Reinkarnasjon er sjelevandring eller gjenfødelse, ofte uatskillelig knyttet til den hinduistiske doktrinen om karma, loven om konsekvens. Forestillingen om menneskets gjentatte liv finner man især innen hinduisme og buddhisme. Jødedommen, kristendommen og islam avviser normalt reinkarnasjon, idet disse religioner anser at hver menneskelig unnfangelse og fødsel bringer en ny menneskesjel, og at den etterdødlige tilværelse for denne er evig og foregår i en form for paradis. Men det finnes flere andre verdensanskuelser som aksepterer reinkarnasjon, bl.a. rosenkreuzerne, antroposofer og mange brasilianske retninger. Innen islam finnes sufigrupper som tror på reinkarnasjon, det samme gjelder en del religioner som er beslektet med islam, herunder druserne, alevittene, og yezidiene.

Østens guruer har ofte betraktet sjelevandring som en forbannelse, et resultat av maya (illusjon); som skyldes sinnets misoppfatning av både menneskets og guddommens vesen.

I hinduismen går læren om reinkarnasjon under begrepet samsara. Allerede de vediske brahmaene (vedaene er skrevet fra ca. 1500 f. Kr. og fremover) spekulerte over «døden etter døden», og integrerte konseptet om gjenfødsel i sin lære. I Samhitaene (ordet betyr «samlet»; en samling vediske tekster) ble verden beskrevet som forståelig, overkommelig og kontrollerbar. Det var gudene som hadde skjenket menneskene den materielle verden, og gudene kunne bli kontrollert gjennom hymner, bønn, ritualer og ved å bringe offer.

Allerede i Upanishadene (ca. 700 f. Kr.) presenterer hinduiske filosofer verden som en illusjon (maya). virkeligheten (sat) ble snarere søkt i universets uforanderlige enhetsprinsipp, hva enten dette var rita (tingenes orden), Brahman (den uendelige) eller atman (sjelen). Den materielle verden er i konstant forandring, og denne omskiftelige natur ble kalt samsara (evig forandring eller vedvarende bevegelse).

I Upanishadene ble samsara kombinert med læren om karma, og slik oppstod den hinduiske forestillingen om at livet er basert på tidligere livs erfaringer. Karma er et årsaks- og virkningssystem som gjør at hvert enkelt individ skaper sin egen skjebne gjennom tanke, ord og handling. Så lenge mennesket er bundet av samsara fortsetter det etter døden å lengte tilbake til det fysiske livet. Målet ble følgelig en frigjørelse fra samsara. Utfordringen behandles i Upanishadene, og danner det filosofiske grunnlag ved den senere læren både i buddhismen og jainismen (en annen religion beslektet med hinduismen).

Hinduismen lærer at mennesket er guddommelig i sin natur. Så lenge mennesket forbinder sin sjel med den materielle natur, må det fødes på nytt i nye matreielle legemer. Har man sterke bånd til det materielle, må man i det neste livet "brenne opp karma" i en plante eller dyrekropp. Når det etter utallige inkarnasjoner ikke lenger føler tilknytning til materielle fenomener overvinnes karma, og reinkarneringen tar slutt. Da har mennesket oppnådd moksha, og står fri fra de faktorer som innskrenker og binder selvet til ringen av stadig fødsel og død.

Buddhismen har overtatt begrepet samsara fra hinduismen. I buddhistisk sammenheng blir samsara ofte oversatt som kretsløp, og forstås som et kretsløp av tilblivelse, endring, opphør og ny tilblivelse som alle vesener er bundet til på grunn av det som omtales som "de ugavnlige årsakene" forvirring / innbilning, grådighet og hat (skt., pali: akushala-mula); en type etisk årsaks- og virkningslære. Samsara oppfattes som negativt, og den eneste veien ut av samsara er å frigjøre seg fra årsakene: forvirring, grådighet og hat. Ifølge buddhismen har ikke livet en definert begynnelse, men er en kontinuitet der tidligere tanker og handlinger er med på å forme det man er og opplever nå, som så igjen former det man kommer til å være og oppleve videre. Sinnet som opplever er i stadig forandring, og består av fem eksistensfaktorer som kalles skandha (form, fornemmelse, persepsjon, disposisjon og bevissthet). Buddhanaturen – en væren fri for innbilning / forvirring, hat og grådighet – er ifølge buddhismen menneskets sanne vesen. Nirvana betegner brudd på samsara, og tilsvarer det hinduistiske begrepet moksha, og er oversatt med «utblåsing» eller «utslukking». Nirvana er altså det totale opphør av forvirring / innbilning, hat og grådighet. Nirvana beskrives tentativt med kvaliteter som frihet, glede, klarhet, visdom, medfølelse, etc. Buddha selv omtalte denne endelige tilstanden kun med negasjoner: "Det uskapte", "det ubetingede", "det ufødte", "det udødelige".

