturmiljøet.

Nedenfor følger en omtale av enkelte av bygningene:

Preget av middelalderborg er i dag stort sett borte, men store deler av det indre festningsområdet stammer fra denne tiden og er stein- og teglkonstruksjoner som foruten en del forbindelsesmurer inkluderer:

• Jomfrutårnet var den befestede, ytre porten og hvor slisse for fallgitter og rester av vindebroen fortsatt eksisterer.
• Våghalsen var borgens dominerende sentraltårn. Revet, men markeringer i grunnen i borggården etter fundamentet.
• Kanniktårnet (fra senmiddelalderen kalt Knutstårnet etter Knut Alvsson) var et flankeringstårn mot nord. Tårnet var plassert til høyre for angriperen etter det åpne skjolds prinsipp. Dagens tårn er delvis gjenreist på de gamle murene.
• Nordfløyen var hovedbygningen med offisielle rom som hall og kongefamiliens private værelser.
• Sørfløyen med kirke fra senmiddelalderen.
• Romeriksfløyen huset støttefunksjoner som kjøkken etc.

Etter et lynnedslag og en omfattende brann i 1527 ble store deler av anlegget nord for Våghalsen sterkt skadet, men motstod allikevel Christian IIs beleiring tre år etter.

Den svenske beleiringen i 1567 viste imidlertid at den militærteknologiske utvikling var i ferd med å løpe fra den gamle borgkonstruksjonen som i stor grad bygget på prinsippet å befinne seg høyere enn en angriper. Særlig artilleriets utvikling krevde andre konstruksjoner som hindret en angriper å nærme seg anlegget.

Den tiltaksrike Christian IV grep fatt i de store utviklingsbehovene og gav det indre festningsområdet mye av dagens utseende. Også nå ble det benyttet kalkstein og teglstein, ikke minst i videreutviklingen av bygningene fra middelalderborgen. Særlig ved at man blant annet rev både Våghalsen og det noe mindre forsvarstårnet Fuglesang ble hele slottet mer åpent og lysere. Videre ble hele festningsområdet sterkt utvidet, ved at militærteknologien krevet bastioner og voller. Her ble det såkalte italienske bastionssystem med steinkledde jordvoller bygget i årene 1593–1604 og 1616–1646 på det øvre festningsanlegget.

Blant de bygninger som ble tilført anlegget i den kommende perioden var:

• Munktårnet (etter lensherre og stattholder Christen Munk) ble oppført i 1559 som kombinert kruttårn og porttårn, til erstatning for det tidligere porttårnet Jomfrutårnet.
• Blåtårnet (i tegl) i borggården fra 1623 som ble et trappehus for Sørfløyen og som kirketårn. Tårnhetten er tekket i bly.
• Romeriksfløyen fikk en ekstra etasje i 1633 til blant annet kontorer til stattholderen. Tårnbygningen Romerikstårnet kom samtidig.
• Sørfløyen ble restaurert utover på 1600-tallet og fikk da flere representasjonsrom i stedet for den gamle hallen i Nordfløyen. Flere av rommene i Sørfløyen fikk gulvfliser, utskårede paneler, kaminer med ornamentikk, og takhimlinger med stukkatur. Rommene, blant annet dagens Christian IVs sal, fikk nye møbler, malerier og veggtepper.
• Slottskirken i Sørfløyen ble ominnredet først i 1620-årene av Christian IV, og senere i årene 1738–1742. Kong Christian VI ga altertavlen som er tegnet av generalbyggmester E. D. Haüsser.
• Festningsporten fra 1653 med bro over dagens Kongens gate til dagens ytre festningsområde.
• Skarpenords kruttårn fra 1657, også kalt Store kruttårn, oppført i bruddsteinsmur og tegl i tre etasjer og valmet tak.

