PROFILPELAJAR.COM

Skjematisk fremstilling av strandflaten.

Lovunden er en rauk, et bratt fjell, som hever seg over strandflaten.

Fjellene i kommunen Vega på Helgeland hever seg over strandflaten, og danner en såkalt rauk.

Strandflaten er det lave landet og det grunne kystnære sjøområdet som er typisk for det norske kystlandskapet fra Stavanger i Rogaland til Magerøya i Finnmark. Strandflaten hører med til de landformene som er mest karakteristiske for Norge, og er hovedsakelig utviklet i kvartærtiden. Denne type landskap finnes også i andre arktiske og antarktiske områder som har vært eller er nediset, f.eks. Grønland og Svalbard. Strandflate er et faguttrykk innen geomorfologi og brukes i fagene geologi og geografi.^[1]

Karakteristiske trekk

Strandflaten omfatter områder såvel på land som i sjøen, og kan deles i tre soner. Ytterst ligger en undersjøisk (submarin) sone, deretter en skjærgårdssone, og innerst en supramarin sone. Strandflate-arealene ender gjerne mot en bratt skrent på landsiden, med høyere fjell innenfor; i sjøen avsluttes strandflaten med en bratt skråning ned mot kontinentalhyllen. Strandflaten ligger nær dagens havnivå, landområdene når sjelden opp i mer enn 50 moh. og sjøområdene er vanligvis grunnere enn 50 m. Bredden på strandflaten varierer fra 50-60 km, som på Helgeland, til nesten ingenting, som ved Stad. I strandflaten ligger det mange karakteristiske fjellformasjoner, rauker. Disse har et viktig felles trekk, nemlig bratte fjellsider. Disse raukene ligger som særmerkte landemerker på kysten, f.eks. Tustnastabban på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke og Trænfjellene på Helgeland i Nordland fylke.

Bergrepet strandflate

Begrepet strandflate ble introdusert i 1894 av den norske geologen Hans Reusch. ^[2]^[3] Det norske ordet er også tatt i bruk i engelsk språk (strandflat), og Norges kyst er typeområde i den geomorfologiske beskrivelse av denne type landskap. En rekke forskere har forsøkt å forklare hvordan strandflaten har oppstått, bl.a. Nansen, Holtedahl og Tormod Klemsdal.^[1]

Prosessen som skapte strandflaten

Alderen på strandflaten har blitt diskutert i sammenheng med hvilke prosesser som har vært dominerende. Ut fra seismiske og sedimentologiske undersøkelser har en konstatert at landhevningen i tertiær tid stoppet opp for ca. 5 mill. år siden, og 4- 5 mill. år derfor er strandflatens maksimumsalder.

Strandflaten har som landskapstype en sammenheng med hav og havnivå. Bølgeerosjon, isbreerosjon og frostforvitring har vært de viktigste forslagene til å forklare hvordan strandflaten har oppstått. Noen forskere har lagt vekt på at en kombinasjon av disse prosessene har vært avgjørende.

Reusch mente at havets bølgeerosjon var den viktigste årsaken til dannelsen av strandflaten. Senere forskere har påpekt at det er vanskelig å forklare at store deler av de best utviklede strandflatearealene ligger i områder som er beskyttet mot bølgeerosjon. De store isbreene i innlandet fulgte i hovedsak fjordene ut mot havet, i områder mellom områdene med strandflate, men mindre isbreer i fjellene innenfor strandflaten kan ha hatt noe betydning for utviklingen av strandflaten.

Nansen fremholdt allerede i 1904 at frostforvitring og prosesser som involverte sjøis var viktigst. Nyere forskning (Motrøen) støtter Nansen: Hans forklaring er den som ser ut til å ha mest for seg, og den støttes av nyere undersøkelser, bl.a. på Svalbard, der den samme typer forvitring og erosjon stadig pågår.

Et viktig moment er at strandflaten bare finnes i tidligere nedisede områder. I kalde strøk kan sjøisen legge seg som en tykk ispakke langs kysten, et fenomen Nansen kalte iskallen. Løsmateriale, steiner, grus og sand, og til og med store steinblokker, kan fryse fast under isen, og deretter "plukkes" og føres bort. Tidevannet kunne løfte disse ispakkene og store mengder løsmateriale kan følge med og føres bort med strømmen.^[4] Dette er en prosess som kunne virke i flomålet, der havnivået er. Varierende havnivå under istidene har bidratt til at sjøisen har kunnet arbeide i mange nivåer, både over og under dagens havnivå. Motrøen har konkludert med at frostforvitring, kombinert med prosesser der sjøis og tidevann er aktører, synes å ha skapt strandflaten, som hovedsakelig er blitt til i kvartærtiden.^[5]

Referanser

^ ^a ^b Motrøen, s. 11
^ Lidmar-Bergström, K.; Olsson, S.; Roaldset, E. (1999). «Relief features and palaeoweathering remnants in formerly glaciated Scandinavian basement areas». Palaeoweathering, Palaeosurfaces and Related Continental Deposits. Special publication of the International Association of Sedimentologists. 27. Blackwell Science Ltd. s. 275–301. ISBN 0-632 -05311-9.
^ Olesen, Odleiv; Kierulf, Halfdan Pascal; Brönner, Marco; Dalsegg, Einar; Fredin, Ola; Solbakk, Terje (2013). «Deep weathering, neotectonics and strandflat formation in Nordland, northern Norway». Norwegian Journal of Geology. 93: 189–213.
^ Motrøen s. 16
^ Motrøen s. 23

Litteratur

Terje Motrøen: Strandflatens dannelse. Kystlandskapet som spiser seg inn i landblokken. ISBN 82-7671-104-9 Digital utgave Bibsys
Olaf Holtedahl (1953). «Strandflaten». Norges geologi. 2. Oslo: Aschehoug. s. 1027–1036.
Hans Holtedahl 1959: Den norske strandflate. Med særlig henblikk på dens utvikling i kystområdene på Møre. Norsk Geografisk Tidsskrift. 16, 285-385.
Tormod Klemsdal 1982: Coastal classification and the coast of Norway. Norsk Geografisk Tidsskrift. 36, 129-152.
Fridtjof Nansen: 1904: The bathymetrical features of the North polar seas. In Nansen F. (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific results, Vol IV. J. Dybwad, Christiania, 1-232.
Hans Reusch: Strandflaten, et nyt træk i Norges geografi. Norges geologiske undersokelse, 14, 1-14. 1894.