Da franskmennene invaderte Roma i 1809 dro han med sin onkel, kardinal Cesare Brancadoro, til Reims. I juli 1814 utførte han med stor fremgang et hemmelig oppdrag for pave Pius VII hos den østerrikske keiser.[trenger referanse] Han returnerte til Roma i 1814 og fikk ansvar for forhandlingene for Murat avgang etter franskmennenes nederlag, og for forberedelsene av pavens endelige hjemkomst til Roma i 1814.
Han ble kreert til kardinal i oktober 1826 av pave Leo XII. Da hadde han kun mottatt de lavere vigsler; han ble ikke presteviet før i 1839.