Teledata var i Norge navnet på en skjermbasert, elektronisk informasjonstjeneste i bruk på 1980-tallet. Informasjonen ble hentet via modem over en vanlig telefonlinje til en datamaskin med skjerm og tastatur (TV utbygd for teledata). Datidens modem hadde en lav bitrate, noe som førte til enkelt innhold og tekst og datagrafikk som så ut som tradisjonell Tekst-TV. I motsetning til tekst-TV tilbød imidlertid tjenesten toveiskommunikasjon og hadde flere av de grunnleggende egenskapene som karakteriserer seinere tiders internett. En kunne innhente informasjon og formidle bestillinger og betalinger.^[1]

Betegnelsen Teledata ble brukt om tjenesten som ble tilbudt av Televerket i Norge, og om tjenesten i Sverige og Danmark. Når en søkte etter opplysninger i andre databaser i utlandet, ble tjenesten vanligvis kalt videotex.^[2] Videotex var et standardisert format for presentasjon og formidling av informasjon fra visse databaser.^[3] Teknikken var opprinnelig en engelsk oppfinnelse lansert av British Telecom på 1970-tallet.^[4] Teledata i Norge fikk bare begrenset utbredelse innen næringslivet.

Teledata blir internasjonalt gjerne omtalt som interactive videotex eller bare videotex, men tjenesten ble kjent under forskjellige navn i forskjellige land.

• Den mest suksessfulle teledatasatsingen skjedde i Frankrike, der den franske Minitel-tjenesten ble opprettet i 1982 av landets post- og televerk. Det ble utviklet en egen terminal med skjerm, tastatur og modem. Et argument for innføringen var at kunden kunne velge mellom en Minitel-terminal, eller å motta telefonkatalogen på papir (i 1982 utgjorde telefonkatalogen for Paris cirka 1 hyllemeter). Tjenesten fikk en betydelig suksess med en mengde terminaler over hele Frankrike der en i tillegg til telefonkatalogen blant annet kunne bestille togbilletter og sjekke børskurser. De oppsto også nettjenester som var en tidlig versjon av det vi i dag (2008) kjenner fra internett. Den første tiden var det et ikke ubetydelig innslag av «rosa tjenester». Det ble anslått at ni millioner terminaler, deriblant flere PC-er og mac-er, var tilkoblet Minitel i 1999.
• I Vest-Tyskland ble tjenesten lansert som Bildschirmtext, forkortet Btx, av Deutsche Bundespost i 1983.
• British Telecom og andre innførte liknende tjenester i Storbritannia allerede i 1979 under navnene Prestel og Viewdata, men disse ble utkonkurret av velfungerende og gratis Tekst-TV-tjenester.

Teledata-tjenesten i Norge ble drevet av Televerket og fikk en viss oppmerksomhet i enkelte miljøer under den økonomiske høykonjunkturen i «jappetida» på 1980-tallet. Tjenesten krevde at brukerne hadde abonnement og egne terminaler, det vil si spesielle datamaskiner med skjerm og tastaur. Flere norske mediebedrifter, blant annet Bergens Tidende og Aftenposten, var engasjert i teledata, lokalradio og annen tidlig informasjonsteknologi i 1980-åra. Teledata ble likevel ingen økonomisk suksess i Norge, og tjenesten ble nedlagt for godt i 1995 da Internet overtok. En av pionérene bak forsøkene med teledata i Norge var designeren Petter T. Moshus.

Ordet «teledata» kan på norsk også brukes i mer generell betydning som samlebetegnelse for opplysninger hentet fra elektronisk kommunikasjon, for eksempel e-post, tekstmeldinger sendt via mobiltelefon eller nettjenester som facebook.

• Tekst-TV
• Internett

• (en) Videotex – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Kort om Teledata i Norge