Kjøttmeisen er den største av meisene, den har gul underside med et svart bånd langs midten. Svart hode med tydelige hvite kinnflekker.
Taksonomi
Hunnens bryststripe er mer usammenhengende enn hannensHannens bryststripe er mer markant enn hunnens
Det har ikke hersket enighet om alle underartene som er beskrevet. Her har vi tidligere regnet med 43 taksoner, men Birds of the World, som er synonym med Clementslista, regner nå kun med 15 underarter, fordelt i to klader. Vi har derfor valgt å følge denne inndelingen.[3] To av de tidligere kladene har fått status som selvstendige arter, med tilsammen 21 taksoner.
Kjøttmeisen måler cirka 12,5–14 cm og veier omkring 11,9–22,1 g, avhengig av underart .[2] Kjønnene er størrelsesmessig ganske like, men de skiller litt på i fjærdrakten. Arten regnes som den fysisk største i meisefamilien.[2]
Kjøttmeisen har sort hode med hvite kinn og en svart stripe langs det (hos nominatformen) gule brystet. Hannens bryststripe er bredere og sammenhengende, mens hunnens er smalere og mer usammenhengende. Hos mange av underartene er undersiden lys gråhvit eller hvit. Hos hannen er denne stripen bredere og mer distinkt enn hos hunnen, og hos et fåtall av underartene er stripen spesielt framtredende (for eksempel ssp. cinereus og spesielt ssp. nigriloris). Ryggen er grønnaktig, mens stjerten og vingene er blåaktige, og vingene har et smalt hvitt vingebånd. Flere underarter er grå eller gråhvite på ryggen. Hunnfugler og ungfugler er gjerne litt mattere i fargene og har som regler noe mindre distinkte tegninger.[2]
Kjøttmeiser er sosialestandfugler, som gjerne holder sammen med sine artsfrender. Fugler som lever i større høyder migrerer gjerne til lavereliggende områder om vinteren. Arten er også delvis eruptiv med hensyn til tilgangen på mat, som den ofte leter etter sammen med blåmeis og andre små skogsfugler i såkalte meisetog. Disse «togene» streifer rundt i et begrenset område på leting etter nye matplasser. I hekketiden splittes flokkene opp og kjøttmeishannene blir territoriale. I såkalte «erupsjonsår» er det registrert flokker på mer enn 2 000 individer; som oftest første års ungfugler fra nordlige populasjoner, der dagene har blitt for korte til at fuglene kan finne nok mat.[2]
Arten eter nesten utelukkende små virvelløse dyr og deres larver i sommerhalvåret,[2] men ellers i året eter den også frø, bær og mye annet.[2] Kjøttmeisen hamstrer ikke mat, så om vinteren er den ofte å se på fuglebrettet, der den gjerne spiser solsikkefrø, talg eller meiseboller.
Kjøttmeisen regnes i hovedsak som en monogam art. Pardannelsen varer gjerne ut hekkesesongen, og båndene kan av og til fornyes på høstparten og vare ut neste sesong (om begge kjønn fortsatt lever). Hunnen bygger redet alene, som oftest av ulike plantematerialer, dyrehår og fjær. Det plasserers gjerne i et hult tre eller i hulrom i et tre, men av og til også i vegger, steinfasader, bygninger og lignende, ofte også i fuglekasser.[2]
Hekketiden er svært variabel, med tanke på den store utbredelsen, men i hovedsak kan man si at arten hekker i perioden sent i januar til september.[2] I Norge hekker fuglen fra slutten mars til juli, og den får ofte to kull om året. Hunnen legger typisk 5–12 egg (med som oftest færre i andre legging), av og til flere (opp mot 18 egg er registrert). Inkubasjonstiden tar cirka 12–15 dager, og ungene mates av begge foreldrene. Det daglige inntaket for ungene utgjør cirka 6–7 g, men det varierer med tilgjengeligheten på mat. Ungene forlater redet etter 16–22 dager og blir uavhengige omkring åtte dager etter at de får full fjærdrakt, men de er gjerne avhengige av foreldrene i ytterligere inntil 25 dager (spesielt hannene). Og avkom fra kull nummer to blir ofte matet i opp mot 50 dager.[2]
Kjøttmeisen kan leve til den blir mer enn ti år gammel, men dødeligheten øker etter fylte fem år. Det eldste eksemplaret man har registrert ble femten år.[2]
Kjøttmeisegg (Blefjell 4. juni 2008)
Kjøttmeis på reir (Larvik 26. mai 2008)
Kjøttmeisunger (Larvik 12. juni 2008)
Inndeling og utbredelse
Inndelingen og rekkefølge følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[6] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][7] Eventuelle navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle, men kun foreløpige beskrivelser i påvente en offisiell.
^Gosler, A., P. Clement, and D. A. Christie (2020). Great Tit (Parus major), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.gretit1.01
^Boesman, P. (2016) Notes on the vocalizations of Great Tit (Parus major), Turkestan Tit (Parus bokharensis) and Green-backed Tit (Parus monticolus). HBW Alive Ornithological Note217. URL: http://www.hbw.com/node/932175 (download Dec 2016).
^Päckert, M., Martens, J., Eck, S., Nazarenko, A.A., Valchuk, O.P., Petri, B. & Veith, M. (2005) The Great Tit (Parus major) - a misclassified ring species. Biol. J. Linn. Soc.86(2): 153–174.
^Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Tits, Chickadees, and Titmice (Paridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.parida1.01
^Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
,_Parc_du_Rouge-Cloitre,_For%C3%AAt_de_Soignes,_Brussels_(26194636951).jpg)
