I 1975 vant han det canadiske juniormesterskapet i utfor, og ble tatt opp på landslaget i 1977. Etter en alvorlig kneskade tvang ham til å ta pause fra skisporten i mer enn ett år, tok han i desember 1981 i Gröden sine første poeng i verdenscupen. Bare tre måneder senere var han, takket være en andreplass i utforrennet i Aspen, for første gang på seierspallen.
I sesongen 1982/83 vant han utforrennene i Kitzbühel og i Aspen. I de følgende årene etablerte han seg som utforkjører i verdenstoppen. I løpet av karrieren startet han totalt i 62 utforrenn i verdenscupen, og plukket poeng i 33 av disse. Han vant tre seire, og stod på seierspallen ved ytterligere fire anledninger. Han deltok i utforrennet under OL 1984 i Sarajevo, der han endte på 9.-plass. Han kjørte også utfor i to verdensmesterskap, og ble nr. 13 i Schladming 1982 og nr. 9 i Bormio 1985.
