Tredje mellomepoke er den tidsperiode i Egypts oldstidshistorie, som strekker seg fra 21. dynasti og 26. dynasti. En rekke rivaliserende dynastier hersket i løpet av denne tidsepoken, blant annet libyere i 22. dynasti i Bubastis og 24. dynasti i Sais. Samtidig styrte Amons presteskap i Teben. Til sist ble Egypt er erobret av nubiere fra sør for Egypt.
Politisk situasjon
Epoken var preget av to maktsentre, den nye byen Tanis på Nildeltaet som det 21. dynasti flyttet til, og Teben i sør hvor Amons presteskap sikret sitt maktområde med rekke festninger i Midtre Egypt. Prestene legitimerte sine avgjørelser via guddommelige orakelbeslutninger, men ga likevel faraoene i Nildeltaet formell anerkjennelse. Flere ganger ble det forsøkt å knytte allianser ved familieforbindelser og ekteskap mellom Tanis og Teben. Herskerne i Tanis giftet seg også inn i den libysk krigeradelen som lenge hadde vært bosatt der. Tanis opprettholdt også kontakt med Midtøsten som handelsbyen Byblos og videre til Assyria. En datter av kong Siamun (986–967 f.Kr.) fra 21. dynasti giftet sin datter til kong Salomo og fikk byen Gezer i Kanaan som medgift.[1]
Dynastiene
Politiske fraksjoner ca 750 f.Kr. i løpet av tredje mellomepoke.
21. dynasti
Perioden med det 21. dynasti er karakterisert av landets kongeverdighet gikk i oppløsning. Selv under Ramses XI holdt det 20. dynasti på miste sitt grep om makten i byen Teben hvor presteskapet i økende grad ble mektige og uavhengige. Etter hans død styrte hans etterfølger Smendes I fra byen Tanis, og derfra Nildeltaet i Nedre Egypt. Presteskapet i Teben styrte i praksis Midtre og Øvre Egypt.[2] Delingen av landet var mindre betydningsfullt enn hva det kan synes ettersom både prestene og faraoene var inngifte. Organiseringen av Amontempelets besittelser over hele landet krevde skipstrafikk langs Nilen og nødvendig samarbeid. Embetet «Amons gudehustru» hadde stor betydning på grunn av orakelsvarene og ble som regel besatt av en prinsesse fra nord.[1]
22. og 23. dynasti
Egypt var klart forent da det 21. dynasti ble grunnlagt av Sjesjonk I i 945 f.Kr. (eller 943 f.Kr.). Han nedstammet fra oldtidens Libya, fra innvandrere fra stammen Mesjwasj, opprinnelig fra bortenfor Kyrenaika. Det førte til stabilitet til landet for godt over et århundre, men etter styret til Osorkon II, hadde Egypt igjen blitt revet i to stater med Sjesjonk III av den 22. dynasti som kontrollerte Nedre Egypt ved 818 f.Kr. mens Takelot II og hans sønn Osorkon (den framtidige Osorkon III) styrte Midtre og Øvre Egypt. I Teben var byen kastet en rivning mellom styrkene til Pedubast I, som hadde utropt seg selv til farao i opposisjon til den eksisterende linje med Takelot II. Disse to fraksjonene lå stridigheter inntil konflikten først ble løst i År 39 til Sjesjonk III da Osorkon avgjørende beseiret hans fiender. Han fortsatte med å grunnlegge det libyske dynasti i Øvre Egypt bestående av Osorkon III, deretter hans sønn Takelot III og til sist dennes sønn Rudamun. Kongedømmet fragmenterte raskt etter Rudamuns død hvor lokale bystater hevdet seg under konger som Peftjaubast av Herakleopolis Magna, Nimlot av Hermopolis, og Ini av Teben.
24. dynasti
Det nubiske kongedømmet i sør dro fordel av denne fragmenteringen og politiske ustabiliteten. Før Piyes militære invasjon av Egypt i hans år 20, hadde den tidligere nubiske herskeren, Kashta, allerede utvidet sin innflytelse inn i Teben da han tvang Shepenupet, den fungerende Amons gudehustru, og samtidig søster av Takelot III, til å adoptere hans egen datter Amenirdis som sin etterfølger. Deretter, tyve år senere, en gang rundt 732 f.Kr. marsjerte hans etterfølger Piye nordover og inn i Egypt, beseiret de kombinerte styrkene til flere av de innfødte egyptiske herskerne: Peftjaubast, Osorkon IV av Tanis, Iuput II av Leontopolis og Tefnakht av Sais.
25. dynasti
Nubisk faraoer i 25. dynasti.
