Rekonstruksjonistisk jødedom er en retning av rabbanittisk jødedom som er karakterisert ved:

• Troen at hvert individs personlige integritet generelt er viktigere enn tradisjonelle jødiske lover og skikker, samtidig som det er anbefalt at hver persons religiøse praksis forholder seg til tradisjoner og godtatt gruppepraksis. Dette fører generelt til større grad av tradisjonell religiøs praksis blant rekonstruksjonistiske jøder enn blant reformjøder.
• En positiv holdning til moderne kultur.
• Troen at både tradisjonelle rabbinske studiemåter og moderne forskning og tekstkritikk er gyldige måter å lære om og fra jødiske religiøse tekster.
• En ikke-fundamentalistisk måte å undervise jødiske trosprinsipp på, kombinert med synet at ingen jøde behøver å godta alle — eller noe som helst — trosprinsipp.
• Avvisningen av synet på jødene som et utvalgt folk.
• Avvisningen av mirakel og et gudssyn som er mer deistisk enn teistisk.

Rekonstruksjonismen ble utviklet av de amerikanske konservative rabbinerne Mordecai Kaplan (1881–1983) og Ira Eisenstein som en radikal fløy av konservativ jødedom i løpet av perioden fra slutten av 1920-årene til 1940-årene. Bevegelsen ble en ny hovedretning av jødedommen i og med etableringen av The Reconstructionist Rabbinical College i Philadelphia i Pennsylvania i 1968.

Mordecai Kaplan mente at de nye funnene i filosofi, vitenskap og historie ville gjøre det umulig for moderne jøder å holde på mange av de tradisjonelle teologiske standpunktene. Kaplans naturalistiske teologi har bl.a. blitt sett som en variant av John Deweys filosofi. Deweys naturalisme kombinerte ateistiske trosprinsipp med religiøs terminologi for å konstruere en religiøst sett tilfredsstillende filosofi for jøder som hadde mistet troen på tradisjonell religion.

I samsvar med noen klassiske jødiske tenkere i middelalderen, inkludert Maimonides, bekreftet Kaplan troen på at Gud ikke er personlig og at alle antropomorfiske beskrivelser av Gud i beste fall er ufullkomne metaforer. Kaplans teologi gikk enda videre og hevdet at Gud er summen av alle naturlige prosesser som lar mennesket fylle sin særlige rolle. Kaplan skrev at «å tro på Gud betyr å ta for gitt at det er menneskehetens skjebne å stige opp over råskapen og å utrydde alle former av vold og utbytting fra menneskesamfunnet». Merk at ikke alle skriftene etter Kaplan er konsistente på dette punktet; synet hans utviklet seg en del i løpet av årene, og ved nøye lesning skiller to karakteristiske teologier seg ut:

Det synet som populært sett oftest blir satt i forbindelse med Kaplan er en streng naturalisme à la Dewey — som er blitt kritisert for å bruke religiøs terminologi som kamuflasje for et ikke-teistisk, eller til og med ateistisk, ståsted. David Ray Griffin og Louis Jacobs har kritisert omdefineringen av begrepene ‘åpenbaring’ og ‘Gud’ innenfor rekonstruksjonismen som intellektuelt uærlig og som en form for «konvertering gjennom definisjon». De hevder at disse omdefineringene tillegger ikke-teistisk tro teistiske begrep. Liknende kritikk er også reist av rabbinerne Neil Gilman (Sacred Fragments, s. 200), Milton Steinberg (Simon Noveck: Milton Steinberg : portrait of a rabbi. Ktav, 1978, s. 259f.) og Michael Samuels (The Lord is My Shepherd: The Theology of a Caring God. 1996.).

Men den andre karakteristiske linjen i Kaplans skrifter viser at han i alle fall til tider trodde at Gud har ontologisk eksistens — en faktisk og absolutt eksistens uavhengig av menneskelig tro. I denne andre teologiske linjen avviser Kaplan stadig de klassiske formene av teisme og all tro på underverk, men holder seg til et ståsted som på noen måter er nyplatonsk.

