PROFILPELAJAR.COM

Pallaskatt
	Nomenklatur
	Otocolobus manul; (Pallas, 1776)
	Synonymi
	Felis manul
	Populærnavn
	pallaskatt, ; steppekatt, ; manul
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Rovpattedyr
Familie	Kattefamilien
Gruppe	Leopardkattlinjen
Slekt	Otocolobus
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Økologi
Habitat:	terrestrisk, gress- og krattkledde stepper, steinørken, fjellgrunn og klippeformasjoner med mange gjemmesteder
Utbredelse:	Sentral-Asia
	Inndelt i
	se taksonomi og inndeling!;

Pallaskatt (Otocolobus manul), også kalt steppekatt og manul, er et lite kattedyr som inngår i leopardkattlinjen og er utbredt på steppene i Sentral-Asia. På folkemunne har den fått tilnavnet «verdens sureste katt», men dette henger nok mer sammen med utseende enn gemyttet. Arten inngår som eneste nålevende art i slekten Otocolobus (steppekatter). Arten er tilpasset tørt og kaldt klima i snøfattige områder.

Taksonomi

Pallaskatten er på størrelse med en huskatt, men har kraftigere pels og tilpasninger for et liv i store høyder.

Pallaskatt ble først oppdaget og beskrevet av Peter Simon Pallas, i området rundt Kaspihavet i 1776.^[2] Den er derfor også oppkalt etter han, men noen kaller den også «manul». Lenge trodde man at pallaskatten var en av de to eldste artene i slekten småkatter (Felis), som oppsto alt for omkring 10–12 millioner år siden. Den ble derfor skattet for å være verdens eldste nålevende art blant småkattene, men ny viten har ført til full revidering av denne klassifiseringen.

Opprinnelig ble pallaskatten klassifisert blant småkattene i slekten Felis, under det vitenskapelige navnet Felis manul, men den er såpass forskjellig fra huskatten og dens nærmeste slektninger at den ble plassert i sin egen slekt – Otocolobus. Nyere forskning viser at Otocolobus og Prionailurus er søsterslekter, som til sammen danner den såkalte leopardkattlinjen. En nyere studie (fra 2019) med mitokondrielt genom indikerer at pallaskatten er nærmere beslektet med huskatt og dens nærmeste slektninger enn med artene i Prionailurus.^[3] Dette reiser på nytt spørsmål om pallaskatten bør plasseres som basal i slekten Felis og kanskje flyttes til tamkattlinjen,^[3] med dette har ikke blitt avklart og krever mer forskning. Pallaskatten har 19 kromosompar.^[4]

Kitchener et al. (2017) regner med to underarter,^[5] mens Wozencraft (2005) regnet med tre.^[6] Castelló (2020) hevder imidlertid at variasjonen i pelsen kan være klinal, slik at arten egentlig er monotypisk.^[7] Ytterligere forskning er nødvendig for å avklare den geografiske variasjonen.^[5]^[7]

Biologi

Beskrivelse

Pallaskatt er på størrelse med en alminnelig huskatt og veier normalt cirka 2–5 kg,^[7] men den gir et ganske annet og mer kompakt inntrykk enn huskatten. Kroppslengden er cirka 45–65 cm og halen måler cirka 20–35 cm.^[7] Skulderhøyden er normalt 28–35 cm.^[7] Lemmene er svært korte og klørne på labbene kortere enn normalt for små katter. Den tibetanske rasen nigripectus har såvidt noe kortere mål enn nominatformen, men vekten varierer litt mer (2–5 kg kontra nominatformens 2,3–4,5 kg).^[7] Noen syns at pallaskatten kan minne litt om en perserkatt, men denne rasekatten er ingen nær slektning.

Pallaskatten har et bredt og kort hode med svært små, avrundede ører, som er bredt ansatt på skallesidene, hvilket gir inntrykk av at dyret har en enda lavere og flatere hodeskalle enn flathodekatten har. Øynene er store og gulaktige i fargen, og pupillene er i likhet med de store brølekattene runde.^[8] Det er ellers mest vanlig blant mindre kattedyr med slisseformede pupiller.

Pelsen er svært tettvokst, fluffy og lang, faktisk lengst hos alle ville kattedyr, noe som gir denne katten et meget karakteristisk utseende. Pelsen er grislet og fargen varierer fra gråbeige til gråbrun og rødoransje med hvite hårtupper, noe som gir den et gir et frossent uttrykk. Det er små sorte flekker over kroppen og hodet, men innslaget av svart varierer med utbredelsen. På skalletaket har pelsen et sort prikkmønster. På kinnene har den to karakteristiske mørke striper, som starter under øynene og renner nedover og bakover på kinnene. Disse ansiktsstripene gir katten et gaupelignende ansiktsuttrykk. Halen har sort haletipp og er dekket av 4–7 mørke ringer videre oppover halen mot haleroten. Ringmønsteret blir til svake tigerstriper og fortsetter framover fra bakkroppen mot forkroppen på dyrene, men stripene blir raskt duse og variasjoner i utfarging gjør de kan være vanskelig å se hos noen individer.