Tidlig på 1800-tallet ble det bestemt at nedre festningsområde ikke skulle ha noen operativ militær verdi, med ble bebygget med støttebygninger, som:

• Det dobbelte batteri fra ca. 1692 i en halvbastion med panelt bindingsverk (som kunne fjernes i krigstid) med kanonstillinger og kasematt. Senere bygget om til dagens utseende, med tegl og åpent bindingsverk.
• Hovedvakten fra 1724 på nedre festningsområde. Dagens utseende er fra 1855.
• Brakker fra 1747 på nedre festningsområde.
• Corps de Garde fra 1751, vaktstue i barokk stil, pusset mur.
• Artilleribygningen eller Det lange, røde hus i tegl og åpent bindingsverk fra 1774 på det nedre festningsområdet (i dag informasjonssenter).
• Depotbygningen fra 1774.
• Gamle kommandantbolig fra 1780, i vertikalt panelt tømmer.
• Gamle ridehus eller Det kgl. ridehus fra 1828 mot Kontraskjæret. Arkitekt M. Arentz i pusset tegl i empirestil.
• Armeens depot fra 1832 mot Kirkegata.
• Sortieporten i murt stein fra 1834, mot Kontraskjæret.
• Laboratoriekjøkkenet fra 1836.
• Generalintendanturens kontorbygning.
• Kommandantboligen fra 1844, senere kalt General Glads bolig. Tegnet av J.H. Nebelong. Borgaktig oppført i pusset tegl med hjørnetårn.
• Vindebroen over dagens Kongens gate.
• Skolebygningen fra 1858 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
• Arsenalet fra årene 1859–1866, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno.
• Gymnastikksalen fra 1861, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno (i dag Forsvarsmuseet).
• Halmlageret fra 1861.
• Verkstedsbygningen fra 1861, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
• Div staller, kaserner og andre støttebygg fra 1890-årene.
• Artilleriets kontorbygning fra 1891 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
• Materialskur fra 1897.
• Nye ridehus fra 1900 på ytre festningsområde.
• Ridehuset på Kontraskjæret fra 1900.

• Festningsbroen over Kongensgate, ny fra 1921.
• Tyskerbrakken fra 1940.
• Tilbygg til Oslo Militære Samfunn fra 1940.
• Det kongelige mausoleum fra 1948 mellom Jomfrutårnet og Slottskirken i Sørfløyen.
• Tilbygg Ingeniørstallen fra 1949.
• Garasje fra 1970.
• Hovedportens vakt fra 1989.
• Bygg for Forsvarets integrerte ledelse fra 2006.

Anlegget er i sin helhet utført i stein fra lokale steinbrudd i tillegg til at det ble brutt kalkstein fra klosteret på Hovedøya. Mørtel til muring er produsert ved kalkindustri i Bærum. Bygging og utbedring av anlegget har i det hele tatt medført betydelig industrivirksomhet som har gitt mange arbeidsplasser.^[12]

Den eldste delen av festningen består av ortocerkalk, mens ved utbedringsarbeider er det også brukt mange andre lokale bergarter og tegl i de indre festningsdeler.

• 1497–1498 Knut Alvsson
• 1499–1502 Peder Griis
• 1527–1533 Mogens Gyldenstjerne
• 1556–1572 Christen Munk

Fra 1572 var stattholderen også øverstkommanderende på Akershus festning

Årstall angir utnevnelsesår.

• 1629 Ove Gjedde
• -
• 1654 Georg Reichwein
• 1658 Jørgen Jensen Bjelke
• 1662 Hans Jacob Schort
• 1670 Michael Opitz
• 1676 Frants Eberhard von Speckhan
• 1679 Ejler Jensen Visborg
• 1680 Hans Brostrup Schort
• 1687 Anthony Coucheron
• 1689 Nikolai de Seue
• 1706 Hans Frederik Leegel
• 1708 Ernst Bugislav Waldau
• 1709 Johan Frederik Münnich
• 1711 Nikolaj Sibbern
• 1712 Jørgen Christopher von Klenow
• 1719 Georg von Bertouch
• 1740 Johan Frederik Leben
• 1744 Jonas Bjørnsen
• 1760 Frans Grabow
• 1772 Christopher Frederik Ingenhaeff
• 1774 (fung.) Hans Jacob Henning Hesselberg
• 1806 Friedrich Gotchalk Maximilian von Haxthausen
• 1814 Jacob Frederik Schilling
• 1819 Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg
• 1833 -
• 1836 Johan Bernt Krohg
• 1854 Christian Glad
• 1862 Hans Kirkegaard Fleischer
• 1868 Harald Nicolay Storm Wergeland
• 1887 Peter Sofus Marius Elias Beichmann
• 1895 Johan Georg Hansteen Mellbye
• 1915 (fung.) Karl Sigwald Johannes Bull
• 1917 August Geelmuyden Spørck
• 1919 Karl Sigwald Johannes Bull
• 1928 Ivar Aavatsmark
• 1932 -
• 1936 Jacob Hvinden Haug
• 1945 Johan Beichmann
• 1954 Leif Sunde
• 1962 Ørnulf Dahl
• 1968 Christian Roy Kaldager
• 1990 Magne Tobias Sørensen

Liste etter Stephan Tschudi-Madsen (1999). Akershus: vårt riksklenodium 700 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223559. 

