Ronald Arbuthnott Knox (født 17. februar 1888 i Kibworth Beauchamp ved Leicester i England; død 24. august 1957 i Mells i Somerset) var britisk teolog, anglikansk og deretter katolsk prest, satiriker og kriminalforfatter. Han foretok sin egen fullstendige bibeloversettelse, Knox Bible.
Knox ble i 1912 ordinert til prest i Church of England, altså som anglikaner. Men i 1917 fikk han under innflytelse fra Gilbert Keith Chesterton over til den katolske kirke, slik han sier det selv.[6] Det førte til at hans far øyeblikkelig stræk ham fra sitt testamente.[7]
Noe etter, i 1918, ble han presteviet i den katolske kirke. Inspiratoren, G. K. Chesterton, var selb High Churck anglikaner på den tiden; han var ennå ikke katolikk. I 1922 konverterte Chesterton til katolisismen, og sa at han var blitt influert av Knox' beslutning.[8]
Kriminallitteratur, kriminalfortellingens ti bud
Han utviklet i løpet av sin studietid ved Universitetet i Oxford en lidenskap for kriminallitteratur. I 1911 holdt han i Gryphon Club en satirisk tale som gav støtet til den såkalte «Sherlockian reading». Knox anvendte de historisk-kritiske metoder innen bibeleksegesen på Sherlock-Holmes-historienes «kanon», og lanserte med dette den lektyrepraksis dom søker etter løsningen på problemer med indre mosigelser mellom de forskjellige fortellinger og deres korrekte kronologi. Talen ble utgitt i 1928 i hans Essays in Satire under tittelen Studies in the Literature of Sherlock Holmes.
Utover ette forfattet han selv egne detektivromaner som The Viaduct Murder (1925), The Three Taps. A detective story without a moral (1927) og The Footsteps at the Lock (1928).
I 1929 forsøkte han som medlem av Detection Club (som han selv hadde vært med på å stifte) å oppsette regler for den ekte kriminalroman, hans «Ti bud for en fail kriminalroman» (Father Knox’s Decalogue), regler som han offentliggjorde i forordet til sin bok Best Detective Stories of 1928–1929. Ikke alle medlemmer av klubben tok disse ti budene helt alvorliog; noen oppfattet dem som en spøk.De ti budene var:.[9]
Forbryteren må nevnes tidlig i historien, men det må ikke hver hvis tanker leseren tillates å kjenne.
Alle overnaturlige eller preternaturlige årsakssammenhenger må være utelukkede.
Ikke mer enn ett hemmelig tom eller én hemmelig passasje kan tillates.
Ingen så langt ukjente giftstoffer kan benyttes, heller intet hjelpemiddel som ville kreve en lang vitenskapelig forklaring mot slutten.
Ingen kinesere må forekomme i historien (Merknad: Dette er en referanse tuil den hyppige bruk ay svært stereotype asiatiske skikkelser i detektivhistorier fra den tidsepoken)[10]
Ingen tilfeldighet må noensinne hjelpe detektiven, heller ikke kan han få noen uforklarlig intuisjon som viser seg å være rett.
Detektiven kan ikke selv være den som begår forbrytelsen.
Detektiven må tilkjenne ethvert sopr ham måtte komme over.
Detektivens «sidekick», hans «Watson», må ikke skjule for leseren noen innskytelser han måtte ha fått: hans intelligens må være litt, men bare ganske lite, under det den gjennomsnittlige leser er i besittelse av.
Tvillingbrødre, eller generelt dobbeltgjengere, må ikke inngå i fortellingeb med mindre leseren er blitt forberedt på det.
Radiobløff
I januar 1926 presenterte på Knox på BBC Radio innslaget Knox Broadcasting the Barricades, en simulert direktesending om en revolusjon i London.[11] Sendingen foregav å rapportere lynsjing av flere personer, inkludert en statsråd. Den blandet også inn den storbandmusikk fra Savoy Hotel med lyder av hotellets påståtte ødeleggelse av beskytning fra skyttergravskyts. Sendingen hevdet også at Houses of Parliament og dets klokketårn var blitt ødelagt. Fordi sendingen skjedde en snørik helg, var avislevering utilgjengelig for store deler av Storbritannia i flere dager. Mangelen på aviser skapte en mindre panikk, ettersom folk mente at kringkastingsarrangementene i London hadde skylden.
I et intervju på 1980-tallet for sin biografi This is Orson Welles (1992), sa Orson Welles at BBC-sendingen ga ham ideen til hans egen CBS Radio-dramatisering fra 1938 av «The War of the Worlds».[12] En BBC-rapport fra 2005 antydet også at Knox-sendingen kan ha påvirket Welles.[13] Manuset til sendingen er gjengitt i Essays in Satire (1928) som «A Forgotten Interlude».
Bibeloversettelse
Fader Knox' mest betydningsfulle bedrifter var på teologiens område. I 1939 forlot han Oxford og trakk seg tilbake til Shropshire, og der viet han seg til en nyoversettelse av Bibelen på gruunnlag av Vulgata (under hensyntaken til de hebraiske og greske grunntekstene). Hans oversattelse av Det nye testamente kom i 1945, og av Det gamle testamente i 1949. Han forfattet dessuten tre kommentarbind til de fire evangeliene, til Paulus-brevene og til Apokalypsen (1953–1956).
Knox anses som en av de mest innflytelsesrike katolske apologeter fra sin generasjon i Storbritannia.
^Fra Introduction til The Best Detective Stories of 1928-29. Reprinted in Haycraft, Howard, Murder for Pleasure: The Life and Times of the Detective Story, Revised edition, New York: Biblio and Tannen, 1976
^Welles, Orson, and Peter Bogdanovich, This is Orson Welles. HarperAudio, 30 September 1992. ISBN1559946806 Audiotape 4A 6:25–6:42. Welles states, "I got the idea from a BBC show that had gone on the year before [sic], when a Catholic priest told how some Communists had seized London and a lot of people in London believed it. And I thought that'd be fun to do on a big scale, let's have it from outer space — that's how I got the idea."
