Pickpocket er en fransk film fra 1959 regissert av Robert Bresson. Hovedpersonen er Michel, en ung mann alene i Paris, som praktiserer tyveriyrket. Hans mor er syk og gammel, og de eneste bekjente han har, er hennes nabo, Jeanne, samt andre lommetyver han møter i aksjon. Filmen er kjennetegnet av mange av Bressons faste estetiske valg, som uaffektert skuespill og minimal bruk av musikk. Filmen har vært en inspirasjonskilde til andre filmskapere, som Martin Scorsese, Paul Schrader, Jean-Luc Godard, Aki Kaurismäki, Olivier Assayas og Richard Linklater.[1]
Bakgrunn
Bresson hadde to år tidligere regissert filmen En dødsdømt har rømt, som gav ham en kommersiell suksess.[2] Etter dette ønsket han å lage en film om «hendenes intelligens», og leste enkelte bøker for å få dypere innsikt i tyverifaget, som The Prince of Pickpockets av den beryktede lommetyven George Barrington og Oliver Twist.[3]
Handling
Michel lever alene i en forfallen leilighet i Paris. Han bruker tiden sin på å stjele lommebøker, klokker og andre verdigjenstander, men blir på et tidlig tidspunkt arrestert av politiet. Han fortsetter imidlertid med tyveriet når han slipper ut, og anvender egne forestillinger om overlegenhet for å overbevise seg selv om at han handler rett. Jeanne, kjæresten til Michels venn Jacques, bor i samme blokk som Michels mor. Hun er meget gammel og syk, og Michel får vondt av sine manglende følelser til henne. Han betaler derfor Jeanne for å se til henne. På et tidspunkt gjennomfører Michel sammen med en rekke andre lommetyver, en større tyveriaksjon på Gare de Lyon. Senere, ved et hesteveddeløp, blir han arrestert og satt i fengsel. Her får han besøk av Jeanne, hvorpå han bemerker: «hvilken merkverdig vei jeg måtte ta for å finne deg».[a]
Filmen fikk opprinnelig blandet mottakelse. Den amerikanske filmkritikeren Stanley Kauffmann mente at hovedkarakteren Michel, gestaltet av Martin LaSalle, var fullstendig hul, og ingen fullverdig karakter. Han kritiserte i tillegg en generell tendens innenfor fransk film, hvor ansiktets tomhet ble tolket som et tegn på sjelens ugrunnelighet.[5]Roger Ebert fra Chicago Sun-Times inkluderte filmen i sin liste Great Movies.[6]
Analyse
Filmteoretikeren David Bordwell (1947–) har ment at Pickpocket er et eksempel på en film som er strukturert rundt repetisjon av gester og handlinger.[7]
Pickpocket har blitt gjenstand for kritisk analyse av flere filmvitere, blant andre Gilles Deleuze og David Bordwell. Deleuze skrev hovedsakelig om de formelle kvalitetene ved Bressons filmer, men også om temaer knyttet til valgfrihet, sjansespill og forsoning. I tilfellet Pickpocket mente Deleuze at Bresson bevisst «fragmenterte» sine bilder for å skape et åpent filmatisk rom (espace quelconque, ev. hvilket-som-helst-sted[8]), hvor mange nye muligheter for sammenbindinger («konstruksjoner») oppstår.[9] Han trakk fram som et eksempel filmens piece de résistance på Gare de Lyon, hvor stasjonsområdet nærmest fullstendig mister sin integritet (homogenitet) som fysisk rom, men derimot blir åpnet opp for nye konstellasjoner.[9] Han påpekte videre at scener og rom hos Bresson sjelden er forutbestemt (prédeterminé), men at de konstrueres og bindes sammen av uavhengige enheter (des petits morceaux déconnectés), gjerne ved hjelp av en karakters hånd som utfører en bestemt gest.[10]
