Misch ble tidlig foreldreløs og vokste opp hos besteforeldrene. Etter å ha vært i malerlære, meldte han seg i 1937 til SS. Under felttoget i Polen i 1939 ble han såret ved et skudd i lungen. Under slaget ved Modlin, en sterk festing nær Warszawa, forsøkte Misch å forhandle frem dets kapitulasjon skjønt han selv var blitt såret; for dette ble han tildelt Jernkorset.[6]
Da ble frisk, meldte han seg med de beste anbefalinger fra sin sjef til ny tjeneste for SS-ObergruppenführerJulius Schaub, Hitlers sjefsadjutant, og ble ansatt.
Hitlers livvakt
Som medlem av Hitlers faste stab reiste han med den tyske toppledelsen til de ulike bunkrene hvor de til enhver tid oppholdt seg. 16. januar 1945, etter at tyskernes hadde mislyktes i sitt (aller) siste større angrep, Ardenneroffensiven, flyttet Misch med resten av Hitlers personlige stab inn i Førerbunkeren i Berlin, som han stort sett ikke forlot før sammenbruddet 2. mai. Misch tok hånd om alt direkte samband til og fra bunkeren og var den eneste i bunkeren som var bevæpnet utover vaktene ved inngangen.
Etter Hitlers selvmord 30. april 1945 og ekteparet Josef og Magda Goebbels den 1. mai 1945, utvekslet Misch og Johannes Hentschel, de to siste gjenværende i bunkeren, brev til hverandres ektefeller i tilfelle noe skulle hende med dem. Hentschel kjørte aggregatene som leverte strøm, luft og vann, også til sykehuset under Rikskanselliet, og ble tatt av russerne da de kom.
Fangenskap
Misch ble tatt til fange av russerne på Stettiner Bahnhof senere samme dag da han flyktet fra bunkeren 2. mai 1945, rett før russerne tok bunkeren. Han ble tatt med til Moskva, der han ble avhørt og angivelig torturert. Han satt i sovjetisk fangenskap i fangeleirer i Kasakhstan og Ural fram til 1954.
Tilbake til Berlin
Misch vendte hjem til Berlin og sin ektefelle Gerda etter at han ble løslatt fra fangenskapet. Han tok opp sitt tidligere yrke som maler og bodde som pensjonist bare 2 km fra Førerbunkeren.
Da Berlinmuren falt i november 1989, ble også Førerbunkeren gjenoppdaget. Misch gikk da offentlig ut og ba om at den ikke måtte bli fjernet da den er et viktig krigsminne.
Misch kom igjen i overskriftene i mai 2005 da han foreslo at det skulle reises en plakett for de drepte Goebbelsbarna og han ble beskyldt for å sverte holocaustsofrenes minne.
I april 2006 ble det sendt en dokumentarfilm om ham i den tyske TV-kanalen MDR, under tittelen «Der letzte Zeuge – Rochus Misch», (Det siste vitnet – Rochus Misch), og samtidig ble også hans memoarer utgitt i Frankrike: «J'etais garde du corps d'Hitler», (Jeg var Hitlers livvakt) som straks gikk inn på 10.-plass på den franske bestselgerlisten. Boken er også gitt ut i Sør-Amerika, Japan, Spania, Polen og Tyrkia; og ble gitt ut i Tyskland høsten 2007 med tittelen Ich war Hitlers Leibwächter.
Misch var tilsynelatende lojal overfor Hitler frem til sin død i 2013.[7]
