Svart (på riksmål også sort) regnes i dagligtalen som en farge. Et fullstendig svart objekt absorberer alle synlige bølgelengder av lys og reflekterer ingenting.
Kunstnere har dels brukt kull og forskjellige trykksverter, avhengig av om det dreide seg om tegning eller grafikk, dels nøyd seg med å blande farger slik at effekten ble tilnærmet svart. Ved bruk av naturpigmenter blir der så godt som alltid en fargetone igjen, slik at man snakker om blåsvart eller brunsvart.
Tilnærmet rent svart pigment ble framstilt ved å forkulle elfenben som ble finmalt og tilsatt malemiddel. Elfenbenssvart ble brukt, og brukes fortsatt til å dempe farger fra lyse til mørke sjatteringer, men sjelden som ren farge på et lerret. Unntak finnes, slik som de Stijl-kunstnerne som brukte svart sammen med primærfargene. Mange fargestrålende malerier fra tidligere tider kan ha vært lasert med svart, som i tynne lag bidrar til at farger får ekstra dybde og glans.
Innen mange kunstretninger var direkte bruk av svart ikke betraktet som helt «stuerent», og det vakte oppsikt da en av impresjonistene påpekte at svart var en utmerket farge dersom den ble brukt på rett sted.
Tekst
Innen skrivekunsten har hvitt skrivemateriale og så svart tekst som mulig, vært ønskelig, siden bokstaver og tegn da fremstår som mest leselige. Det å finne fram til best mulige svarte pigmenter har derfor vært en utfordring. Kull og forskjellige varianter av sot har stort sett blitt foretrukket, men også sepia-blekk (blekksprutblekk) og annet har vært forsøkt. Mange av de tidlige svertene har vist seg å blekne eller bli brune i tidens løp.