De fleste rekonstruksjonistiske jøder avviser tradisjonelle former av teisme. Mange er deister, og et lite mindretall har et kabbalistisk gudssyn.

Alle ortodokse jøder, de fleste konservative jøder og noen reformjøder regner Kaplans teologi som uforenelig med klassisk jødedom. En del medlemmer av den rekonstruksjonistiske bevegelsen som på andre vis vedkjenner seg Kaplans idéer nekter å godta teologien hans. I stedet står de for et teistisk gudssyn.

I praksis er Kaplans bøker — særlig The Meaning of God in Modern Jewish Religion og Judaism as a Civilization, de facto prinsipperklæringer for rekonstruksjonismen. I 1986 vedtok the Reconstructionist Rabbinical Association (RRA) og the Federation of Reconstructionist Congregations (FRC) den offisielle Plattformen for rekonstrukjonismen (2 s.). Det er ikke en pålagt liste over prinsipper, men heller en konsensus av nåværende tro innenfor den rekonstruksjonistiske bevegelsen. [Se FRC Newsletter, september 1986, s. D–E.]

• Jødedommen blir sett på som et resultat av naturlig menneskelig utvikling.
• Det finnes ikke noen guddommelig innblanding.
• Jødedommen blir sett på som en religiøs sivilisasjon i utvikling.
• Sionisme og ‘alijjá (immigrasjon til Israel) er sett på som positivt.
• Rekonstruksjonistisk jødedom er basert på et demokratisk samfunn der lekfolket kan ta avgjørelser, ikke bare rabbinere.
• Toráen blir ikke sett på som inspirert av Gud, men bare som et resultat av den sosiale og historiske utviklingen av det jødiske folket.
• Det klassiske, teistiske gudssynet blir avvist. Gud er omdefinert som summen av de naturlige kreftene og prosessene som lar menneskeheten oppnå selvrealisering og moralsk framgang.
• Idéen at Gud valgte det jødiske folket for noe formål på noen som helst måte blir sett på som «moralsk uholdbart», fordi hvem som helst som har et slikt syn «impliserer det utvalgte samfunnets overlegenhet og avvisningen av de andre».

Sentrale punkter i plattformen er:

De fleste rekonstruksjonister tror ikke på åpenbaring (idéen at Gud på noe slags vis kan åpenbare viljen Sin til menneskeheten). Dette blir avvist som supernaturalisme. Kaplan holder i stedet på synet at åpenbaring «er å løsrive fra den naturlige sammenhengen de element av denne som gir svar på varige postulater i menneskenaturen og å integrere dem i vår egen ideologi ... resten kan arkeologien ta seg av». [The Meaning of God in Modern Jewish Religion]

Som i reformjødedommen er hovedsynet i rekonstruksjonistisk jødedom at personlig ståsted er overordnet halakhá (jødisk lov) og teologi. En krever ikke at medlemmene holder seg til noen spesifikk tro, og en krever heller ikke at halakhá må bli godtatt som bindende. Men i motsetning til klassisk reformjødedom, mener en i rekonstruksjonistisk jødedom at utgangspunktet for hver person bør være å holde seg til tradisjonell jødedom med mindre en har særlige grunner til å vike fra dette. Hovedskillet mellom rekonstruksjonistisk jødedom og den tradisjonelle jødedommen er at rekonstruksjonismen kategoriserer halakhá som folkekultur heller enn som lov. De 613 misvót (religiøse bud) har altså blitt omtolket til elementer av folkekultur som kan godtas eller settes til sides av hver menighet.

Tradisjonelle jødiske praksiser som blir fremmet inkluderer bruk av hebraisk i gudstjenesten, torástudium, daglig bønn, bruk av kippót (kalotter), talletót (bønnesjal) og tefillín (bønneremmer) under bønn og feiring av jødiske helgedager.