Utbredelse og habitat

Pallaskatten er bredt, men fragmentert utbredt på de fjerntliggende tørre steppene i Sentral-Asia,^[1] noe som er opphavet til at den også kalles «steppekatt» på norsk. Dette innbefatter landområder fra Iran og det sørlige Kaukasus i sørvest og videre østover til det sørlige Sibir i Russland, Kasakhstan, Iran, Mongolia, Tibet og Kina. Nylig ble det også oppdaget at arten finnes på Mount Everest,^[9] men mest tallrik er den trolig i Mongolia og det Indre Mongolia.^[10]

Arten trives i tørt klima og på steinete, fjellrike stepper bevokst med gress og kratt, typisk i høyder mellom 440 og 5 593 moh.^[1] Siden denne katten har korte lemmer og ikke er spesielt hurtig, er den avhengig av et terreng som byr på mange og gode gjemmesteder for å trives. De er sjelden å finne i områder der snødekket har vedvarende på dybder på mer enn 10 cm, og et sammenhengende snødekke på 15–20 cm antas å markere den økologiske grensen for denne arten,^[1] som dessuten må ha god tilgang på gjemmesteder.^[1] Arten er også fraværende i regulær sandørken.^[7]

Atferd

Pallaskatten er solitær og har kun sameksistens med artsfrender i paringstiden. Paringsskrikene minner om en hornugle. Hunnen går drektig i 66–75 dager og føder typisk 2–6 unger i april–mai. Ungene vokser raskt og er klare til å forlate mora om høsten. Disse regnes som voksne og forplantningsklare fra de er rundt 12 måneder gamle. I fangenskap blir denne katten omkring 12 år gammel i snitt,^[7] men hvor lenge de lever i snitt i naturen er usikkert.

Arten er mest aktiv i tussmørke, men har også blitt observert på dagtid. Når dyra hviler eller føler seg truet, tar de gjerne tilhold i små steinhuler og smale revner.^[7]

Dietten består for det meste av pipehare og murmeldyr, men den fanger og spiser også andre smågnagere, fugler, små krypdyr og insekter. Arten benytter seg av bakholds- og snikjakt for å fange byttedyr, siden den ikke er særlig hurtig selv. Pelsen gir den imidlertid ypperlig kamuflasje.^[7]

Trusler

Arten ble tidligere oppført som nær truet på IUCNs rødliste, men regnes fra 2020 som livskraftig.^[1] Nedskaleringen skyldes kun et bedre datagrunnlag for klassifiseringen. Pallaskatt er også (siden 4. februar 1977) oppført på CITES Appendix II, som omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse.

Den største trusselen er tap av habitat og begrensninger i tilgangen på naturlige byttedyr, spesielt pipeharer og murmeldyr. Disse artene regnes lokalt som skadedyr mange steder, og folk tror dessuten at de kan spre byllepest og at de konkurrerer med husdyrene om beitemarkene.^[11]

Pallaskatten har tradisjonelt blitt jaktet i flere land for sin tykke pels. Internasjonal handel med pels av pallaskatt opphørte for det meste på 1980-tallet. Pallaskattens fett og indre organer brukes til å tilvirke tradisjonell østlig medisin i Mongolia og Russland.^[11]

Inndeling

Det er uavklart om man skal regne arten som monotypisk eller med to^[5] eller tre^[6] underarter. Castelló (2020) regner med to underarter, men nevner tre og åpner for at taksonet kan være monotypisk.^[7] Også IUCN/SSC Cat Specialist Group støtter midlertidig to underarter.^[5]

Treliste

Carnivora, rovpattedyr
- Feliformia, kattelignende rovpattedyr
  - Felidae, kattefamilien
    - Felinae, mindre kattedyr
      - leopardkattlinjen
        Prionailurus, fiskerkatter
        
        Otocolobus, steppekatter (monotypisk)
        O. manul, pallaskatt
        O. m. manul, «manul» (nominatformen) (inkl. O. m. ferrugneus) finnes fra Kaspihavet og østover til fjelltraktene i Kina
        
        O. m. nigripectus, «tibetmanul» finnes i Kashmir, Nepal, Bhutan og Tibet

Fylogeni

Inndelingen under følger den nye inndelingene av kattedyrene, i henhold til Johnson et al. (2006).^[12]

