Hans foreldre var notarius publicus Friedrich Keppler (1804–1855) og hans hustru Caroline Laib (1811–1882).
Prest
Keppler ble presteviet den 2. august 1874. Han studerte katolsk teologi ved universitetet i Tübingen og tok doktorgrad der i 1883. Samme år ble professor i Det nye testamente i Tübingen, etterfølgende Paul Schanz. Tilsettelsen vakte kritikk idet han viste langt større interesse for homiletikk og kirkekunst enn for nytestamentlig eksegese. I 1889 byttet han om og ble professor i moral- og pastoralteologi. Fra 1894 til 1898 underviste han i moralteologi ved det teologiske fakultet ved Universitetet i Freiburg.
Biskop av Rottenburg
Den 11. november 1898 ble han valgt til biskop i Rottenburg bispedømme. Han ble ordinert til biskop av Freiburgs erkebiskop Thomas Nörber den 18. januar 1899. Medkonsekrerende var biskop Paul Leopold Haffner av Mainz og biskop Petrus von Hötzl, O.F.M. Ref. av Augsburg.
Samme året ble han også opptatt i den württembergske adelsstand.
I kraft av sitt bispeembete var Keppler medlem av andrekammeret i Württembergs delstatsparlament frem til 1906 og medlem av førstekammeret fra 1906 til 1918, men lot alltid dette mandatet være suspendert. Keppler bodde ofte på Straßberg slott. Keppler var venn med arkitekten Josef Cades og, som formann i bispedømmets kunstforening, en av de mest innflytelsesrike bispedømmets kunsteksperter.
Den mest voldsomme fase av striden innen kirken om «modernisme» og «antimodernisme» fant sted under Kepplers embedstid. Keppler, opprinnelig åpen for reformer og venn av professor Franz Xaver Kraus,[5] ble talsmann for anti-modernisme i det tyske episkopat ved hans meget bemerkede tale «Wahre und falsche Reform» (desember 1902). Den nære utvekslingen med den antisemittiske forfatter og kulturkritiker Julius Langbehn spilte en tilsynelatende viktig rolle i denne vendingen.[6]
Av de 80 nye kirkene som ble bygget i løpet av hans bispeperiode, innviet han 72 selv. I St. Martin-kirken i Kirchberg an der Iller, som ble bygget i 1900 og har vært uendret siden den gang, kan man se særlig godt hvordan hans syn på kirkebygg og religiøsitet var.[7]
Biskop Keppler uttrykte seg noen ganger på en antijudaistisk vis. Etter et besøk i Det hellige land ble han overrasket over at jødene som bodde der var «en del av det samme folk «som utenfor Palestina står som en påle i kristenfolkets kjød, suger blodet ut av dem, slavebinder det […] med sivseptrene av giftvåte fjær, og forgifter de offentlige brønnene for utdanning og moral ved å kaste inn avskyelige og purulente stoffer» (sistnevnte en hentydning til den gamle baktalelsen om jødene som brønnforgiftere).[8]
Han fikk sitt siste hvilested i bispekrypten i Sülchen gravfeltskirke.
Württemberg’s kirchliche Kunstalterthümer. Als Vereinsgabe für den Kunstverein der Diöcese Rottenburg. Bader, Rottenburg am Neckar 1888 (online hos Google Books).
Wanderfahrten und Wallfahrten im Orient. 1894, 10. Auflage 1922.
^I 1901 hadde han forbeholdent gitt sitt imprimatur til Albert Ehrhards bok Der Katholizismus und das zwanzigste Jahrhundert im Lichte der kirchlichen Entwicklung der Neuzeit (Digitalisat).
^Architektur und Gestaltung von St. Martin: Das religiöse Bild und das Geheimnis der Inkarnation. von Diözesanbaumeister Heiner Giese, Bistum Rottenburg-Stuttgart, Aufsatz innerhalb der Schrift Katholische Kirchengemeinde Kirchberg an der Iller (Hrsg.), 100 Jahre Pfarrkirche St. Martinus in Kirchberg an der Iller, Memminger Medien Zentrum 2001.
^Keppler: Wanderfahrten und Wallfahrten im Orient. 5. Auflage Freiburg im Breisgau 1905, s. 310 Internet Archive.
