Philipp Mainländer (egentlig Philipp Batz, 1841–1876) var en tysk filosof og poet.
I hovedverket sitt, Die Philosophie der Erlösung, som Theodor Lessing har beskrevet som kanskje den mest radikale formen for systematisk pessimisme innen filosofisk litteratur,[5] erklærer Mainländer at livet er verdiøst, og viljen – utstyrt med den viten at det å ikke være er bedre enn det å være – er det øverste moralske prinsippet.[6]
Biografi
Han ble født i Offenbach den 5. oktober 1841 som følge av ekteskapsvoldtekt.[7] Han var yngst blant seks søsken. En av brødrene hans var psykisk syk ifølge Cesare Lombroso, og det samme gjaldt en av bestefedrene hans, som skal ha dødd i en alder av 33.[8]
I disse årene oppdaget han Arthur Schopenhauers hovedverk Die Welt als Wille und Vorstellung. Han var 19 år gammel da han først leste verket, og beskrev denne hendelsen som en slags åpenbaring, og beskrev denne dagen i februar 1860 som den mest betydningsfulle dagen i livet sitt.[7] Schopenhauer er den som har påvirket Mainländers verk mest.
I 1863 kom Mainländer tilbake til Tyskland for å arbeide i sin fars forretning. Dette året skrev han også et dikt i tre deler kalt Die letzten Hohenstaufen. To år senere, på hans fødselsdag den 5. oktober, døde moren til Mainländer. Som følge av dette begynte Mainländer å vende seg bort fra skjønnlitteraturen og mot filosofien. Han begynte å studere Schopenhauer og Immanuel Kant, men ifølge han selv «ikke forgiftet gjennom Fichte, Schelling og Hegel, men heller kritisk forsterket gjennom Schopenhauer»,[7] «Parzival» skrevet av Wolfram von Eschenbach, og klassikerene innen filosofi, blant annet Heraklit og Étienne Bonnot de Condillac.[7]
I mars 1869 arbeidet Mainländer i Bankhaus Magnus i Berlin; han hadde tatt mål av seg til å tjene en liten formue i løpet av noen få år, for så å leve et godt liv som rentenist med utgangspunkt i avkastningen fra den opptjente formuen. Børskrakket i Wien i 1873 gjorde slutt på denne drømmen og ruinerte Mainländer. Etter dette sa han opp jobben sin i banken uten konkrete planer for fremtiden.[7]
Utvikling av Die Philosophie der Erlösung
Mainländer mens han var i millitæret, 28. september 1875.
Selv om foreldrene hans i 1861 hadde betalt for at Mainländer skulle bli fritatt for verneplikten, uttrykte han et ønske om å «en gang være fullstendig underlagt en annen innen alt, å gjøre det laveste arbeid, og å adlyde blindt»,[7] og dermed gjorde han flere forsøk på å få tjeneste i det millitære. Den 6. april 1874 sendte han en forespørsel direkte til keiser Vilhelm I, som innvilget ønsket. Mainländer var da 32 år gammel. Han ble sendt til kyrasserene i Halberstadt fra og med den 28. september. I løpet av de fire månedene før han begynte i millitæret, skrev han det første bindet av sitt hovedverk Die Philosophie der Erlösung.[7]
Mainländer ga det han hadde ferdigskrevet til søsteren sin Minna og ba henne om å finne et forlag til å gi det ut mens han var i millitæret. Han ga henne også et brev han hadde skrevet til det kommende forlaget, hvor han anmodet om at fødselsnavnet hans «Philipp Batz» skulle utelates og erstattes med «Philipp Mainländer», ettersom det var ingenting han ville mindre enn å bli eksponert for all verdens øyne.[10]
Til tross for at Mainländer opprinnelig planla å forbli i millitæret i i hvert fall tre år, reiste han den 1. november 1875 hjem til Offenbach som følge av at han var «utslitt og ubeskrivelig trøtt»,[11] og antagelig ble fritatt fra ytterligere militærtjeneste. Innen fem måneder etter han kom hjem hadde han blitt ferdig med å rette på det første bindet av hovedverket sitt, skrevet memoarene sine, skrevet novellen «Rupertine del Fino», og ferdigskrevet det andre bindet av sitt 650 siders hovedverk.[7]
Rundt begynnelsen av 1876 begynte Mainländer å tvile på at livet hans fortsatt hadde verdi for menneskeheten. Han lurte på om han allerede hadde oppfylt sin livsplikt, eller om han skulle bruke livet sitt på å styrke den sosialdemokratiske bevegelsen.[12] Kort tid etter boken hans ble publisert og trykt, tok han sitt eget liv.[7] Han ble begravd på kirkegården i Offenbach.[7]
Filosofi
Mainländer arbeider innenfor Schopenhauers metafysiske rammeverk, og anser viljen som den innerste kjerne av det å være, den ontologiskearkhe. Men Mainländer avviker fra Schopenhauer innen flere sentrale punkter. For Schopenhauer er viljen en enkel ting, forent og hinsides tid og rom. Schopenhauers transcendentale idealisme gjør at en må konkludere at man bare har mulighet til å se en liten del av hva viljen faktisk er, da gjennom introspektiv observasjon. Hva en kan observere av viljen gjennom det er alt det er å observere. Det ligger ikke noe skjult bak. I tillegg er det bare mulig å observere ens egen vilje. Dette leder Mainländer til filosofisk pluralisme.[13] Målene han satte for seg selv og filosofien minner om antikkens greske filosofi: hva er forholdet mellom det udelte absolutte og den stadig skiftende tilværelsen man befinner seg i.