Rekonstruksjonistisk jødedom overlater til hver enkelt rabbiner å avgjøre om de vil forrette ved bryllup der bare én av partene er jødisk — rundt halvparten av de rekonstruksjonistiske rabbinerne gjør dette.

Rekonstruksjonismen godtar både patrilinearitet og matrilinearitet som fullverdig kriterium for jødisk status — det vil si at barn av én jødisk forelder, uansett kjønn, blir regnet som jødiske om de får en jødisk oppdragelse.

Ikke-jøders rolle i menighetslivet er et emne som er under stadig debatt i rekonstruksjonistiske menigheter, og praksisen varierer sterkt mellom menighetene. De fleste av dem prøver å finne en balanse mellom inklusjon og integritet. The Jewish Reconstructionist Federation (JRF) har offentliggjort et ikkebindende rundskriv der de har prøvd å sette opp et rammeverk for hvordan menighetene kan avgjøre politikken sin på dette punktet, og de har også satt opp det de ser på som de beste alternativene. Men disse spørsmålene blir til syvende og sist avgjort av den lokale lekfolksledelsen. [R. Edward Feld: «Can Halakha Live?», i The Reconstructionist, v. 59 (1994), b. 2, s. 64–72]

Rekonstruksjonistisk jødedom har likestilling som ett av sine grunnprinsipper og praktiserer i dag full likestilling mellom kjønnene. I praksis betyr dette at både kvinner og menn kan bruke tallét (bønnesjal) og tefillín (bønneremmer); både kvinner og menn blir talt i minján; både kvinner og menn kan lese fra Toráen; både kvinner og menn kan lede alle gudstjenester; og både kvinner og menn kan utdanne seg til og arbeide som rabbinere. Rekonstruksjonistiske menigheter har normalt ikke mehissá (fysisk skille mellom manns- og kvinnedeler av synagogerommet), og kvinner og menn sitter oftest ikke i spesielle avdelinger inndelt etter kjønn.

• Arthur Waskow

• Ḥadesh Yameinu = Renew our days : a book of Jewish prayer and meditation. Edited and translated by Rabbi Ronald Aigen. Montreal : Congregation Dorshei Emet, cop. 1996. ISBN 0-9696927-1-4
• Kol Haneshamah : songs and grace after meals. Enlarged second edition. Elkins Park, Pennsylvania (The Reconstructionist Press), cop. 1992. ISBN 0935457453

• Alpert, Rebecca T. & Staub, Jacob J. (1988): Exploring Judaism: A Reconstructionist Approach. The Reconstructionist Press
• Griffin, David (1996): artikkel i Jewish Theology and Process Thought, red. Sandra B. Lubarsky og David Ray Griffin, State University of New York Press
• Jacobs, Louis (1990): God, Torah, Israel: Traditionalism Without Fundamentalism. Cincinnati : Hebrew Union College Press.
• Kaplan, Mordecai (1994): Judaism As a Civilization , The Jewish Publications Society
• Kaplan, Mordecai (1962): The Meaning of God in Modern Jewish Religion
• Platform on Reconstructionism, FRC Newsletter, Sept. 1986, s. D, E

• Jewish Reconstructionist Federation
• Ikke-jøders rolle i rekonstruksjonistiske synagoger
• Innføring i rekonstruksjonistisk jødedom (The Reconstructionist Rabbinical College, Philadelphia, Pennsylvania, USA)
• Rekonstruksjonistisk litteraturliste

• The Reconstructionist Rabbinical College, Philadelphia i Pennsylvania, USA

• Mikvé Israel-Emanuel Curaçao (1651–) – en sefardisk rekonstruksjonistisk synagoge i Willemstad på Curaçao.
• Beth-El Zedeck (1915–) – en konservativ og rekonstruksjonistisk synagoge i Indianapolis i Indiana, USA.
• Bejt Simcha (1980–) – en liberal synagoge i Praha i Tsjekkia som er hittil eneste europeiske medlem av The Jewish Reconstructionist Federation.