Da Bouhler i 1934 ble utnevnt til sjef for Adolf Hitlers kanselli (Kanzlei des Führers - KdF), fulgte Brack med. I 1936 ble han Bouhlers stedfortreder og sjef for Amt II i kanselliet.
Fra desember 1939 til august 1941 tjenestegjorde Brack ved Dienststelle T4 under KdF og var dermed en av sjefsorganisatorene for Eutanasiprogrammet «Aktion T4», avlivingen av sinnslidende og funksjonshemmede. KdF hadde da allerede hatt ansvaret for den såkalte barne-«eutanasi». Lorenz Hackenholt var hans sjåfør.[5]
Et skriftlig oppdrag fra Hitler er datert 1. september 1939, men ble antagelig skrevet i oktober 1939.[6] Brevet nevner Hitlers lege Karl Brandt og KdFs leder, Philipp Bouhler, som «eutanasi»-ansvarlige. Bouhler overdro ledelsen av Aktion T4 stort sett til Viktor Brack. Begge var med på et møte, formodentlig i slutten av juli 1939, med flere psykiatere, om eutanasiplanleggingen.[7] Disse legene, deriblant Werner Heyde og Hermann Paul Nitsche, bygde opp et vurderingssystem som regulerte utvelgelsen av de pasientene som skulle avlives. Brack var såvel under forberedelsen som under gjennomføringen av Aktion T4 ansvarlig for utvalg og instruering av personalet. Dessuten tok han i oktober 1939 del i valget av Grafeneck som drapsanstalt[8] og var i januar 1940 tilstede under en «prøvegassing» i Brandenburg.[9] For å tilsløre Førerkanselliets lederskap av Aktion T4 ble det etablert flere dekkorganisasjoner. Brack benyttet dekknavnet Jennerwein når han arbeidet med disse dekkorganisasjonene.[10]
I januar 1940 begynte avlivingen av syke i gasskamre i anstaltene i Brandenburg og Grafeneck. Den 3. april 1940 refererte Brack på Deutsche Gemeindetag: 30 til 40 prosent av de rundt 300.000 sinnssyke i Det tyske rike var «asosiale» eller «livsuverdige» elementer. Disse ble nå flyttet til «primitive underkomster» hvor det var en høyere dødelighet. Brack ba rundt 200 kommunerepresentanter om å innvirke beroligende på befolkningen og forberede seg på å bli tilsendt urner.[11] Til tross for omfattende bestrebelser på å hemmeligholde Aktion T4, sivet det stadig ut rykter: Derfor henvendte Himmler seg den 19. desember 1940 skriftlig til Brack om at den sanne hensikt med dødsanstalten Grafeneck var blitt kjent.[12]
Under betegnelsen Sonderbehandlung 14f13[13] ble Aktion T4 sannsynligvis i slutten av mars 1941 utvidet til fanger i konsentrasjonsleirer. Dermed var Brack og andre T4-folk også satt inn som eksperter ved de nazistiske anstrengelser for å utrydde den europeiske jødedom (holocaust).
Brack var antagelig forbindelsesmann mellom Himmler og Aktion T4s dekkorganisasjoner.[14] Am 23. April 1941 sprachen Viktor Brack und Werner Heyde auf einer Tagung der Generalstaatsanwälte und Präsidenten der Oberlandesgerichte beim Reichsjustizminister. Sie stellten die Aktion T4 vor, zeigten den Brief Hitlers von 1939 und erwähnten, dass Hitler die Verabschiedung eines förmlichen Gesetzes zur „Euthanasie“ aus außenpolitischen Gründen abgelehnt hatte.[15] I 1941 tilbød han Himmler «sine» anstalter for tvangssterilisering av 3000-4000 jøder daglig ved hjelp av røntgenbestråling. Han var aktivt medvirkende ved oppbyggingen av dødsleirer og innsatsen av mobile gassingkjøretøy i Riga og Minsk.
Ved krigsslutt i 1945 ble Brack tatt av allierte soldater og internert i påvente av rettsforfølgelse.
Legeprosessen i Nürnberg
Viktor Brack under legeprosessen.
I desember 1946 ble Brack stilt for retten under legeprosessen i Nürnberg. Ettersom øvrige høyt oppsatte funksjonærer innen Nazitysklands eutanasiprogram, blant andre Philipp Bouhler og Leonardo Conti, hadde begått selvmord, var Brack en av de hovedanklagede ved rettergangen. Til sitt forsvar anførte Brack at han aldri satte spørsmålstegn ved eutanasiprogrammets legitimitet, da det var blitt beordret av Det tredje rikets statsoverhode, det vil si Adolf Hitler. Brack hevdet at han i 1939 var blitt tildelt oppgaver hvis omfang han ikke hadde mulighet til å overskue. Videre fremhevet han at steriliseringen av jøder utgjorde den siste muligheten å redde disse fra en sikker død. Brack fastholdt at hans intensjoner hadde vært gode.[16]
Den 20. august 1947 ble dommene forkynt; syv av de tiltalte, deriblant Viktor Brack, ble dømt til døden for forbrytelser mot menneskeheten og for medlemskap i en organisasjon som ble bedømt som kriminell, SS.[17]
Henry Friedlander: «Viktor Brack - Parteimann, SS-Mann und Mordmanager.» i: Ronald Smelser, Enrico Syring (utg): Die SS: Elite unter dem Totenkopf. Paderborn, 2000. ISBN 3-506-78562-1
Alexander Mitscherlich, Fred Mielke: Medizin ohne Menschlichkeit. Dokumente des Nürnberger Ärzteprozesses. 16. Auflage. Frankfurt/Main, 2004. ISBN 3-596-22003-3
Götz Aly: Die Belasteten. „Euthanasie“ 1939-1945. Eine Gesellschaftsgeschichte. Fischer, Frankfurt/Main 2013 ISBN 978-3-10-000429-1
^Das Schreiben Hitlers im Faksimile (Nürnberger Dokument PS-630)
^Thomas Vormbaum (utg.): „Euthanasie“ vor Gericht. Die Anklageschrift des Generalstaatsanwalts beim OLG Frankfurt/M. gegen Dr. Werner Heyde u. a. vom 22. Mai 1962. Berlin 2005, (Heyde-Anklage) s. 98ff.
^Himmlers skriv i Faksimile (Nürnberger Dokument NO-018)
^Begrepet Sonderbehandlung var allerede i 1939 i bruk hos Gestapo som vanlig eufemisme for henrettelse. Hedye-Anklage, s. 317f
^Termine Bracks bei Himmler am 13. Januar und 28. März 1941. Siehe: Heinrich Himmler: Der Dienstkalender Heinrich Himmlers 1941/42. Kommentiert und eingeleitet von Peter Witte, Michael Wildt, Martina Voigt, Dieter Pohl, Peter Klein, Christian Gerlach, Christoph Dieckmann und Andrej Angrick (= Hamburger Beiträge zur Sozial- und Zeitgeschichte; Quellen; Band 3) Hamburg, 1999. Seite 107 und 141
^Zur Justiztagung siehe Ernst Klee: Was sie taten. Seite 248ff
^Trials of War Criminals before the Nuernberg Military Tribunals under Control Council Law No. 10. Nuernberg October 1946 – April 1949, II, 1949–1953, s. 164–165
^Trials of War Criminals before the Nuernberg Military Tribunals under Control Council Law No. 10. Nuernberg October 1946 – April 1949, II, 1949–1953, s. 299–300
