Christinedal, sett fra sør. De eldste delene av bygningen er fra 1901. Terrassen fra 1920-årene
Foto: Pål Giørtz
Harry Per Fett (1875–1962) var en norsk kunstsamler, kunsthistoriker, riksantikvar og fabrikkeier.[7] Han var Norges riksantikvar 1913-1946 og bygget i denne tiden opp kulturminneforvaltningen i Norge. Fett medvirket til at Norge fikk en lov om bygningsfredning i 1920 og arbeidet særlig med restaurering av kirkekunst og bevaring av Røros og Bryggen i Bergen.[8][9]
Familie og bakgrunn
Harry Per Fett ble født 8. september 1875. Han var sønn av tyske Frans Eduard Fett (1849–1911) og svenske Ester Carolina Emilia Fischer (1852–1933),[10] datter av bankdirektør Per Adolf Fischer og Christine Rickert, fra Lidköping.
Harry Fett giftet seg i 1903 med Harriet Emilie von Trepka Rode (1880–1967), datter av lege Emil Ferdinand Rode (1852–1929) og Inga Marie Caroline Sundt (1853–81) av Sundt (slekt). Deres første barn var Hugo Emil Fett (1904–1993) som arbeidet i Eduard Fett & Co, Oslo, takpapp- og vattfabrikk 1930–1984. De fikk så sønnen Per Harry Fett (1909–1996), som ble arkeolog og giftet seg med Eva Nissen Meyer (1910–2003), Norges første kvinnelige arkeolog. Senere fikk de døtrene Inga Marie, gift Gulseth, (1918–2012) og arkitekt Harriet, gift Flaatten (1919–2006).
Sønnen Per var en kjent kartlegger av vestnorske fornminner i sitt arbeid for Bergen Museum. Sønnesønnen Tryggve Fett (1943-2020) var seniorrådgiver ved Bergen Museum.[11]
Ifølge Aavitslands biografi var Fett politisk konservativ i tråd med den borgerlige bakgrunnen. Han tilhørte et sjikt som var begeistret for Fridtjof Nansen og Fedrelandslaget. Etter andre verdenskrig ble han politisk mer åpen, ble venn av den radikale Sigurd Hoel, og fikk respekt for Einar Gerhardsen, ifølge Aavitsland.[12] Harry Fett var en nær venn av den svenske Prins Eugen, yngste sønn av Oscar II.
Utdanning
Etter examen artium i 1894 og annenrangs eksamen tilbrakte han fire år på studietur i Europa på anbefaling fra sin veileder Lorentz Dietrichson (1835–1918). Dietrichson var kunsthistoriker og hadde i 1880-årene reist rundt i Europa for å studere eldre trearkitektur. Fra 1899 gjorde Fett seg gjeldende i avisenes kunstspalter og ble i 1901 engasjert av Hans Aall (1869–1946) som i 1896 hadde etablert Norsk Folkemuseum. Der ble Fett amanuensis og disputerte i 1908 til dr.philos. på avhandlingen Billedhuggerkunsten i Norge under Sverreætten.
Virke
Fett grunnla i 1910 tidsskriftet Kunst og kultur sammen med Haakon Shetelig og forlot Folkemuseet i 1911 for å ta over sin avdøde fars firma Eduard Fett & Co.. Han var sentral i Fortidsminneforeningen der han vær sekretær 1899-1908, og som han ledet fra 1911 til 1913.[13][14] Der tok Fett initiativet til en katalogisering av fornminner.
Riksantikvar
I 1913 ble det kjent at Fett skulle overta etter arkitekt Herman Major Schirmer (1845–1913), som hadde sittet kun fem måneder som Norges første riksantikvar.[15] Fett, som også i 1912 hadde søkt på stillingen og tapt, vant nå i konkurranse med historikeren Frederik Macody Lund (1863–1943) og arkitekten Holger Sinding-Larsen (1869–1938). Harry Fett ble av arkitekt Håkon Christie blant annet karakterisert som en energisk, handlingsorientert, lekende virvelvind. Sentralt i Fetts arbeid var vern av merkantile og industrielle miljø som Bryggen og Røros, en type miljø nasjonalromantikken hadde vist mindre interesse for.[12]
Fett fikk vernet Bryggen i Bergen, bergstaden Røros og Basarene i Oslo.[16] Fett tok initiativ til det mobile galleriet Kunst på Arbeidsplassen i 1950, fire år etter at han gikk av som riksantikvar. Blant Fetts nederlag var rivingen av Empirekvartalet i Oslo for å gi plass til Regjeringskvartalet.[12]
Fabrikkeier
Som fabrikkeier drev han takpapp-fabrikken Høienhall fabrikker som faren hadde etablert i Kristiania i 1891, etter å tidligere (fra 1871) ha holdt det gående som Vallø Pap & Uldfabrik på Vallø utenfor Tønsberg inntil en brann i 1889.[17] Eiendommen ble kjøpt fra Eduards venn, Peter W. Kildal som hadde drevet krittmølle her. Høienhall fabrikker ble landets eldste takpappfabrikk og hadde på det meste 200 ansatte. Fabrikken lå på området som i dag er mellom dagens Bryn Senter og Østensjøveien.
Fett var kjent for sosiale tiltak og velferdstilbud for fabrikkens arbeidere. Etter hans død overtok eldstesønnen Hugo Fett (1903–1983) som eier i 1963 og fabrikken ble kontorlokaler. Hugo Fett var styreleder for Kunst på Arbeidsplassen fra 1963 til 1974. Fabrikken ble nedlagt i 1973.[18] I 2007 ble Christinedal solgt ut av familien. Bygningene revet, og i 2011 ble det oppført boligblokker. Hovedbygningen Christinedal og parkanlegget ble fredet i 2009 og består. Den er per 2013 Christinedal barnehage.
Hovedbygningen på Christinedal ble oppført i 1901 av faren, som oppkalte den etter sin svigermor Christine. Det bærer preg av å være tyskinspirert, med grønnmalt bindingsverk urtmurt med rød murstein. Fett flyttet inn etter farens død i 1911, da han også overtok driften. Det var her Harry installerte sin etterhvert betydelige malerisamling. Han hadde dekorert «Krohg-salen» med verker av Christian Krohg[19] og han hadde verker av Erik Werenskiold og Gerhard Munthe.
Hans boksamling var ved hans død i 1962 på rundt 40 000 bind. Han ga selv ut en mengde bøker og skrifter[20] med et sterkt kulturfilosofisk preg, blant annet Norges malerkunst i middelalderen (1917) og Vort nationale enevelde (1925).
Fett foretok flere renoveringer av hovedbygningen, blant annet i 1937 assistert av arkitekt Arnstein Arneberg og hans bror Einar Arneberg. Etter at fabrikken brant i 1917 brukte man stein fra hagen til gjenoppmuring, og i steinbruddet anla han en kunstnerisk terrasse i mosaikk sammen med malervennen Oluf Wold-Thorne, direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo Hans Dedekam (1878–1928), Carl Berner (arkitekt) (1877–1943), maleren Henrik Sørensen (1882–1962), redaktør Rolf Thommessen (1879–1939) og arkitekt Magnus Poulsson (1891–1958), så han hadde mange venner med innflytelse i alle aldre.[21]