Bordwell har brukt en annen scene, hvor Michel stjeler et armbåndsur fra en tilfeldig forbipasserende på gaten, som et eksempel på constructive editing («sammenfattende klipping»).[b] Med dette begrepet menes at filmskaperen bevisst unngår å bruke et totalbilde for å markere karakterenes romlige plassering i scenen. Det filmatiske rom blir snarere antydet ved å filme de enkelte karakterenes gester og bevegelser separat. I scenen Bordwell viser til, får seeren først se et klipp av at Michel står alene på fortauet, og ser på noe utenfor bildet. Deretter klippes det til en mann som reiser seg fra en benk. Ved bruk av kulesjov-effekten vil seeren anto at disse befinner seg nær hverandre.[c] Først senere får vi vite at mannen er på et sted mye lengre unna. I det de nærmes, strekker Michel hånden ut for å «hjelpe» den forbipasserende mannen opp fra fortauet i det en bil må bråstoppe foran ham. Mannen mister hatten sin, og Michel velger å holde ham fast i armen for å støtte ham mens han plukker den opp fra bakken, slik at han selv kan fjerne armbåndsuret med en enkel håndsmanøver.[11]
Fotnoter
^fransk: O Jeanne, pour aller jusqu'à toi, quel drôle de chemin il m'a fallu prendre![4]
^Dette i motsetning til analytical editing («analytisk klipp»), hvor den visuelle strategien er å starte med ett totalbilde av alle karakterene i en scene, for så å senere klippe til nærmere helbilder av de enkelte karakterene. I dette regnes scenen for å bli analysert (av ulike totalbilder) snarere enn konstruert (av de enkelte helbildene). Bordwell bruker filmene The Social Network (2010), Malteserfalken (1941) og Polanskis Skyggen (2010) som eksempler på analytical editing i vanlig narrativ spillefilm.[11]
^Denne effekten krediteres til Lev Kulesjov, den russiske filmteoretikeren som mente at tilskueren kunne påskrive følelser til et ansikt i helbilde, basert på hvilket bilde som fulgte direkte etterpå. Dersom et bilde av et eple fulgte helbildet av ansiktet, ville seeren anta at personen var sulten. Bordwell mener at denne effekten kan med fordel brukes for å skape et filmatisk rom, og at den kan være en rimelig måte for debutregissører å implisere at en karakter er på ett gitt sted. Man behøver nemlig kun å la skuespilleren se på ett punkt utenfor bildets rammer, for så å klippe til Eiffel-tårnet (Bordwells eksempel). Dermed vil tilskueren tro at karakteren er i Paris.[11]
Referanser
^For Scorsese og Schrader, se: R. Barton Palmer, «Scorsese and the transcendental», i The Philosophy of Martin Scorsese, red. av M. T. Conard, University Press of Kentucky, 2007, s. 236, 241–246.
For Godard, se: Richard Brody, Everything Is Cinema: The Working Life of Jean-Luc Godard, Henry Holt and Company, 2008, s. 97.
For Kaurismäki, se: Lilli Karina Holthöfer, Nostalgie und Gesellschaftskritik in den Filmen Aki Kaurismäkis, Diplomica Verlag, 2008, avhandling, s. 27, 39, 44.
Stanley Kauffmann, «Films», New Republic, 8. juni 1963, s. 28.; Kauffmann, «Pickpocket», i: A World on Film, Harper & Row, [1966] 1975, s. 259–260, sitert etter «A Bresson Bibliography», robert-bresson.com [avlest 11. juli 2017].
———. The Invention of Robert Bresson: The Auteur and His Market, Indiana University Press, 2017, s. 109, 212.
David Bordwell, Narration in The Fiction Film, University of Wisconsin Press, 1985, s. 291, 303, 305, sitert etter Burnett, The Invention of Robert Bresson, s. 134, 236.
^abRonald Bogue, «To Choose to Choose—to Believe in This World», i: Afterimages of Gilles Deleuze's Film Philosophy, red. av D. N. Rodowick, University of Minnesota Press, 2010, s. 124.
Bresson, Robert. Bresson on Bresson: Interviews, 1943–1983 [Bresson par Bresson]. New York Review Books, 2016. Intervjuer overs. til engelsk av A. Moschovakis. ISBN 978-1-68137-045-3.
