Wilhelm Voigt

Wilhelm Voigt
Født13. feb. 1849[1][2]Rediger på Wikidata
Sovetsk
Død3. jan. 1922[1]Rediger på Wikidata (72 år)
Luxembourg by
BeskjeftigelseBedrager Rediger på Wikidata
NasjonalitetLuxembourg
Kongeriket Preussen
Det tyske riket
GravlagtCimetière Notre-Dame
Wilhelm Voigt på Commons

Friedrich Wilhelm Voigt (født 13. februar 1849, død 3. januar 1922) var en bedrager i det keiserlige Tyskland. Som arbeidsløs skomaker og tidligere straffedømt utga han seg i 1906 som prøyssisk militæroffiser i hæren.[3] Iført kapteinsuniform forlangte han fra byadministrasjonen i Köpenick, nå bydel i Berlin,mer enn 4 000 tyske mark fra kommunekassen, og fikk det. Voigt ble pågrepet noen dager etter, dømt til fengsel, men benådet av keiser Wilhelm II etter to år. Voigts frekke bløff har ført til uttrykket «køpenickiade» om tilsvarende dristige svindler, særlig der noen urettmessig utgir seg for å være myndighetsperson.[4]

Tidlig liv

Voigt ble født i Tilsit, Preussen (nå det sovetiske Kaliningrad oblast). I 1863, 14 år gammel, ble han dømt til 14 dagers fengsel for tyveri, noe som førte til at han ble utvist fra skolen. Han gikk i skomakerlære hos sin far.

Mellom 1864 og 1891 ble Voigt dømt til fengsel for i alt 25 år for tyveri, forfalskning og innbrudd. Den lengste straffen var en 15-års dom for et mislykket innbrudd i domstolens kassererkontor. Han slapp ut 12. februar 1906.

Voigt ble drevet fra sted til sted før han til slutt bosatte seg hos sin søster i Rixdorf i nærheten av Berlin. Han var en kort tid ansatt hos en velrenommert skomaker til det lokale politiet jaget ham fra Berlin som uønsket, utelukkende basert på det faktum at han var en eks-fange. Den 24. august 1906 reiste han offisielt til Hamburg, selv om han forble i Berlin som uregistrert bosatt.

«Kapteinen i Köpenick»

Statue av Wilhelm Voigt som «kapteinen i Köpenick» (der Hauptmann von Köpenick) utenfor rådhuset i Köpenick (Rathaus Köpenick), den tidligere byen som i dag er en del av Berlin. 
Minneplakett på Köpenick rådhus over Wilhelm Voigt som «Köpenick-kapteinen». Teksten forklarer hendelsen i 1906 som ga opphav til uttrykket «køpenickiade», og hvordan Carl Zuckmayers skuespill gjorde skomakeren til en berømt litterær figur.
Frimerke utgitt av Deutsche Post 2006 med tegning av den berømte «Köpenick-kapteinen».

16. oktober 1906 Voigt var klar for sitt neste kupp. Han hadde kjøpt deler av en brukt kaptuniform fra forskjellige butikker og testet virkningen på soldater. Han hadde trukket seg fra skomakerverkstedet i ti dager tidligere. Han tok uniform ut fra bagasjeoppbevaringen, satte den på og gikk til den lokale hærens brakker, stoppet fire grenaderer og en sersjant på vei til brakkene og ba dem om å komme med ham, en ordre de etterfulgte uten å stille spørsmål.Han ba kommanderende sersjant om å melde fra til sine overordnede, og senere kommanderte han ytterligere seks soldater fra en skytebane i nærheten. Så tok han toget til Köpenick, øst for Berlin, okkuperte byens rådhuset (Rathaus Köpenick) med sine soldater og ba dem om å stenge alle utganger. Han beordret også politiet til å sørge for «lov og orden og hindre telefonering til Berlin i en time» via det lokale postkontoret.

Voigt fikk kasserer von Wiltberg og ordfører Georg Langerhans arrestert, angivelig for mistanke om falsk bokføring og konfiskerte 4 002 mark og 37 pfennig i et uttak han signerte med navnet på sin tidligere fengselsdirektør. Deretter kommanderte Voigt to vogner kjørt frem, og han befalte grenaderene om å ta de arresterte til Neue Wache i Berlin for avhør. Han beordret de gjenværende vaktene å bli værende en halv time, og dro selv til jernbanestasjonen. Bedrageren byttet senere til sivile klær og forsvant.

