Presidentvalget i Tyskland 1925 var det første valget til tysk president, kalt Reichspräsident. Den første presidenten, Friedrich Ebert (SPD) var blitt valgt indirekte (av parlamentet) i 1919, men Weimar-forfatningen bestemte at hans etterfølger skulle velges av «hele det tyske folk». Etter to stemmerunder, 29. mars og 26. april, ble Paul von Hindenburg valgt til president.
Den partiløse generalen Hindenburg var kandidat for en bred koalisjon på borgerlig side. Mange på høyresiden håpet at dersom monarkisten Hindenburg ble valgt ville han gjenopprette tilstanden slik den var før Weimar-forfatningen. De to andre store kandidatene var den prøyssiske statsminister Otto Braun for SPD og tidligere rikskansler Wilhelm Marx for Det katolske senterpartiet.
Valgsystem
I henhold til den daværende tyske forfatningen måtte det dersom ingen kandidat oppnådde en absolutt majoritet (mer enn 50 %) i første runde holdes en ny valgomgang hvor den som fikk en pluralitet (flest stemmer) vant valget. Det var tillatt for en gruppering å nominere en alternativ kandidat i annen runde.
Første valgomgang
Fordeling av vinnere i første valgomgang på de ulike valgkretsene (blått=Jarres, rosa: Braun, grått=Marx, mørkt grått=Held)
Syv kandidater stilte til valg i første runde. Hindenburg var ikke blant dem, men ble først nominert i annen runde. Høyresidens kandidat var derimot Karl Jarres fra Gustav Stresemanns nasjonalliberale Deutsche Volkspartei. Jarres var tidligere innenriksminister, visekansler og borgermester i Duisburg. Otto Braun, SPDs kandidat og prøyssisk statsminister, var også en kjent og respektert politiker. Det katolske senterpartiets kandidat, Wilhelm Marx, var partiets formann og tidligere tysk rikskansler.
Fordeling av vinnere i andre valgomgang på de ulike valgkretsene (blått=Hindenburg, grått=Marx)
Etter første valgomgang trakk Jarres seg til fordel for Hindenburg. Den populære generalen og partiløse konservative monarkisten Hindenburg aksepterte motstrebende å stille, men bare etter å ha konsultert den avsatte keiseren. Han ble støttet av de nasjonalliberale (DVP), de konservative (DNVP) og det bayerske folkepartiet (DVP).
SPD og Det katolske senterpartiet ble enige om å gjøre Marx til deres felles kandidat. Etter at senterpartiet avviste å støtte Braun, trakk han seg dermed til fordel for Marx. Det venstreliberale DDP gikk også motstrebende med på å trekke sin kandidat og støtte Marx. Ettersom Marxs støtterspillere inkluderte både hans eget politiske sentrum og den moderate venstresiden, ble han ansett å ha høye sjanser til å vinne. De tre kandidatene i annen runde var derfor Hindenburg, Marx og for kommunistpartiet Thälmann. Valget fant sted 26. april, med en valgdeltagelse på 77,6 %. Hindenburg fikk flest stemmer, 48,3 % mot Marx' 45,3.
