Utsirahøyden, også kjent som Utsiraformasjonen, er en geologisk høydeformasjon på havbunnen i Nordsjøen, 200 km vest for Rogaland. Den danner østre forhøyning rundt sørlige del av Vikinggraben, mens Shetlandplattformen utgjør den vestre høyden 60 km lengre vest. Øst for Utsirahøyden følger den brede Norskerenna inn mot kysten. I perm-tiden var Utsirahøyden en landfast fjellrygg av grunnfjell.

Utsiraformasjonen er omtrent 200 km lang (nord-sør) og 50 km bred (øst-vest). Geologisk er kjernen kaledonsk grunnfjell mens dette etter permperioden er overlagt med sedimenter fra avrenning fra Baltica-kontinentet. Nederst består den av grunnfjell, deretter sandstein fra trias og jura, kalkstein fra kritt, og øverst skifer fra eocen. Den inneholder olje og gass, med blant annet fra nord Heimdalfeltet (gass), Jotunfeltet, Ringhornefeltet, Balderfeltet, Granefeltet og Sleipnerfeltet (gass).

Utsiraformasjonen består av store mengder porøs sandstein og skifer, og brukes til å lagre CO₂ fra Sleipnerfeltet; 19 millioner tonn fra 1996 til 2024.^[1] Utsiraformasjonen kan i framtiden komme til å tjene som reservoar for lagring av CO₂ i havbunnen, under et regime med CO-fangst og deponering. Formasjonen har potensial for å romme store deler av Europas CO₂-utslipp, i alt kan trolig mer enn 40 milliarder tonn CO₂ lagres i formasjonen.^[2]

I 2010 ble oljefeltet Johan Sverdrup oppdaget på Utsirahøyden. Det kan være det nest største feltet på den norske kontinentalsokkelen, etter Ekofisk. Feltet har tidligere vært kalt Avaldsnesfeltet og Aldous. Produksjonen kom igang i 2019 og forventes å kunne øke oljeproduksjonen i Nordsjøen betraktelig.

• «Utsirahøyden», fra Store norske leksikon