I den vestlige verdens tankeliv har forestillingen om flere liv, generelt vært knyttet til begreper som:

• Reinkarnasjon (latin; re = igjen, og caro, carnis = kjød) som betyr «igjen i kjødet», eller «gjenfødelse i kjødet».
• Metempsykosis (gresk, meta = etter, og empsychos = å besjele) altså gjenbesjeling.
• Transmigrasjon (latin, trans = bortenfor, og migrare = dra sin vei, flytte) og betyr i praksis å bli gjenfødt som noe lavere enn et menneske; som stein, plante eller dyr.

Ideen om flere liv ble tatt opp av Pythagoras omkring 455 f.Kr. i filosofisk form. Diogenes Laërtius forteller at Pythagoras en gang gjenkjente sjelen til en avdødd venn i en hund som ble slått. Pythagoras erklærte seg selv også som reinkarnasjon av den trojanske helten, Euphorbus. Læren om metempsykosis ble videreført av den siciliansk-greske filosofen, Empedokles (ca. 490-430 f.Kr.), og Platon (427—347 f.Kr.). Empedokles sa: «Jeg har allerede vært gutt og pike, en busk, en fugl og en umælende fisk i havet». Platon hevdet at man blir gjenfødt i en kropp i henhold til det erkjennelsesnivå man har nådd. De mest opplyste vil gjenfødes som blant annet filosofer og artister. På det laveste erkjennelsesnivået plasserte Platon tyranner.

Noen av oldtidens kristne gnostikere talte for metempsykosis, noe som ble en kilde til uoverensstemmelse med datidens kristne kirkes ledere. Irenaeus (ca. 120 – ca. 200, og fra ca. 177, en av oldkirkens betydeligste teologer; biskop i Lyon) skrev mot gnostikerne i Contra Heresies, og avskrev metempsykosis som uforenelig med kristendommen. Kirken har stort sett fulgt Irenaeus’ syn på metempsykosis og reinkarnasjon siden da. Origenes (185 – 254 e.Kr.), en kristen teolog med platonsk bakgrunn, synes å forsøke å forsvare visse aspekter ved læren om metempsykosis, især sjelens preeksistens, men innvendte også at metempsykosis ikke stemmer overens med Det nye testamente.

Læren om metempsykosis hadde innen den kristne kirke, sin siste vektige filosofiske forkjemper i neoplatonikeren, Plotin (204 – 270 e. Kr.). Han forstod gjentatte fødsler som sjelens mulighet til å lære det gode gjennom ikke-fysiske eksistenser. Etter dette hvilte doktrinen om reinkarnasjon i bakgrunnen av det vestlige åndslivet, især i visse gnostiske grupper, inntil reinkarnasjon fikk en renessanse på slutten av 1800-tallet, men da i stor grad på bakgrunn av indiske og orientalske ideer knyttet til doktrinen om karma.

I Vesten ble doktrinen om reinkarnasjon popularisert av Helena Petrovna Blavatsky på slutten av 1800-tallet. Blavatsky, som forkynte en universell, progressiv evolusjonslære, avviser både den vestlige og den østlige tanken om at menneskesjelen kan bli gjenfødt som dyr, plante eller mineral. I relasjon til den vestlige variasjonen, hevder Blavatasky at denne forestillingen bygger på en misforstått sammenblanding av de forskjellige doktrinene som lå til grunn i begrepene reinkarnasjon og metempsykose.^[1]

Blavatsky hevder at det er monaden, de to høyeste av menneskets sju elementer, som reinkarnerer. Monadene gjennomgår en lang rekke tilværelser på ulike planeter og i ulike solsystemer før de har nådd et slikt nivå at de kan ta bolig i et menneskelig legeme.