Personer som ble henretter for forbrytelser de hadde begått i forbindelse med den tyske okkupasjonen av Norge.

• Olav Aspheim
• Richard Bruns
• Einar Dønnum
• Siegfried Wolfgang Fehmer
• Albert Viljam Hagelin
• Reidar Haaland
• Karl-Hans Hermann Klinge
• Vidkun Quisling
• Rudolf Theodor Adolf Schubert
• Ragnar Skancke
• August Stuckmann
• Arne Braa Saatvedt
• Ole Wehus

Akershus slott og festning er et kulturminne og har nummer 86131 i Riksantikvarens kulturminnebase. Restene av middelalderborgen med renessanseslottet har gjennom sin alder vært fredet direkte gjennom kulturminneloven. Hele festningen med ytre anlegg ble fredet av Riksantikvaren 17. desember 2014 som det siste arrangement i Grunnlovsjubileet 2014.^[13]

Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg.

• Stiftelsen Akershus festning for Kunst og Kultur
• Liste over fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig

• 
  Akershus festning, sett fra Aker Brygge.

  Foto: Roman Cieslak
• 
  Festningen sett fra Rådhusbryggene

  Foto: Ole Brastad
• 
  Vestlige deler av festningen, med Hovedøya i bakgrunnen

  Foto: Vidariv
• 
  Inne fra festningen

  Foto: rheins

• 50 år for Akershus 1951-2001 : Akershus slotts venners jubileumsskrift : med akershusbibliografi 1300-2001 / Stephan Tschudi-Madsen (red.). A&B, 2001 ISBN 82-7694-091-9
• *Johan Ellefsen: St Hallvard 2/2005 s 37ff. Offiserene som overleverte Akershus festning.
• Landsverneplan for Forsvaret, Katalog Østlandet. Forsvarets Bygningstjeneste, Eiendomsavdelingen. 2000. ISBN 82-7972-004-9. 
• Guide til Akershus festning. Oslo, Forsvarets bygningstjeneste, 1999. 100 sider. ISBN 82-7972-002-2. Inneholder gode kart over festningsområdet og omtale av de enkelte festningsverk og bygninger.
• Ingulstad, Frid. Fra kongshall til fangehull : livet på Akershus slott. Gyldendal, 1995. (For barn og ungdom) ISBN 82-05-22771-3
• Oslo bys historie, Cappelen, 1991. ISBN 82-02-09146-2
• Rasch-Engh, Rolf. Akershus : borg, festning og beleiringer : livet på Akershus. Snarøya, 2001. ISBN 82-995878-0-8
• Schulerud, Mentz. Akershus i dikterens speil. Aventura, 1991. ISBN 82-588-0808-7
• Stangeland, Gro; Valebrokk, Eva (2001). Norges bedste Værn og Fæste. Wigestrand. ISBN 82-91370-35-4. 
• Tschudi-Madsen, Stephan. Akershus: vårt riksklenodium 700 år. Oslo: Aschehoug. s. 99. ISBN 8203223559. 
• Ustvedt, Yngvar. Slavene på Akershus : historien om vårt strengeste fengsel. Cappelen, 1999. ISBN 82-02-18464-9
• Magnussen, Kjeld. «Middelalderborgen Akershus» I: Årbok / Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring (2002)
• Akershus slotts venner. Årsskrift. Utgitt 1965-
• Byminner, tidsskrift fra Oslo Bymuseum. Temanr 2, 1999. innhold
• Isaksen, Trond Norén: Nidarosdomen eller Akershus? Dronning Mauds død og spørsmålet om kongehusets gravplass. I Byminner nr.3-2012, s.12-27
• Welle-Strand, Erling (1916-2013) (1974). Museums in Norway. ISBN 8271770039. 
• Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. s. 16. ISBN 8202141389. 

• (en) Akershus Fortress – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Forsvarsbygg om Akershus festning Arkivert 10. mai 2012 hos Wayback Machine.
• Akershus festning hos VisitOslo
• Akershus Slotts Venner
• (no) «Akershus slott og festning». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• (no) «Akershus slott og festning». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.