I tillegg legger Mainländer trykk på ideen om frelse for alt som er. Dette er enda et punkt hvor han skiller seg fra Schopenhauer. For Schopenhauer er det å tie viljen noe som kun sjeldent skjer. Kunstneren kan oppnå en slik tilstand midlertidig, mens kun ytterst få har klart å tie den for godt gjennom historien. Slik Mainländer ser det, er hele kosmos sakte men sikkert på vei til å tie viljen til å leve, hvilket han kaller for befrielse.
Mainländer trodde at det i begynnelsen fantes en enkel singularitet som etterhvert spredde seg utover og ble til dagens univers. Denne spredningen ut ifra en enkel singularitet til alt som er utgjorde en overgang fra monisme til pluralisme. Mainländer mente at med tiden kom alle former for pluralisme til å gå tilbake til monisme, og han mente at med filosofien sin, hadde han klart å forklare overgangen fra enheten, til flerheten, og det å bli.[14]
Til tross for sin vitenskapelige forklaringsmåte, hadde ikke Mainländer noe i mot å bedrive filosofi med allegorier. Etter å ha dannet sin egen skapelsesmye, likestilte han singulariteten i denne skapelsesmyten med Gud.
Mainländer omtolker Schopenhauers metafysikk innen to felt. For det første finnes det ikke noen forent og enkel vilje for Mainländer. Den enkle og forente viljen er nå mange individuelle viljer og hvert enkeltsubjekt som finnes har sin egen vilje. På grunn av dette kan Mainländer si at når en enkel vilje blir stille og dør, blir den til et fullstendig ingenting, og ikke den relative ingentingheten Schopenhauer har. Ved å anerkjenne at døden kan gi en frelse og ved å gjøre ingenting absolutt, åpner Mainländers system opp for flere muligheter for å bli befridd. For det andre, omtolker Mainländer Schopenhauers vilje til å leve som en underliggende vilje til å dø, altså at viljen til å leve bare er et middel for å oppnpå viljen til å dø; at det å leve bare er et middel for å kunne oppnå døden.[15] Han benekter altså ikke sammenkoblingen mellom alt og verdens enhetlige bevegelse, hvilket vanligvis førte andre filosofer mot panteisme.[16] Han mener at det finnes en slags enhet, men at denne enheten undergraver ikke hvordan virkeligheten spiller seg ut. Den kan derfor anses som død. Den enheten som en gang fantes, har endret seg i såpass stor grad at den har falt fullstendig sammen. Gud er død, og hans død var verdens liv.[17]
Etikk
For Mainländer er etikk lykkelære.[18] Mainländers filosofi vrir også omhyggelig på andre filosofier. Epikur ser for eksempel lykke i glede, og siden det ikke finnes noe etter døden, så er det ingenting man kan frykte eller ønske fra døden. Men Mainländer, siden han er en filosofisk pessimist, ser ingen glede i dette livet som er ønskelig, men lovpriser det sublime intet som døden er, og mener denne tilstanden er ønskelig.