Oppdagelse  og arrest

Uniformen som Wilhelm Voigt brukte som kaptein i Köpenick

I de følgende dagene spekulerte den tyske pressen på hva som egentlig hadde skjedd. På samme tid drev hæren drev sin egen undersøkelse. Publikum så ut til å være positive og moret seg over den dristige skurken.

Voigt ble arrestert den 26. oktober og 1. desember ble han dømt til fire års fengsel for forfalskning, for å utgi seg for å være offiser og urettmessig fengsling av ordførere og kasserer. Men mye av den offentlige opinion var på hans side. Den tyske keiser  Wilhelm II benådet ham 16. august 1908. Det er noen som hevder at selv keiseren moret seg over hendelsen som referererte til ham som en «vennlig kjeltring», og var fornøyd med den myndighet og ærbødighet som hans militære åpenbart måtte ha blant befolkningen.[5]

Etterspill

Voigt besluttet å tjene på sin berømmelse. Hans voksfigur dukket opp i vokskabinettet i Unter den Linden fire dager etter han ble løslatt. Han dukket opp i muséet for å signere sine bilder, men offentlige tjenestemenn stengte ham ute samme dag. Han dukket opp i små teatre i et skuespill som skulle forestille ham og han signerte flere bilder som kaptein i Köpenick. På tross av forbudet turnerte han i Dresden, Wien og Budapest i forskjellige show, restauranter og fornøyelsesparker, og i 1909 utga han en bok i Leipzig, Wie ich Hauptmann von Köpenick wurde. Mein Lebensbild von Wilhelm Voigt, genannt Hauptmann von Köpenick. Boken solgte godt. Selv om hans USA-turné nesten ble mislykket fordi myndighetene nektet ham visum kom han i 1910 via Canada. Han endte opp i Madame Tussauds vokskabinett i London.

I 1910 flyttet han til Luxembourg og arbeidet som servitør og skomaker. Han fikk et liv med pensjon fra en rik enke i Berlin.[6] To år senere kjøpte han et hus og pensjonerte seg, men inflasjonen etter første verdenskrig ødela hans rikdom. Voigt døde i Luxembourg i 1922.

Skuespill og filmer

I 1931 utgav den tyske forfatteren Carl Zuckmayer skuespillet Der Hauptmann von Köpenick. Ein deutsches Märchen., der forfatteren flytter fokus og viser hvordan Voigts omgivelser og livssituasjon hjalp til å forme skomakerens plan. En norsk oversettelse av Oskar Braaten kom allerede samme år da Køpenick-kapteinen : ein tysk fabel i 3 akter, 16 bilete ble satt opp på det Det norske teatret med Ingjald Haaland i hovedrollen.[7] En engelskspråklig versjon ble skrevet av John Mortimer og først spilt av Royal National Theatre Company på Old Vic 9. mars 1971 med Paul Scofield i hovedrollen.

Ulike filmer ble produsert om Wilhelm Voigt (de fleste av dem er basert på Zuckmayers skuespill), blant dem Der Hauptmann von Köpenick (1931); Kaptein fra Köpenick (1945) med skuespilleren Albert Bassermann; Der Hauptmann von Köpenick (1956), med Heinz Rühmann; 1960-TV-filmen Der Hauptmann von Köpenick, med Rudolf Platte, og 1997 TV-filmen Der Hauptmann von Köpenickmed skuespilleren Harald Juhnke.

Den grunnleggende linje i skuespillene og filmene var en ynkelig catch-22-situasjon Voigt prøver å tjene til livets opphold i Berlin: «Ingen bolig, ingen postadresse. Intet pass. Må gå til grunne».

Referanser

  1. ^ a b filmportal.de, oppført som Friedrich Wilhelm Voigt, Filmportal-ID bcf75efcb7c840d2b992daa6a2c4c9f9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Find a Grave, oppført som Friedrich Wilhelm Voigt, Find a Grave-ID 10729341, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Køpenick-kapteinen. Et 60-årsminne fortalt av Paul Gjesdahl. NRK (the Norwegian Broadcasting Corporation). 1966-10-16. 
  4. ^ Oppslagsordet «køpenickiade» i Det Norske Akademis ordbok
  5. ^ Blundell, Nigel (1995). «The great pretender who duped a city's mayor». The World's Greatest Mistakes. New York: Bounty Books. s. 158. ISBN 0-600-57232-3. 
  6. ^ Blundell, Nigel (1995). «The great pretender who duped a city's mayor». The World's Greatest Mistakes. New York: Bounty Books. s. 158. ISBN 0-600-57232-3. 
  7. ^ Programheftet for Køpenickiade, den norske oppsetning av Zuckmayers skuespill 1931

Eksterne lenker