Detalj fra minnestøtte over blant andre Oluf van Steenwinckel av Johannes Wiedewelt, reist 1783 i norsk marmor fra Gjellebæk, Jægerspris slottshave, Sjælland
Oluf van Steenwinckel (død 18. juli 1659) var en dansk byggmester og ingeniør, hvis foreldre trolig var Hans van Steenwinckel den yngre og Trine (Cathrine) Willum Hübbers datter.[2]
Under Torstenssonsfeiden i 1644 sendte prinsen ham til Malmø for å utbedre festningsverkene der. Her kom han i skade for å slå en vognmann ihjel, men fikk samme året sin fredløshet opphevet.
Etter prinsens plutselige død, flyttet Oluf med familie til København, hvor han fikk skjøte på en grunn i Ny Kongensgade. Han hadde ved flere leiligheter forgjeves forsøkt å få utbetalt tilgodehavender for arbeidet i Malmø, og tomten var muligens en slags kompensasjon for dette arbeide.[3]
I 1651 ble han første stadskonduktør i hovedstaden, men etter en strid med murerlauget, ble han allerede året etter fradømt embetet. Deretter fikk han arbeide som kongelig byggmester ved festningene i Skåne, men ble oppsagt allerede i 1655, og avløst av Gottfried Hodffmann.
I 1658 ved freden i Roskilde, fikk han i oppdrag å bringe hjem kanoner og annen ammunisjon fra den nylig avståtte festningen i Christianstad i Skåne.
Kronborg
Beleiring av Kronborg i 1658
I august samme år ble han sendt til Kronborg slott for å medvirke til den noe forhastede beslutning om å forbedre festningsverkene der. Etter den svenske erobringen 6. september 1658 arbeidet Oluf delvis under tvang for besettelsesmakten, men i sommeren 1659 deltok han, mot betaling, i et mislykket kupp for å befri slottet fra svenskene. Dobbeltspillet ble avslørt; han ble fengslet, torturert og omsider levende radbrukket på Svingelen i Helsingør, den 18. juli 1659, uten å ha avslørt sine medsammensvorne.
Etter fredsslutningen gjengjeldte kongen hans tjeneste ved i 1660 å sørge for at det parterte lik på hjul og steile, ble tatt ned og begravet på kristent vis, på Sankt Hans kirkegård, ved klosteret i samme by.
Ingen av Olufs bygningsverk er bevart, og han synes å ha blitt tildelt en mindre rolle i byggearbeidet enn sine berømte slektninger, muligens som følge av færre oppdrag i en situasjon med stagnasjon pga. krigshandlinger og en generell økonomisk avmatning.