Piye etablerte det 25. dynasti og utpekte de beseirede herskerne som sin provinsguvernører. Han ble etterfulgt først av sin bror Shabaka, og deretter av sine to sønner, henholdsvis Shebitku og Taharqa. Det forente Egypt under 25. dynasti var så stort som det hadde vært siden det nye rike. Faraoene, som Taharqa, bygget eller restaurerte templene og monumentene over hele Nildalen, inkludert i Memfis, Karnak, Kawa, Gebel Barkal og andre steder.[3][4]
Dette dynastiet ble avsluttet med at dets herskere trakk seg tilbake til hovedstaden Napata. Det var der (ved El-Kurru og Nuri) at faraoene fra dette dynastiet ble gravlagt under de første pyramider som ble bygget i Nildalen i løpet av flere århundrer.[5][6][7][8] Napata førte til etableringen av kongedømmet Kusj som blomstret i Napata og Meroë fram til minst 100-tallet e.Kr.[5]
Egypts internasjonale omdømme hadde gått betydelig tilbake ved denne tiden. Landets allierte hadde havnet innfor innflytelsessfæren til Assyria og fra rundt 700 f.Kr. var det åpenbart at det ville bryte ut krig mellom de to stormaktene. Til tross for Egypts størrelse og rikdom, hadde Assyria langt større tilgang på tømmer mens Egypt hadde kronisk knapphet, noe som gjorde det mulig for Assyria å framstille langt mer kull som det trengtes for jernsmelting og således ga landet langt større tilgang på jern, som var nødvendig for å utruste en hær. Denne ulikheten mellom de to landene ble kritisk i løpet av den assyriske invasjonen av Egypt i 670 f.Kr.[9] Farao Taharqas styre og det til hans etterfølger og fetter Tanotamun var preget av vedvarende konflikt med assyrerne. I 664 f.Kr. avgjorde assyrerne konflikten til sin fordel, samtidig herjet de Teben og Memfis.
Avslutningen av tredje mellomepoke
Øvre Egypt forble for en tid en del av området som Tanotamun kontrollerte. Nedre Egypt ble styrt fra 664 f.Kr. av herskere fra 26. dynasti, klientkonger etablert av assyrerne som uansett greide med hell å bevare Egypts uavhengighet i vanskelige tider henimot Assyria. I 656 f.Kr. okkuperte Psamtik I Teben og farao, konge av Øvre og nedre Egypt, og brakte økt stabilitet til landet i styre fra byen Sais som varte i 54 år. Fire påfølgende konger fra Sais fortsatte å lede Egypt inn i ytterligere en periode av fred og framgang fra 610 til 525 f.Kr. Beklageligvis for dette dynastiet var det en stormakt som vokste fram i østlige Asia; Perserriket. Farao Psamtik III hadde etterfulgt sin far Ahmose II i kun seks måneder før han måtte møte de persiske styrkene ved Pelusium. Perserne hadde allerede erobret Babylon og Egypt var ingen større hindring. Psamtik III ble nedkjempet, men klarte å rømme til Memfis før han til sist ble tatt til fange, tatt med til Susa, hovedstaden for den persiske konge Kambyses II. Siden ble Psamtik henrettet under påskudd om at han drev med konspirasjoner mot Kambyses. Den persiske kongen tok da formelt tittelen som farao.
Historiografi
Historiografien for denne perioden er omdiskutert av en rekke årsaker. Først er det en strid om anvendelsen av en meget kunstig betegnelse som dekker en meget lang og komplisert epoke i egyptisk historie. Tredje mellomepoke inkluderer lange perioder med stabilitet og framgang som kronisk ustabilitet og generell uro. Selve betegnelsen skygger for dette. For det andre er det betydelige problemer med kronologien som angår flere områder: første er det vanskeligheter med datering som er felles for all egyptisk kronologi, men disse er sammensatt grunnet synkronisme med bibelsk arkeologi (se artikkel Bibelsk kronologi) som også inneholder omstridte dateringer. Til sist er det en del egyptologer og bibelforskere, eksempelvis Kenneth Kitchen eller David Rohl, som har uvanlige, nyskapende, eller kontroversielle teorier om familieforholdene til dynastiene som utgjør denne perioden.
Referanser
^abKessler, Dieter (2007): «Tanis og Theben» i: Egypt. Faraoenes verden, Spektrum Forlag, s. 271
^Kitchen, Kenneth A. (1986): The Third Intermediate Period in Egypt (1100–650 BC), 3. utg., Warminster: Aris & Phillips Ltd, s. 531
^Bonnet, Charles (2006): The Nubian Pharaohs. New York: The American University in Cairo Press. ISBN 978-977-416-010-3. s. 142–154
^Diop, Cheikh Anta (1974): The African Origin of Civilization. Chicago, Illinois: Lawrence Hill Books. ISBN 1-55652-072-7. s. 219–221.
^abEmberling, Geoff (2011): Nubia: Ancient Kingdoms of Africa. New York, NY: Institute for the Study of the Ancient World. ISBN 978-0-615-48102-9. s. 10.
^Mokhtar, G. (1990): General History of Africa. California, USA: University of California Press. ISBN 0-520-06697-9. s. 161–163
^Emberling, Geoff (2011): Nubia: Ancient Kingdoms of Africa. New York: Institute for the Study of the Ancient World. s. 9–11.
^Silverman, David (1997): Ancient Egypt. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-521270-3. s. 36–37.
^Shillington, Kevin (2005): History of Africa. Oxford: Macmillan Education. ISBN 0-333-59957-8. s. 40.
Litteratur
Dodson, Aidan Mark (2001): «Third Intermediate Period» i: The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, red. av Donald Bruce Redford. Bind 3 av 3 bind. Oxford, New York, and Cairo: Oxford University Press and The American University in Cairo Press, s. 388–394.
Kessler, Dieter (2007): «Tanis og Theben» i: Egypt. Faraoenes verden, Spektrum Forlag, s. 271-289
Kitchen, Kenneth Anderson (1996): The Third Intermediate Period in Egypt (1100–650 BC). 3. utg. Warminster: Aris & Phillips Limited.
Myśliwiec, Karol (2000): The Twighlight of Ancient Egypt: First Millennium B.C.E. Overs. av David Lorton. Ithaca and London: Cornell University Press.
Taylor, John H. (2000): «The Third Intermediate Period (1069–664 BC)» i: The Oxford History of Ancient Egypt, red. av Ian Shaw. Oxford and New York: Oxford University Press, s. 330–368.
