Champignons républicains (republikanske sopper), fransk karikatur fra 1799. Monarkiets Europa er omgitt av et hav av nye republikker som popper opp som sopp. I midten den store franske moderrepublikken omgitt av sine mindre datterrepublikker.
Den franske republikken støttet og aktivt oppmuntret spredningen av republikanske prinsipper i Europa, men like viktig var rent realpolitiske årsaker. Søsterrepublikkene var virkemidler for å kontrollere okkupert landområder gjennom en blanding av fransk og lokal makt som klientstater. Opprettelsen av republikanske regjeringer fremmet nasjonalisme over monarki, hovedsakelig bourbonerne og habsburgere.
Den franske sikkerhetspolitikken på 1700-tallet ble formulert ved å utnytte den indre tyske rivaliseringen i kombinasjon med «familiepakten» med bourbonske Spania, og den såkalte «barrière de l'est», en allianse med annenrangs makter i øst, Sverige, Polen og Det osmanske rike, for å skape en motbalanse til østerrikske habsburgveldet og senere det russiske keiserdømmet.[3]Den franske revolusjonen provoserte fiendskap mellom Østerrike og Frankrike, og ga en ny og forsterket fiendskap og rivalisering mellom Storbritannia og Frankrike. Begge disse konfliktene var drivkraften til at den franske republikken søkte å legge andre- og tredjerangs statsmakter i Vest-Europa inn under sin maktinnflytelse. Et av svarene til at Frankrike ikke lenger var i stand til å balansere Østerrike og Russland i øst var å bygge ut sitt hegemoni i vest ved å annektere østerrikske Nederlandene og Rhinland, og deretter opprette en kjede av «søsterrepublikker» langs Frankrikes grenser, hva som nå er Nederland, Belgia, Sveits og deler av Italia.[4]
Opprettelsen av faktiske søsterrepublikker var resultatet av militære omstendigheter: militære seirer, okkupasjoner, og påfølgende samarbeid mellom franske generaler, medlemmer av Nasjonalkonventet som reiste sammen med de franske hærene, franske diplomater, og lokale pro-franske, eller i det miste lokale pro-republikanske patrioter.[4]
Det republikanske ideal
I Frankrike var revolusjonær republikanisme delvis basert på å begrense korrupsjon og grådighet som de revolusjonære så på som endemisk i samtiden, men lettere å begrense i en folkelig republikk. En oppriktig og rettskaffen borger var en som ignorerte økonomisk kompensasjon og tok en forpliktelse til å stå imot og utrydde korrupsjon. Republikken var hellig, og derfor var det en nødvendighet å tjene staten på et sant representativt vis, overse egeninteresse og den enkeltes vilje.
Republikanisme krevde tjeneste av de som var villig til oppgi sine egeninteresser for det felles gode. I henhold til Bernard Bailyn, «Bevarelse av friheten hvilte på folkets mulighet til å opprettholde effektive maktovervåking over de som utøvde makt og derav i den siste analysen støttet seg på folkets årvåkenhet og moralske motstandskraft.»[5] Rettskafne borgere måtte være sterke forkjempere av friheten og utfordre korrupsjon og grådighet i regjeringen. Idealet om den rettskafne borgeres plikter ble selve fundamentet i den amerikanske revolusjon,[6]
Den franske revolusjon hadde til hensikt å oppta og legemliggjøre disse grunnleggende idealene og eksportere dem til resten av Europa. Imidlertid var de fleste av de franske søsterrepublikkene relativt kortvarige. Da den revolusjonære republikken ble Napoléon Bonapartes keiserrike ble de ofte annektert og underlagt den franske nasjonen eller ble en direkte fransk klientstat.
^Deutsch, Harold C. (1938): The Genesis of Napoleonic Imperialism, Cambridge, Harvard University Press; London, H. Milford, Oxford University Press, s. 38-39