Mainländer fremmer også en egoistisk etikk, altså en hvor individet gjør det som gjør en selv lykkligst.[18] For Mainländer er enhver handling utelukkende egoistisk, siden alle handler i henhold til sin karakter og natur, i henhold til sin lykke, det vil si, egoistisk.[18] Lykke gir en imidlertid bare midlertidig tilfredsstillelse, siden enhver følelse av nytelse må kjøpes med en tilsvarende mengde lidelse, og Mainländer ser ikke at en vinner gjennom et slikt kjøp.[19] Altså mener Mainländer at alle aktiviteter og begjær bringer en smerte. Ut ifra dette konkluderer Mainländer at en vilje til å dø er det beste for å bringe en lykke, og det at en vet dette forvandler ens vilje til å leve, som han anser som en illusjon som det ikke er mulig å oppnå lykke gjennom, til den sanne og ekte viljen til å dø. Han mener altså at individets vilje er forent med universets, i harmoni med den og den opprinnelige vilje, hvis en vil bil til intet. Med disse premissene, skiller Mainländer mellom to typer selvinteresse, en uvitende og en opplyst type. En uvitende selvinteresse vil ønske å fremme seg selv og sin vilje til å leve, mens en opplyst selvinteresse ydmyker individet i leder en til askese, hvilket retter en opp mot den sanne viljen til å dø.[20] Han mener at enhver handling som er moralsk som må være i samsvar med menneskehetens bevegelse fra å være til å ikke være.[21]
Personlighet
Minnestein dedikert til Mainländer.
Flere som kritiserte verket hans mente at det avdekket en elskverdig og varmhjertet personlighet.[22][23][24]Lucien Arréat bemerket at mange sider av verket hans føltes varme ut, som om han hadde en generøs sjel, og mer generelt at Mainländer hadde en delikat og oppriktig natur, og var et bemerkelsesverdig individ.[22]
Frederick C. Beiser bemerket seg Mainländers menneskelighet. Han hadde en dyp sympati for den vanlige manns lidelser og hodet hans var ofte fylt med tanker rundt massenes og arbeidernes fattigdom. Han var også sympatisk mot jøder, hvis veldedighet og visdom han beundret.[25]
Mottagelse
Friedrich Nietzsche leste Die Philosophie der Erlösung kort tid etter at den kom ut, før noen anmeldelser av boken hadde blitt publisert. Dette verket bidro til å fullstendig skille Nietzsches filosofi fra Schopenhauer.[26] I sine egne verk nevner ikke Nietzsche Mainländer før ti år senere; det skjer i den andre utgaven av Die fröhliche Wissenschaft, i det samme verket hvor han introduserte frasen «Gud er død» i førsteutgaven fem år tidligere. Her uttrykker Nietzsche et nedlatende syn på Mainländer og beskylder ham for å være jøde.[27] Det har blitt hevdet at Mainländer ikke bare var en innflytelse innen filosofien, men at han rent ut ble plagiert.[28][29]
I 1888 skrev Max Seiling at han mente at Mainländer var en av få vise helter som hadde vært på jorden.[30]
Mainländers verk ble ikke godt mottatt av samtidens stater. I Russland ble Mainländers essay som tok for seg treenigheten bannlyst.[31] I den tyske riksdagen ble Die Philosophie der Erlösung tatt opp som et eksempel for Sosialistloven.[31]
Flere sosialister var interesserte i verket hans. August Bebel refererte til og brukte argumentene til Mainländer i Die Frau und Sozialismus.[32] Bebel nevner også Mainländers søster i selvbiografien sin.[33]
Alfred Kubin, en av grunnleggerne av kunstnergruppen Der Blaue Reiter, skrev om Die Philosophie der Erlösung at «dette verket, det uttrykker mine faktiske tanker og gjør meg sterk. Denne filosofien trøster mitt liv og død».[34]
^«SWR2 Wissen: Philipp Mainländers Anleitung zum glücklichen Nichtsein». Südwestrundfunk (på tysk). 28. september 2008. Arkivert fra originalen 13. september 2017. Besøkt 7. august 2022. «Erzählerin: "Lust schafft Leid – das meinte schon Schopenhauer. Friedrich Nietzsche, ein anderer Schopenhauerschüler, studierte Mainländers Philosophie der Erlösung. Einige „Mainländerianer" haben ihn bezichtigt, von ihm abgeschrieben zu haben." O-Ton - Guido Rademacher: "Ob er jetzt tatsächlich ein Plagiator war, das kann ich nicht behaupten. Es gibt fantastische Parallelen.»
Rauschenberger, Walther (1911). «Aus der letzten Lebenszeit Philipp Mainländers. Nach ungedruckten Briefen und Aufzeichnungen des Philosophen.». Süddeutsche Monatshefte (på tysk).
Rademacher, Guido (2008). Der Zerfall der Welt Philipp Mainländer; kurz gelebt und lange vergessen; Vita und Werk eines Optimisten (på tysk). London: Turnshare. ISBN978-1-84790-006-7.
Wicks, Robert L. (2011). Schopenhauer's The world as will and representation: a reader's guide (på engelsk). London: Continuum. ISBN978-0-8264-3181-3.