Felidae

Panterlinjen (Moderne katter oppsto for cirka 10,8 millioner år siden, da gruppen Pantherinae oppsto. Slektene Panthera og Neofelis er søsterslekter i denne gruppen og splittet seg for cirka 6,4 millioner år siden)

Baykattlinjen (Slekten Pardofelis oppsto for cirka 9,4 millioner år siden)

Karakallinjen (Slekten Caracal oppsto for cirka 8,5 millioner år siden)

Ozelotlinjen (Slekten Leopardus oppsto for cirka 8 millioner år siden)

Gaupelinjen (Slekten Lynx oppsto for cirka 7,2 millioner år siden)

Pumalinjen (Slekten Puma oppsto for cirka 6,7 millioner år siden. En søsterslekt, Acinonyx, oppsto for cirka 4,9 millioner år siden)

Leopardkattlinjen (Slekten Prionailurus oppsto for cirka 6,2 millioner år siden. En søsterslekt, Otocolobus, oppsto for cirka 5,9 millioner år siden)

	Tamkattlinjen (Slekten Felis oppsto for cirka 3,4 millioner år siden)

Annet

Pallaskatten inngår i det europeiske avlsprogrammet for truede arter (EEP). Det finnes cirka 120 individer i noe over 40 dyreparker. Stamboken og programmet blir vedlikeholdt av Edinburgh Zoo (Royal Zoological Society of Scotland).^[13]

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Ross, S., Barashkova, A., Dhendup, T., Munkhtsog, B., Smelansky, I., Barclay, D. & Moqanaki, E. 2020. Otocolobus manul (errata version published in 2020). The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T15640A180145377. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T15640A180145377.en. Accessed on 30 January 2023.
^ Pallas, P.S. 1776. Reise durch verschiedene Provinzen des russischen Reichs. 3(2) Reise aus Sibirien zurück an die Wolga im 1773sten Jahr. pp. 458–760. St. Petersburg: Kayserl. Akademie der Wissenschaften. Göttinger Digitalisierungszentrum.
^ ^a ^b Xu, Y., Liu, J., Jiang, E., Xu, Y., Ning, F., Du, Z., & Bai, X. (2019). The complete mitochondrial genome of Pallas's cat (Otocolobus manul). Mitochondrial DNA Part B, 4(1), 658-659. https://doi.org/10.1080/23802359.2019.1568207
^ Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
^ ^a ^b ^c ^d Kitchener, A.C., Breitenmoser-Würsten, Ch., Eizirik, E., Gentry, A., Werdelin, L., Wilting, A., Yamaguchi, N., Abramov, A.V., Christiansen, P., Driscoll, C., Duckworth, J.W., Johnson, W., Luo, S.-J., Meijaard, E., O’Donoghue, P., Sanderson, J., Seymour, K., Bruford, M., Groves, C., Hoffmann, M., Nowell, K., Timmons, Z. & Tobe, S. 2017. A revised taxonomy of the Felidae. The final report of the Cat Classification Task Force of the IUCN/ SSC Cat Specialist Group. Cat News Special Issue 11: 80 pp.
^ ^a ^b Wozencraft, W.C. 2005. Order Carnivora. pp. 532–628. In Wilson, D.E. & Reeder, D.M. (eds) Mammal species of the world: a taxonomic and geographic reference. Third edition. Vol. I. Johns Hopkins University Press: Baltimore. ISBN 0-8018-8221-4.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k José R. Castelló (2020) Felids and Hyenas of the World. Princeton University Press, Princeton and Oxford, pp 136–139. ISBN 978-0-691-20597-7
^ Lars Werdelin, Nobuyuki Yamaguchi, Warren E. Johnson, and Stephen J. O’Brien. 2009-08-28. Phylogeny and evolution of cats (Felidae) Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.. Mcdonald 2-McDonal-chap2, Page Proof, page 79
^ Sarah Brennsæter (28. januar 2023) Banebrytende: Mystisk funn på Mount Everest. Dagbladet. https://www.dagbladet.no/nyheter/mystisk-funn-pa-mount-everest/78341376
^ Jutzeler E., Xie Y. & Vogt K. 2010. The smaller felids of China: Pallas’s cat Otocolobus manul. Cat News Special Issue 5, 37–39. https://savemanul.org/download/the-smaller-felids-of-china-pallass-cat-otocolobus-manul/
^ ^a ^b Ross, S., Murdoch, J., Mallon, D., Sanderson, J. & Barashkova, A. 2008. Otocolobus manul. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. Besøkt 21. juni 2009.
^ Johnson WE, Eizirik E, Pecon-Slattery J, et al. (January 2006). The late Miocene radiation of modern Felidae: a genetic assessment. Science (journal) 311 (5757): 73–77.
^ EAZA Ex-situ Programme overview Arkivert 7. august 2021 hos Wayback Machine., August 2021. Besøkt 2023-01-31