Etter endt studium i 1906, ble han medlem av den lokale kunstnerforeningen, og den franske Société Nationale des Beaux-Arts, som holdt en større utstilling i Grand Palais i 1907, hvor han fikk vist bilder for et internasjonalt publikum.
Han ble gift i 1908, og fikk en sønn (Gustav Wilhelm) året etter. I 1910 flyttet familien til Paris med pengestøtte fra en kunstsamler. Han ble da kjent med miljøet rundt Picasso, og andre ledende i tiden. Han deltok på utstillinger i Berlin, Köln og München. Sønnen Manfred ble født i Paris 1913, samtidig med at hans bilder ble utstilt også i USA (New York City, Boston og Chicago).
I 1914 hadde han sin første separatutstilling i Galerie Paul Lavesque i Paris.
Mentalt gikk krigens lidelser sterkt inn på ham. Han ble deprimert og flyktet til Zürich i 1916, og innredet et atelier der. Da krigen var slutt, dro han tilbake til Berlin, der han ble valgt som medlem av det prøyssiske Akademie der Künste. Han ble ikke lettere til sinns, og den 25. mars 1919 gjorde han slutt på livet. Noen av arbeidene hans ble stilt på entartete-utstillingen i München i 1937. I alt 35 av arbeidene ble inndradd.[8]
Lehmbrucks billedhoggerarbeider var hovedsakelig av menneskelige kropper. De er både naturalistisk framstilt, og samtidig ekspresjonistisk preget. Han uttrykte lidelse og anonymiserte de lidende.
Han gjorde ofte i skulpturene sine det samme som Amedeo Modigliani gjorde i maleriene, nemlig å forlenge kroppene i forhold til bredden.
Wilhelm Lehmbrucks Kniende ble brukt som blikkfang og stemningsskapende element ved den første (1955) og tredje (1964) documenta-utstillingen i Kassel.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Wilhelm-Lehmbruck, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]