Rudolf Falck Ræder

Rudolf Falck Ræder
Født10. juni 1881[1]Rediger på Wikidata
Kongsvinger
Død5. aug. 1951Rediger på Wikidata (70 år)
Røde Kors klinikk (Oslo)[2]
BeskjeftigelsePolitiker, ingeniør, offentlig tjenesteperson Rediger på Wikidata
PartiFrisinnede Venstre
Senterpartiet (1935–)
NasjonalitetNorge
GravlagtUllern kirkegård[3]
Medlem avFedrelandslaget
Klubselskabet Harmonien
Frisinnede Folkepartis formann
1936–1937
ForgjengerRolf Thommessen
EtterfølgerTrygve Swensen
Stortingsrepresentant
1. januar 1931–31. desember 1936
ValgkretsTrondheim og Levanger
Rudolf Falck Ræder på Commons

Rudolf Falck Ræder (1881–1951) var en norsk ingeniør og politiker. Han var stortingsrepresentant for kjøpstedene Trondheim og Levanger fra 1931 til 1936 og tilhørte Frisinnede Folkeparti.

Familiebakgrunn og yrkeskarrière

Ræder (midten) som ung løytnant.
Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum

Han var sønn av kaptein Severin Henrik Ræder og Thora Falck. Han vokste opp på Kongsvinger, i Steinkjer og i Trondheim. Stortingsrepresentant Abraham Falck Muus var hans oldefar på morssiden,[4] og stortingsrepresentant Karen Platou var hans kusine på farssiden.

Ræder gikk først Krigsskolen og studerte så ingeniørfag ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt og Eidgenössische polytechnische Schule i Zürich.[4][5]

Han var ingeniørassistent og senere avdelingsingeniør i Vassdragsvesenet fra 1909 til 1921, overingeniør ved Sør-Trøndelag fylkes elektrisitetsforsyning fra 1921 til 1931 og deretter rådgivende ingeniør. Han var også vernepliktig offiser.[4][5]

Han giftet seg i 1911 med Alexandra Huitfeldt, datter av konsul Ivar Huitfeldt, en stor skogeier og trelasthandler i Trondheim.[4]

Politiker

Han var medlem av Trondheim bystyre fra 1931 til 1937 og satt i de lokale styrene for både Fedrelandslaget og Frisinnede Folkeparti, som lokalt beholdt navnet Frisinnede Venstre.[4]

Frisinnede Venstre var Høyres faste koalisjonspartner og ble så sent som i 1937 bystyrets tredje største parti.[6] Motstanden mot det påtvungne bynavnet Nidaros var blant årsakene til at partiet holdt stand i byen, mens det ble marginalisert på landsplan.[7]

Han var innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene Trondheim og Levanger fra 1931 til 1936 og satt hele tiden som medlem av Stortingets skog- og vassdragskomite.[4] Etter valget i 1933 var han den eneste representanten for sitt parti. Foran kriseforliket i 1935 meldte han for en periode overgang til Bondepartiet.[8]

Ræder var nestformann i Frisinnede Folkepartis hovedstyre fra 1933 til 1936 og formann fra 1936 til 1937.[4] Som partiformann var Ræder svak, men han gikk seirende ut av den lokale nominasjonsprosessen mot John Lyng. Partiet tapte imidlertid sitt stortingsmandat. Både Ræder og Lyng var imot et valgsamarbeid med Nasjonal Samling.[9]

Teknisk rådmann

Ræder var teknisk rådmann i Trondheim kommune fra 1939 til han ble avsatt av okkupasjonsmyndighetene i 1941.[4][10]

Under den andre verdenskrig, den 2. mars 1943, ble han arrestert og deretter internert på Vollan, Falstad, Grini og Mysen frem til frigjøringen i 1945.[4][10]

I 1945 ble han gjeninnsatt som rådmann, og han gikk av med pensjon i 1950.[4][10]

Æresbevisninger

Rudolf Ræders vei på Othilienborg i Trondheim er oppkalt etter ham. Den ble opparbeidet i 1960-årene.[11]

Referanser

  1. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 610[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Nidaros, Ivar Skjånes, side(r) 3, type referanse nekrolog, utgitt 9. august 1951[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Begravde i Oslo, www.begravdeioslo.no, besøkt 22. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g h i j Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet. Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814–1914. 1. Oslo: Aschehoug. s. 610–611. 
  5. ^ a b Petersen, Alf (1936). Den norske hærs vernepliktige officerer 1864–1933. Oslo: A.M. Hanches forlag. s. 484. 
  6. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). Trondheims historie. Vekst gjennom krise og krig : 1920-1964. 5. Oslo: Universitetsforlaget. s. 161–163 og 203. ISBN 82-00-22860-6. 
  7. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). Trondheims historie. Vekst gjennom krise og krig : 1920-1964. 5. Oslo: Universitetsforlaget. s. 191. ISBN 82-00-22860-6. 
  8. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider : Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyers forlag. s. 254. 
  9. ^ Langslet, Lars Roar (1989). John Lyng : Samarbeidets arkitekt. Oslo: Cappelen. s. 36–38. 
  10. ^ a b c Lid, Jon og Riis Andreas (red.) (1951). Studentene fra 1901: Biografiske opplysninger samlet til 50-års jubileet 1951. Oslo. s. 151. 
  11. ^ Adresseavisen: 7. 16. september 1966. 

Eksterne lenker