I sitt første store bokverk, Isis Unveiled, angrep Blavatsky den moderne betydningen av metempsykose, og forsøkte hun å vise hvordan religion og vitenskap representerer ulike tilnærminger til den samme virkeligheten og ikke utelukker hverandre, samt at østlig og vestlig religion dypest sett formidler den samme forståelsen av mennesket og tilværelsen for øvrig.^[1]

Blavatskys holdning overfor den hinduistiske tro på åndens gjenfødelser i laverestående former, er tilsvarende avkreftet ved hennes påstand om at dette er en misforståelse av den opprinnelige læren, som i Vestens gikk under begrepet transmigrasjon, et begrep Blavatsky mente kun gjaldt læren om atomenes videre skjebne etter et menneskets død, eller etter metempsykosis, altså en sjelelig forandring hvor sjelens indre konstitusjon frigjør seg ifra grovere partikler (og er derfor også knyttet opp til dødsprosessen når ånden legger ifra seg sjelen som sitt indre uttrykk).^[1] Da har atomene en tendens til å knytte seg til lavere riker, gjerne med litt høyere vibrasjoner enn tidligere, som den teosofiske læren hevder er ett av menneskenes viktige bidrag til å hjelpe med å forløse de lavere naturrikene, og at dette var en del av den opprinnelige læren i India som gjennom tiden ble degradert og tolket bokstavelig som menneskets fødsel inn i lavere naturformer.^[1]

Og så er Blavatsky innbitt motstander av den franske spiritistbevegelsen etter Allan Kardec, og hans lære om reinkarnasjon, som eier den holdning at det er individets personlige karakter og sosiale trekk som er underkastet reinkarnasjon. Blavatskys egen lære om reinkarnasjon er strengt bundet til hennes forståelse av menneskets indre jeg, selvet. Hun mener at det vi tenker på som vårt jeg til vanlig, kun er en avspeiling av det sanne jeget som man kan våkne opp til ved indre innvielse. Det indre egoet er av natur tidløs, evig og transcendent i henhold til dets inkarnasjoner som utgjør livets hjul. Det sanne jeget er midtpunktet i denne sirkelen, og erfarer derfor alle dets liv på en samtidig måte. Blavatsky mener at det er absurd å si at åndens uttrykk, personlighetene, inkarnerer seg som ”deres nestemenn” på sirkelen, men at det er det indre egoet, midtpunktet i livshjulet, som stråler ut personlighetene (inkarnasjonene) på en samtidig måte (da det indre egoet er tidløs og evig). Fordi sirkelen betegner en samtidig begivenhet for midtpunktet, spør hun hva ånden skal tjene på at en inkarnasjon (person) gjentar historien til «dens neste eller forrige» på syklusen. Sånn sett finnes det ikke flere liv for personlighetene, og sirkelen er den ene inkarnasjonen eller uttrykket som ånden har. Hun sammenligner ideen om en persons tilsynekomst to ganger på evolusjonssyklusen som like avvikende som et barn med to hoder. Man kan altså ikke erkjenne sitt sanne naturs dynamikk ved å søke enten fram eller tilbake på livshjulet, men ved å rette bevisstheten på midtpunktet, som i buddhismen betegner nirvana. For Blavatsky er nirvana ikke en tilstand som ligger utenfor individet, men betegner selvets sanne natur. I praksis betyr det at hun mener at åndelig frigjørelse ligger i oss selv som vår sanne natur, ikke utenfor. Da Blavatsky henvendte seg til forskjellige gruppe mennesker, vil hennes beskrivelse av reinkarnasjon variere noe.

Spiritisme betegner her bevegelsen grunnlagt av Allan Kardec (1804–1869), et fransk medium som fikk stor innflytelse på utviklingen av spiritismen i Spania, Portugal og Sør-Afrika (spesielt i Brasil). Reinkarnasjon inngår i spiritistens tro på at åndene er skapt som simple og uvitende, men besitter evnen til å perfeksjonere seg ved å møte utallige problemer og hindringer i liv etter liv.

Ian Stevenson (Department of Neurology and Psychiatry, School of Medicine, University of Virginia) mener å kunne presentere bevis på reinkarnasjon ved å ha sporet opp steder og mennesker som nevnes av individer, for det meste barn, som har husket sine tidligere liv.

• Gjenfødelse
• Karma

• Ian Stevensons rapporter på University of Virginias hjemmesider