Toppmeis

Toppmeis
Toppmeisens sang
Nomenklatur
Lophophanes cristatus
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Parus cristatus
Populærnavn
toppmeis
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieMeisefamilien
SlektLophophanes
Økologi
Habitat: skog, gjerne barskog, men også blandingsskog og løvskog
Utbredelse: Vest-Eurasia

Toppmeis (Lophophanes cristatus) er en liten fugl i meisefamilien (Paridae) og én av kun to arter i slekten Lophophanes. Arten hekker over det meste av Europa og østover til Ural i Russland. Arten er livskraftig og teller trolig rundt 5,45–9,81 millioner hekkende par, hvorav cirka 95 % har tilhold i Europa og resten lengst vest i Sentralasiatisk-Russland.[1] Seks underarter anerkjennes. Nominatformen hekker i det sørlige Fennoskandia, inkludert i Sør-Norge opp til Nordland, det sørlige Sverige og rundt Bottenvika til det sørlige Finland med Karelen.

Taksonomi

L. c. weigoldi er mørkere enn nominatformen og holder til på Den iberiske halvøya

De tre rasene weigoldi, abadiei og mitratus hybridiserer med hverandre i Vest-Europa.[2] Rasen bureschi inngår i baschkirikus, som vanskelig lar seg skille fra nominatformen.[2]

Biologi

Toppmeisen blir cirka 11,5–12 cm lang og veier omkring 9,7–15,8 g.[2] Arten har en karakteristisk fjærtopp på hodet og ei fjærdrakt hovedsakelig i ulike grånyanser, som varierer fra hvitt til sort med innslag av blekbrune (kanelfargede) toner i flankene. Fjærdrakten varierer litt i utfarging med underarten, spesielt med hensyn til innslaget av de blekbrune fargetonene i flankene. Hodetegningene framstår som spettet, mens strupen er sort og den korte halsen har en tynn sort og en litt bredere hvit ring. Ei sort sigdformet øyestripe renner gjennom øyene og buer nedover og rundt på bakre del av kinnene. Nebbet er relativt tynt, konisk og rett, og sort i fargen. De undre ekstremitetene er blågrå.[2]

Toppmeiser er stort sett stasjonære sosiale standfugler, som gjerne holder sammen med andre småfugler om vinteren. Den ferdes ofte i flokk, gjerne sammen med granmeis, svartmeis og fuglekonge, og om vinteren er den ofte å på fuglebrett sammen med gråspurv, pilfink, blåmeis og kjøttmeis.[2] På De britiske øyer er arten kun sparsomt utbredt i furuskogen (Pinus sylvestris) i Skottland, som riktig nok også inkluderer noe bjørk og or (Alnus). I Nord-Europa er den mest vanlig i barskog, og i Norge helst i granskog (Picea abies), men man finner den også i blandingsskog, parker og private hager med mer. I Sør-Europa opp til 1 800 moh, og på Balkan og i Hellas opp mot 1 000–2 300 moh.[2] Maten består for det meste små virvelløse dyr og deres larver i sommerhalvåret, gjerne supplert med frø og bær på høstparten. Arten hamstrer om høsten og gjemmer vekk insekter og frø som vinterforråd.[2]

Toppmeisen er hullruger. Hekketiden er gjerne i tidsrommet mai–juni; til juli lengst nord i utbredelsen. Det er ikke vanlig med to årlige kull lengst nord i utbredelsen, men i sør er det ganske vanlig. Det er også registrert at opp mot 20 % av hekkebestanden i Norge kan ha to årlige kull i gunstige år.[3] Territoriet vedlikeholdes og forsvares året rundt. Hunnen står for byggingen av redet, som sjelden plasseres mer enn 3 meter over bakken (opp mot 13 meter har blitt registrert) og typisk i et hulrom eller lignende. Hunnen legger normalt 5–11 egg, færrest lengst nord i utbredelsen, som hun ruger ut alene. Inkubasjonen tar typisk 13–18 dager, hvoretter ungene klekker og deretter mates av begge foreldrene de neste 16–22 dagene, da de blir flygedyktige. Ungene er imidlertid avhengig av foreldrene i ytterligere 23–25 dager etter at de har forlatt redet. Avkommet vil normalt hekke selv neste sesong. Forventet maksimum levetid er cirka 6–8 år.[2]

Inndeling

Inndelingen og rekkefølge følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman Lovette (2020).[4] Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[5][6][7] Eventuelle norske navn i parentes er ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Treliste

Referanser

  1. ^ BirdLife International. 2016. Lophophanes cristatus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22711810A87427182. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22711810A87427182.en. Downloaded on 25 December 2020.
  2. ^ a b c d e f g h Gosler, A. and P. Clement (2020). Crested Tit (Lophophanes cristatus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.cretit2.01
  3. ^ Kjell-Ove Hauge (udatert) Toppmeis Lophophanes cristatus. Norske fugler s. 420, Norsk Ornitologisk Forening. Besøkt 2020-12-25
  4. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Tits, Chickadees, and Titmice (Paridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.parida1.01
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  7. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker